Mitt liv med Lord Peter og Mr Darcy

Jeg skal vise dere frykten

2009-02-02T08:22:00.003+01:00

Forfatter: Frobenius, Nicolai
Tittel: Jeg skal vise dere frykten
År: 2008

Jeg er litt på etterskudd med å skrive om bøkene jeg har lest. Jeg skal vise dere frykten leste jeg til Poe jubileet 19.januar. Jeg hadde ikke helt lest ut boka da jeg dro på Litteraturhusets arrangement for dagen hvor Frobenius lese litt fra boken og Hans Herbjørnrud leste Et fat amontillado. Under Poe arrangementet gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke har lest så mye av Poe, men føler jeg kjenner ham fordi han har påvirket ettertiden så mye. Jeg har bare lest noen av novellene og selvfølgelig "The Raven", men ellers kjenner jeg ikke mer av forfatterskapet og viste ingen ting om hans liv. Selvfølgelig har dette gjort at jeg nå føler at jeg må putte ham på leselisten...

Ettersom jeg da ikke vet hvor mye av boken som er fakta og hvor mye som er fiksjon, skal jeg ikke komme inn på det. Boken har et drivkraft som gjør at det ikke spiller så stor rolle om historien hadde vært ren fiksjon. Frobenius beskriver Poe slik jeg har fått intrykk av at han er gjennom virkningshistorien - en dyster og ambisiøs forfatter. Både Poe og de andre personene i boken forandrer seg i løpet av fortellingen, så de er alle mangefasettert. Det gjør at man føler sympati med og avsky for dem alle. Det er et trekk jeg likte ved boken.

Jeg sitter ikke igjen med at dette var en genial bok, men likevel god lesning. Det blir spennende hva P2-lytternes romanpris kommer til

En annen Agatha

2009-02-01T14:10:00.002+01:00

Forfatter: Beaton, M.C.
Tittel : Agatha Raisin and the Vicious Vet
År: 1993

Dette er et loppemarkedkjøp plukket opp fordi jeg kunne huske at Agatha Raisin-serien hadde blitt anbefalt av en nettbokhandel i formen "If you like this, you might like this". Boken ble raskt lest en søndag ettermiddag og passet fint til lettere lesning. Boken er krim av det ikke voldelige slaget; litt Miss Maple, men ikke så snertent. Personlig moret jeg meg over å se for meg Penelope Keith som Agatha Raisin - det står på forsiden at hun er stemmen i Radio 4 hørespillet. Agatha Raisin har ganske mange personlighetstrekk felles med Audrey fforbes-Hamilton fra tv-serien To the Manor Born/Født på solsiden som Penelope Keith nok er mest kjent for.

Corduroy Mansions - en nettbok i mange deler

2009-01-16T08:29:00.005+01:00

I juleferien kom jeg over Alexander McCall Smiths "first online novel" som går i The Daily Telegraph og heter Corduroy Mansions. Boken skal ende opp med 100 kapitler og i dag venter jeg på kapittel 80. Boken blir lagt ut både som tekst og som podcast. Jeg har storsett fått med meg podcastene, for de ble morsomt lest av Andrew Sachs.

Boken er ikke noe stort mesterverk, men morsom underholdning som kan anbefales, særlig hvis man liker annet McCall Smith har skrevet. Det som imidlertid fascinerer meg er hvordan McCall Smith jobber. Han virker ikke redd for å sette i gang nye prosjekter. Jeg vet ikke om "online novel" best kan oversettes med en nettbok, men jeg prøver. McCall Smith har tidligere publisert 44, Scotland Street bøkene som serier i The Scotsman. Jeg har forstått det som om McCall Smith gjerne ville publisere på samme måte som Dickens, Dostojevskji og Dumas. Kapittel for kapittel i en avis/tidsskrift og hvis suksess i bok. Nå er nok bokrettighetene allered i boks for alt McCall Smith gjør. Men ideen er at boken ikke er ferdig når man begynner å publisere den. Jeg oppfatter det som om det er slik i tilfellet med Corduroy Mansion også. Boken startet i September og underveis kommer dagsaktuelle saker inn i teksten, så den kan ikke være skrevet på forhånd.

44, Scotland Street har jeg lest i bokform og tenkt at det er noe som mangler av struktur. Jeg tror McCall Smith med vilje har valgt å skrive om bygninger med mange beboere, så hvis han ikke får til historien rundt den ene, kan han bare begynne å skrive om noen av de andre. Det gjør at noen av historiene får en avslutning, men andre ikke får det. I Corduroy Mansion er det nå bare 20 kapitler igjen å nøste opp alle historiene. Jeg tror heller det kommer til å bli snakk om en oppfølger.

Men hvordan er det å skrive minst et kapittel om dagen fordi deadline forventer det? Er det inspirerende eller bare stress. McCall Smith er nok en forfatter med stor kapasitet ettersom det gjerne kommer ut en ny bok i hver av seriene hans - No. 1 Ladies Detective Agency, The Sunday Philosophy Club, 44, Scotland Street - hvert år. Jeg antar derfor at han synes det er motiverende med deadlines. Men hva synes en forfatter om å publisere i to forskjellige kvaliteter? Romanene som er skrevet som romaner og ikke som avis-serier har en mye bedre struktur, mer komplekse personer og en bedre helhet - i alle fall slik jeg ser det. Kanskje han ser det som som ulike former for utfordringer.

Så er det nettboken. Jeg har ikke lest noen andre nettbøker, men går ut i fra at de finnes. Jeg har lest bøker som først har blitt utgitt og så publisert på nett, men synes det er noe annet. Nettaviser trenger å finne på nye ting som papiravisen ikke kunne. Kanskje nettbøker kanskje er et slikt gode som trekker lesere. TVklippene som legges ut på norske nettaviser synes jeg er så dårlige at jeg ikke oppfatter dem som et gode, men The Daily Telegraph.co.uk gjør også det bra. Det har vel noe med ressurser å gjøre. Men der er spennende med ny utforskning av såkalte nye medier.

Mr Darcy på Facebook?

2009-01-07T10:25:00.002+01:00

Jeg kom plutselig på at Bibliomani hadde en litt morsom lenke til et noe uvanlig Pride and Prejudice sammendrag.

Jane Austen - hva oversettelser og filmer gjør mot hennes menn

2009-01-06T08:01:00.004+01:00

Da jeg skulle oppsummere bokåret 2008 fant jeg ut at jeg ikke hadde lest noe av Jane Austen. Det gjorde 2008 til et unntaksår for meg. Det satt meg i i Austen modus og jeg bestemte meg for å lese minst en av bøkene om igjen. Den første som slo meg var Elizabeth og hennes søstre - Aschehougs utgave av Pride and Prejudice fra 1930. Den er flott oversatt av Alf Harbitz slik at Austens vid og ironi kommer meget godt frem. Tiltross for at jeg har flere utgaver av Pride and Prejudice, har jeg bare denne ene norske - altså har jeg ingen utgave av Stolthet og fordom. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan en moderne oversettelse vil være.

Jeg liker Mr Bennet meget godt i denne norske oversettelsen. Selv om jeg hadde lest boken minst ti ganger på engelsk før jeg kom over denne utgaven hadde jeg aldri lagt merke til Mr Bennet før, men med denne utgaven fikk jeg plutselig øynene opp for hans morsome og skarpe tunge. Det er nok humor som har gjort at han overlever ekteskapet med Mrs Bennet. Jeg synes dette kommer godt frem i filminnspillingen av Pride and Prejudice fra 2005 hvor Donald Sutherland gjør en god rolle (tiltross for å være litt for gammel for rollen og å ha så amerikanskhvite tenner at han ville ha skilt seg ut i 1800).

Mitt første møte med Jane Austen var et intervju med Emma Thompson i Aftenposten høsten 1995. Det var et bilde av Thompson i som Ellinor i 1995/1996 versjonen av Sense and Sensibility. De flotte kostymene gjorde at dette var en film jeg måtte se. Det gjorde at jeg kom meg av gårde på den første europeiske visningen på Filmteater i Oslo under Filmdagene i februar 1996. Og da ble jeg hektet. Den gangen var det nok Hugh Grant som Edward Ferrars som sjarmerte meg, men da jeg siden leste boken var det nok Colonel Brandon som har vært bokens helt for meg. Når det gjelder filmatiseringer er jeg helt bestemt på at Alan Rickman i 1995 gjør seg bedre enn David Morrissey i 2008.

Etter premieren på Fornuft og følelser, ble det snart klart at NRK skulle Stolthet og fordom som tv-serie. Jeg fikk låne min mors utgave av The Complete Works of Jane Austen og prøvde å lese meg gjennom Pride and Prejudice før tv-serien begynte. Jeg kom bare halvveis før serien begynte fordi boken var for tung - 1,5 kg var for mye å dra med seg som lesestoff på toget på vei til skolen. Dermed visste jeg ikke hvordan boken sluttet da serien begynte. Så langt jeg hadde kommet syntes jeg Mr Darcy var en ufordragelig fyr. Lizzy hadde enda ikke besøkt Pemberly, så Mr Darcy hadde ikke fått vist seg fra sin beste side. Imidlertid ble det i tv-serien raskt klart at Mr Darcy i Colin Firths skikkelse skulle være en helte skikkelse. I ettertid - etter å ha lest alle Austens bøker - ser jeg at jeg burde ha skjønt at han var Mannen med stor M fra begynnelsen. Austen presenterer alltid i helten i begynnelsen for forviklingene begynner.

Alle disse tankene ble satt i gang av at jeg så 2007 filmatiseringen av Persuasion for annen gang i helgen. Det er en filmatisering jeg liker dårlig fordi den ikke er særlig tro mot boken og fordi jeg synnes Sally Hawkins passer dårlig som Anne Elliot. Mens jeg så filmen begynte jeg å tenke at Rupert Penry-Jones ikke er så langt fra min tolkning av Captain Wentworth. Min lesning av Wentworth ligger nok i mellom Penry-Jones' og Ciarán Hinds' 1995 tolkning. Penry-Jones er nok mer i passende alder, men er litt for mutt. Hinds har den varheten som trengs, men passer dårlig sammen med Musgrove søstrene.

Jeg oppdager nye ting hver gang jeg leser Austens bøker og hver gang jeg ser en filmatisering. I Gadamers ånd er det vel min forståelseshorisont som forandres, men den forandres ikke bare i meg den forandres også av de tolkninger som oversettere, manusforfattere og regissører gjør. Både bilder og ord er ladet. Det er vel lett og se i filmatiseringer hvor kostymer og skuespiller valg sier mer om samtiden enn om Austen. Det som nå fascinerer meg er hvordan oversettelser også påvirker tolkningen. Ord har valør og det påvirker oversettelsen at ord ikke betyr nøyaktig det samme når de oversettes. I tillegg assosierer hver enkelt av oss ulik rundt ord. Ordene skaper omgivelsene, dialogene, personene og humoren, og alt forandres litt av tolkningen. Men ettersom det nok er heltene i historiene som overtid har opptatt meg mest, er det også de jeg mest legger merke til at forandres.

Bokåret 2008

2008-12-31T15:45:00.002+01:00

Det er en tid for oppsummering av mitt bokår 2008. Jeg har aldri før gjort noen oppsummering av hva jeg har lest og har nok heller ikke hatt et sterkt forhold til det jeg har lest. Jeg har vært mer opptatt av noe muligheter til hva jeg kan leste. Derfor er det litt vankelig å si om dette er et normalt eller unormalt bok år, men her kommer i alle fall en liste med ting som har preget mitt bok år:

Den boken jeg har anbefalt flest i år er Skugga-Baldur av Sjón. Den ble lest i lesesirkelen i sommer. Det var jeg som fant frem til den etter at vi hadde snakket om å lese mer nordisk litteratur.
Lesesirkelen er også ansvarlig for den boken jeg har likt best i år, nemmelig The Grass is singing av Doris Lessing. Boken ble lest før jeg begynte å blogge, så jeg har ingen omtale av den. Men det er en forferdelig fortelling som er meget godt skrevet. Den minner meg om det beste av Ian McEwan.
Prosjektet Christie-kronologisk har fått meg til å se Agatha Christies forfatterskap i et annet lys. Før var bøkene en form for underholdende tidtrøyte. Nå er jeg fascinert av hvordan forfatterskapet hennes utvikler seg og hvor original hun klarer å være selv om historiene går nogenlunde over samme leste. Mord på orientekpressen, som er nest bok ut, har et plot som er så komplekst og vellykket at jeg ikke har sett maken. (Men hvorfor den er så vankelig å få tak i vet jeg ikke...)
Det å følge Ainas vei inn i forfatterene rekker både på flimre og som vedheng på litteraturarrangement har gitt meg nye tanker om forfatterrollen. I tillegg har jeg fått en utvidet interesse for norsk samtidslitteratur.
Oppdagelsen av Persephone Books først i en artikkel i Monocle om Lambs Conduit Street (video) og siden gjennom bøkene Miss Pettigrew lives for a day og Mariana. Det er så inspirerende med små forlag som gjør sin greie, som Flamme Forlag er i Oslo.
Det å blogge har gitt meg et litt annet forhold til bøkene jeg leser. Jeg konsumerer nok ganske mange bøker. Jeg har ikke ført noen statistikk for i år, men regner med at det har blitt omtrent 70 bøker hvor av de fleste er beskrevet her i bloggen. Ved å i det minstre skrive et par linjer om hver bok får jeg dem mer i en sammenheng. Det er spennende å se hvilke ulike bøker jeg har vært gjennom i en vilkårlig måned. Kanskje jeg får et mer bevisst forhold til dette hvis jeg klarer å fortsette med bloggen i 2009.
I oktober flyttet jeg og det førte til at jeg mistet to ganger 30 minutter daglig t-banetur til jobb. Dette har påvirket lesningen sterkt. Ikke bare det at jeg mister fem timer med lesning i uken, men at jeg ikke får samme flyt i lesningen. Jeg har ikke vært vant til å lese på senga, men skjønner at jeg kanskje må finne på noe for å få nye lesevaner.
...Og det overrasker meg at jeg ikke har lest Pride and Prejudice i år. Det er ikke for ingen ting at bloggen heter det den gjør.

Monica, Mary og Mariana

2008-12-31T14:39:00.003+01:00

Forfatter: Dickens, Monica
Bok: Mariana
År: 1940

Under juletreet i år lå det fire bøker til meg. Alle passet perfekt; to kokebøker, en drakthistorie bok og Mariana av Monica Dickens.

Mariana og Monica Dickens var ukjente navn for meg. Men at boken var ny utgitt av Persephone Books i 2006 og at bokgiveren aldri har feilet i bokanbefalinger, så jeg fram til en koselig lesning. Persephone Books er forlaget som jeg først prøvde ut i da jeg leste Miss Pettigrew lives for a day og som spesialiserer seg på nyutgivelser av 1900tallets kvinnelige forfattere.

Monica Dickens er barnebarn av Charles Dickens og hadde ingen planer om å bli forfatter. Hun var en besteborgelig datter som lurte familien sin ved å ta jobb som kokke og tjenestepike isteden for å studere. Hennes unike erfaring fra arbeiderklassen gjorde at hun ble bedt om å skrive en bok om sine erfaringer. Mariana er hennes første roman. Selv beskrev hun den som den typiske andre bok - jeg ville heller si typisk første bok - ved at den for en stor del er selvbiografisk. Senere skrev hun flere bøker og ble populær blandt et kvinnelig publikum. I bokens forord skriver Harriet Lane at det særlig er skildringen av 1930-talls England vi bør glede oss over i dag. Raskt kan den nok se ut som dette bare er en oppvekstroman eller dameroman, men ettersom disse sjangrene ble tatt mer seriøst da boken kom ut, bærer også boken preg av gode litterære kvaliteter.

I boken møter vi Mary som i 1940 har rømt ut på landet for en helg for å slappe av. På radioen får hun høre at båten som mannen hennes tjenestegjør på har gått ned. Pga av været får hun ikke ringt til London for å høre om det er livstegn etter mannen før morgenen etter. Den natten tenker hun på et dikt av Lord Tennyson - Mariana - hvor hovedpersonen opplever at mannen hun elsker omkommer på sjøen og hun ønsker å ta sitt eget liv. Mary føler det som om hun også drukner og livet passerer i revy. Vi lesere følger henne fra tenårene til hun finner mannen hun gifter seg med, gjennom ungdommelige misforståelser og forelskelser til en litt mer moden kvinne som etter hver skjønner hva hun vil.

Jeg er enig med Harriet Lane i at dette er en fascinerede skildring av en ung kvinne på 1930-tallet. Skildringene er detaljerte og gode og hun legger merke til ting som vi i dag ikke opplever og som heller ikke hennes samtidige var opptatt av å beskrive. I en setning kommenterer hun at en av sine klassevenninner kunne ha trengt å legge undertøyet sitt i " the 12-minute Rinso soak". En detalj som sier mye både om tidens hygiene, men også om sosial klasse. En annen kommen tar om at noen må selv rydde av bordet ettet kveldsmaten - fordi de bare har daghjelp og ikke boende hushjelp er også med på å plassere personene. Dickens har også en flott - nesten filmatisk - beskrivelse av et jet-set liv i Paris som hun mer betrakter enn deltar i.

I tillegg synes jeg historien er bedre enn forventet. Den følger ikke alltid i malen til en typisk oppvektsroman og for å være en en romantisk dameroman ble i alle jeg overrasket. Persephone books har bare gitt ut denne ene boken av Dickens, men det hadde vært morsomt å prøve noen av hennes andre bøker også.

Dobble illusjoner

2008-12-31T14:21:00.003+01:00

Forfatter: Auster, Paul
Tittel: The book of illusions
År: 2002

Dette er min første lesning av Paul Auster og førsteinntrykket er at Auster er en veldig amerikansk østkyst forfatter - en veldig amerikansk mannlig østkyst forfatter.

Boken handler om en litteratur professor som mister kone og to sønner i en flyulykke og dermed må på ny finne meningen med livet. Først i whisky flaskene og sinen i arbeidet med en analyse av stumfilmstjernen Hector Manns filmer.

Det finnes utgaver av boken som har en dansende hvit dress med en usynlig mann inni som forside bilde. Dette er et godt bilde fordi å jakte på Hector Mann - som helst opptrådde i hvit dress - er som å jakte på en usynlig eller ikke eksisterende mann.

Auster har et veldig beskrivende språk som gjør det lett å se for seg Hector Manns filmer når de blir beskrevet. Det er også lett å se for seg omgivelsene til litteratur professoren David Zimmer.

Det var ting jeg likte ved boken og ting jeg er skeptisk til, men det skal jeg ta etter at lesesirkelen har diskutert boka.

Vindauga i matsalen vender inn i glassklokka

2008-11-05T07:55:00.006+01:00

Forfatter: Karlsvik, Mette
Tittel: Vindauga i matsalen vender mot fjorden
År: 2005

Ettersom Karlsvik fikk Tarjei Vesaas debutantpris for denne boken i 2005, så hadde jeg store forventninger. Forventningene var noe moderert på grunn av temaet - spiseforstyrrelser - som jeg tenkte fort kunne bli for mye problem-litteratur.

Mitt første inntrykk etter å ha lest boken var at den minnet meg om Sylvia Plaths Glassklokken, som jeg nettopp har lest. Begge bøkene handler om unge kvinner på institusjon, begge bøkene er poetiske i språket. Dette fører også til at jeg har noe av den samme kritikken av Karlsvik som av Plath. Når bøkene handler om det såre indre livet til en på institusjon, så hadde jeg håpet at det kunne vært mer innlevelse; at leseren fikk oppleve det mer. I Plaths tilfelle var episoden selvopplevd, og selv om jeg ikke vet så mye om Karlsvik, antar jeg at i alle fall deler av boken er selvopplevd. Dette gjør det nok i begge tilfellene enklere å ty til lyrikken enn å beskrive realistisk. Det er kanskje slik forfatterene klarer å beskrive det de har opplevd. Samtidig tar det poetiske over for selve fortellingen, som for det meste er der hos Plath, men som er nesten totalt fraværende hos Karlsvik.

Dette var min skepsis til boken. Men allerede etter bare noen få sider av lesningen lot jeg meg fascinere av det flotte språket og de spennende bildene og metaforene. Karlsvik er et poetisk talent og jeg må bare bøye meg i støvet for det. Denne boken var månedens lesesirkelbok og gårsdagens diskusjon endte opp med at jeg fikk øynene opp for enda flere av de spennende formuleringene og flotte bildene.

Det er sjelden vi har diskutert månedens bok så lenge som vi gjorde i går. Tror forrige bok som vekket timesvis med diskusjon var Doris Lessings Det synger i gresset. Lessings bok var en bok som fascinerte og gledet hele lesesirkelen, Karlsviks bok var det mer diskusjon rundt for å prøve å forstå boken. Mitt inntrykk var at de fleste hadde respekt for håndverket i boken, men at uten en fortelling er den litt vanskelig å ta inn. Når det er lite, men sterkt komprimert tekst, kan hver eneste side og hver eneste linje diskuteres. Et hvert tekst stykke som noen ikke syntes passet helt inn ble diskutert, men i fellesskap fant vi stor sett en tolkningsmulighet til hvorfor den var med. Selv om det ikke er en perfekt roman er det en imponerende helhet av en debutant.

Jeg skal nå prøve meg videre med Karlsviks Flytårn.

Christie kronologisk XIII: Lord Edgware dies

2008-11-04T10:47:00.004+01:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Lord Edgware dies
År: 1933

Jeg synes dette var en flott forside på en kriminalroman. Men bortsett fra at Lord Edgware dør av et stikk i nakken, passer bildet ikke til plotet. Hvem er mannen i stolen? Hvorfor er våpnet i såret (finnes ikke i boken)? Hvorfor ser det ut som at det er et viktig papir i offerets hånd (det er ikke noen spekulasjoner rundt et slikt bevis i boken)?

Dette er en Poirot og Kaptein Hastings bok. Fortellingen begynner med at Lady Edgware sier til Poirot at det hadde vært like greit om hun myrdet sin mann, for hun får aldri noen skilsmisse. Der etter dør Lord Edgware og fruen blir selvfølgelig mistenkt.

I wikipedia-artikkelen om boken står det at den fikk gode anmeldelser da den kom. Jeg synes historien manglet snert. Men den er spennende da morderen begynner å dekke over sine spor med to nye drap.

Gleder meg til nest Christie kronologisk som er en klassiker: Mord på orientekspressen.

Stjernetasten

2008-10-24T15:13:00.002+02:00

Forfatter: Groult, Benoîte
Tittel: Stjernetasten (org. La touche étoile)
År:2006/2008

Etter å ha kost meg med Anna Gavalda har jeg vært klar for å lese noe mer fransk litteratur. Da jeg gikk langs hyllene i bokhandelen kom jeg på at jeg hadde hørt positiv omtale av denne boken på P2.

Boken blir beskrevet som en roman, men det er en slags samling av essays og noveller rundt en familie. Familiens matriark er en slags hovedperson og det er nok mulig at den 87 år gamle Groult skriver om seg selv. Det er veldig sterke kvinner i boken og mange feministiske uttalelser.

Noen av tekstene likte jeg veldig godt. Særlig de som er mer novelle preget. Selv om jeg synes de mer essay-aktige tekstene om alderdom var interessante - fordi det er et uvanlig perspektiv - synes jeg ikke de var så sjarmerende eller gripende.

Det jeg likte best med boken var språket. Så Kjell Olav Jensen må ha gjort en god oversetter jobb. Det var mange originale bilder og metaforer. Kanskje det rett og slett er at jeg har lest for mye skandinavisk og britisk og trenger et påfyll av bilder utenfra.

Miss Pettigrew

2008-10-23T18:49:00.002+02:00

Forfatter: Watson, Winifred
Tittel: Miss Pettigrew lives for a day
År: 1938

Omtrent samtidig som filmen Forvandling fryder hadde premiere i Norge, fikk jeg en teksmelding fra en britisk lesende venninne som mente at jeg måtte lese Miss Pettigrew lives for a day. Jeg klarte etter noen timer å koble at dette var samme historie, dog med en litt kreativ norsk oversettelse. Jeg var klar for en hyggelig lesning og gikk til bokhandlen for å få tak i boken. Først gikk jeg litt langs hyllene, for jeg tenkte at det måtte ha kommet en film-tie-in versjon i paperback, men den kunne jeg ikke finne. Der etter måtte jeg søke hjelp hos betjeningen, som etter mye om og med måtte slå fast at de ikke hadde boken - den fantes ikke en gang i deres datasystem.

Nettbokhandler er derfor kjekt å ha. Jeg valgte ikke paperback versjonen (som faktisk ikke her bilder fra filmen), men en nydelig grå Persephone utgave. Jeg har lenge hatt lyst på en bok fra Persephone Books - helst kjøpt i butikken deres i London. Jeg liker deres promotering av glemte kvinnelige forfattere, det enkle og elegante omslaget og den festlige innsiden.

Lesningen av Miss Pettigrew gikk meget fort, men jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den igjen. Historien er en søt askepott-historie om en arbeidsløst 40 år gammel guvernante. Dette kunne ha blitt en sviske av en bok, men den har vidt og er flott konstruert rundt under ett døgn med kapitler som viser klokkeslettet. Boken kan absolutt anbefales.

Plaths halvåpne glassklokke

2008-10-22T11:47:00.005+02:00

Forfatter: Plath, Sylvia
Tittel: The Bell Jar
År: 1963

Dette er en bok som lenge har vært på leselista. Jeg har vært fascinert av Plaths lyrikk, men også av hennes liv og forhold til Ted Hughs. Boken rasket jeg til meg på et loppemarked for omtrent to år siden. Jeg synes denne utgaven er lite passende til boka og liker første utgaven bedre. Min første side sier sensuell dramatikk, mens en glassklokke heller er noe innestengt skummelt.

Første inntrykk er viktig. Både visuelle som i format og omslag, men også fordommer eller forkunnskap. Av denne boken forventet jeg at den skulle være poetisk og dyster. Jeg tror bildet skapte seg etter å ha sett filmen Sylvia om Plaths liv. Dessuten hadde jeg en vrangforestilling om at dette var et ungdomsverk. I tillegg er det ikke lenge siden jeg diskuterte den norske tittelen Glassklokken. Glassklokke kan virke som en skjør liten bjelle til å henge på juletreet, men her skal det jo være mer en osteklokke som stenger luft ute. Både tanken om skjørhet og om innestengthet kan jo være passende for en bok om selvmordsforsøk, men her er det nok innestengthet som er i fokus.

Det var fakta og ikke leseropplevelsen som endret villfarelsen min om at det var et ungdomsverk. Boken preg av at hovedpersonen er omtrent tjue år gammel. Den første halvdelen av boken er lystig og forteller om ungdomsliv i New York. Min tro på at boken skulle være dyster slo dermed ikke til. Selv etter at innestengtheten kommer er ikke boka dyster, men heller stille, veldig stille.

Boken er poetisk, men ikke til den graden jeg hadde forventet. Plath er veldig god på metaforer, skildringer og bilder, men disse kommer bare stykkevis. Jeg tror det også er derfor jeg ikke får en dyster følelse. Det virker som hovedpersonen - og forfatteren - har en kjølig distanse til selve handlingen. Jeg har prøvd å tenke at den likegyldige distansen er en måte å beskrive livet inne i glassklokken, men jeg klarer ikke helt å få det til å stemme. Det er aldri nok beskrivelse til at jeg virkelig får en klaustrofobisk følelse. Det jeg sitter igjen med er at dette er en fortelling Plath gjerne ville meddele, men så tørr hun ikke gå hele veien sammen med leseren. For hvis tankene og følelsene hennes ikke er er mer kompliserte enn de som kommer frem i boken er det vanskelig å skjønne hvorfor selvmordsforsøket skjer. Det virker altså som om glassklokken ikke er helt tett.

På den andre siden likte jeg lettheten og distansen - det gjør kanskje boken til tidstypisk for tidlig 1960-tall. Men i så fall er det i kontrast til tittelen. Leseropplevelsen var blandet, men allikevel mest positiv.

Et annet Berlin

2008-10-15T14:24:00.001+02:00

Tittel: Wallpaper* City Guide Berlin
År: 2007

Like etter årtusen skiftet mente jeg at alle de som var noe, de leve slike liv de gjorde i Wallpaper*. Det å være kosmopolit, være kjenner av skandinavisk design og å være intellektuelt overlegen, det var virkelig noe. Nå begynner det å bli noen år siden jeg har lest Wallpaper*. Det er vel lenge siden jeg sluttet å tro at magasinet framstilte reele menneskers liv. Lenge lot jeg meg underholde av Tyler Brûlés itellektuelle arroganse, men da han forsvant var det ikke noe gøy lenger. Brûlé har forøvrig fortsatt sitt snobberi i Monocle - noe som er morsom lesning hvis man holder det på en armlengdes avstand.

Denne helgen er jeg på vei til Berlin og jeg er overhode ikke forberedt. Dette nevnte jeg for en kollega og hun lot meg låne denne boken. Jeg tror jeg fortsatt kan si at jeg ikke er forberedt. Jeg har ikke råd til å prøve de esklusive hotellene, jeg har ingen planer om å prøve å komme på gjeste listen til de lukkede klubbene og jeg føler jeg må på noen av de klassiske stedene føre jeg kan prøve å lete etter eksprimentell arkitektur. City Guidene til Wallpaper* er sikkert morsomt for byer man allerede kjenner godt, men jeg tror ikke det er så mange som jeg kjenner som ville fulgt rådene til punkt og prikke,

Ikke akkurat Lord Peter

2008-10-12T13:23:00.005+02:00

Forfatter: Crawford, Victor Allen alias Lord Breaulove Swells Whimsy
Tittel: The Affected Provincial’s Companion. Volume One
År: 2006

Denne bloggens navn avslører vel at jeg har et nært forhold til den fiktive personen Lord Peter Wimsey. Når jeg derfor kommer over en bok skrevet av en Lord Whimsy følte jeg selvfølgelig for å ta den i nærmere ettersyn, men akkurat som Pemberley av Emma Tennant ikke egentlig sier noe mer om Mr Darcy, så sier ikke denne boken noe om Lord Peter, Eller, sammenligningen er ikke helt riktig – Tennant prøver å si noe om Mr Darcy, men Crawford begynner boken med å ta avstand til sin navnebror.

Jeg håper boken er skrevet med ironi, men det er litt usikkert. På forfatterens hjemmeside, ser det ut som om han prøver å leve som en 1800-talls gentleman i nåtidens USA. Dette gjør an ved å kle seg eksentrisk, sykle på en veltepetter, samle på sommerfugler og planter og omgi seg med likesinnede. Slik kommer det frem både i boken og på hjemmesiden.

Boken er en samling med essays, dikt og illustrasjoner. Det hele er et forsøk på å spre det glade budskap om hans eksentriske livstil. Allikevel føles det ikke ekte, men meget konstruert. Å være en dandy er å være noe konstruert, så det er kanskje for mye å forvente noe ekte, Allikevel føles boken mer som en egotripp enn en estetisk innføring.

Det er noen morsomheter i boken, så det er ikke bortkastet å ta den i øyensyn, men om det kommer et ”Volume Two” tror jeg nok ikke at jeg kommer til å kaste meg over det.

Fransk Fosse?

2008-10-07T21:32:00.003+02:00

Forfatter: Gavalda, Anna
Tittel: Je l'aimais /Eg elska ho
År: 2002

Saman er ein mindre aleine var en hyggelig, lett bok som jeg leste i april. Og det var med glede jeg leste Eg vil at nokon skal vente på meg i september. Men Eg elska ho overgår dem begge. Jeg synes til og med det var deler av teksten som fikk meg til å tenke på Jon Fosse. Fortellingen er stor sett i dialogform og det er tett samspill og mange pauser. Tidligere har jeg tenkt at det å skrive i dialogform er noe Gavalda gjør for å gjøre det lettere for seg selv, men hun mestrer det veldig bra og det fungere som et stille drama.

Historien er meget fortettet. Det handler om en kvinne som nettopp er blitt forlatt av sin mann og om svigerfaren hennes som kjører henne og døtrene til familiens sommer hus. Svigerfaren er en mann ingen liker, men i samtale finner de en dyp fortrolighet og forsoning. Nydelig.

Så da er det bare å håpe at Anna Gavalda skriver mer.

PS. Wikipedia kan fortelle meg at det har kommet en bok i år, men at den ikke er oversatt ennå. Skulle bare ønske fransken min var bedre.

Christie kronologisk XII: Peril at End House

2008-10-07T21:09:00.004+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Peril at End House
År:1932

Dette er en Poirot og Captain Hastings fortelling. Allikevel er fortellingen preget av unge, sterke kvinner. Hovedpersonen er Miss Nick Buckley som bor i End House. Hun har vært utsatt for tre uhell som kan tolkes som mordforsøk og Poirot - som er på ferie i nærheten - blir selvfølgelig interessert. Det som får han til å tro at det dreier seg om mordforsøk er at første gang han møter Nick vifter hun bort en veps, som Poirot ser at var en kule. Denne episoden blir dessverre ikke forklart. (Eller jeg klarer ikke etter oppklaringen å skjønne hvordan det kunne finne sted).

Fortellingen preges av at Poirot sukker over at han ikke klarer å løse mysteriet. Jeg synes kanskje det ble litt kjedsommelig. På den andre siden likte jeg oppklaringen.

Britiske design regler

2008-10-06T20:42:00.004+02:00

Forfatter: Llewelyn-Bowen, Laurence
Tittel: Design Rules
År: 2003

Det har blitt lesning i rykk og napp i det siste fordi jeg er på flytte fot. Interiørblader er plutselig mer spennende enn gode romaner. For det virker ikke som det er mulig å få for mange ideer til hvordan man kan intrede et hjem.

Design Rules kjøpte brukt gjennom Amazon.co.uk for £0,01. Noe jeg mener var et meget godt kjøp. Jeg så TV serien på BBC da den gikk i 2003 og mente å huske noe om symetri i et rom. Boken vier et helt kapittel til "Balance & Harmony" så jeg husket rett, det er bare det at boken er beregnet på britiske hjem med en et ildsted midt på langsiden i rommet som et typisk blikk fang. Norske stuer har jo heller peisen i hjørnet. Ergo var ikke det kapittele jeg kjøpte boken for det mest relevantet, men det var interesant å lese om lyssetting og farger.

Gösta Berlings evige saga

2008-10-06T20:28:00.004+02:00

Forfatter: Lagerlöf, Selma
Tittel: Gösta Berlings saga
År: 1891

Jeg ga opp. Det er den første lesesirkeboken jeg har gitt opp. Jeg har noen ganger måtte nilese på slutten - og jeg har ikke problemer med 200 sider bare de fenger. Sagalitteratur en nok ikke noe for meg. Jeg klarte ikke å bli fascinert av historiene om kavalerene i Värmland. Noe tror jeg skyldes den magiske realismen. Noe tror jeg skyldes det var så mye Lagerlöf ønsket å få med seg i debut romanen.

Selv om jeg måtte gi opp halvveis i denne boken har jeg fortsatt stor tro på Lagerlöfs forfatterskap. Den storheten som finnes i Gösta Berlings saga vitner om en belest dame med spennende ideer.

In Paris. In Love. In Trouble

2008-10-06T19:36:00.003+02:00

Forfatter: Sanderson, Catherine
Titel: Petite Anglaise
År: 2008

Denne boken ble jeg bedt om å lese av en venninne som mente at jeg måtte lese den ettersom jeg leste blogger. Petite Anglaise begynte som en blogg og selve boken omhandler hennes første to år som blogger - altså en slags memoir. Sanderson er en engelsk kvinne som bor i Paris og skriver om kulturelle forskjeller; eller slikt begynte det. Så begynte hun å skrive om seg selv, sin franske samboer - Mr Frog - og deres datter -Tadpole. I online møter hun mange andre bloggere også Jim in Rennes, som hun ender med å innlede et forhold til og hun ender med å gå fra Mr Frog.

I britiske medier blir boken omtalt som "Bridget Jones in Paris". Petite drikker like mye som Bridget, er like godhjertet som Bridget og gjør like mange blundere som Bridget, men hun er mor og hun har mye sex. Sanderson er en god bloggskribent, for hun er god til å se humoren i øyeblikksepisoder, men boken blir for mye en utlevering. De postene hun skriver nå er koselige og uskyldige, men jeg skjønner at mange lot seg fascinere av hennes online sjekking. Det som overrasker meg mest er at hun er så utleverende tiltross for at hun er voksen. Det er mer overraskende at en 38-åring utleverer seg selv og skriver om seg selv flere ganger om dagen enn at en 17-åring gjør det.

Cathrine Sanderson er også bloggeren som fikk mye medieomtale i avisene i 2006 fordi hun ble sagt opp fordi hun hadde bloggen petite anglaise. Arbeidsgiveren hennes mente at hun omtalte dem for for mye og hun hadde jo også skrevet i bloggen sin hvordan hun hadde skulket unna jobben for å være med kjæresten sin. Sanderson hadde anonymisert alt i bloggen og skrev bloggen hjemme eller i død tid på jobben. Saken kom opp i fransk arbeidstribunal og hun vant og fikk økonomisk kompensasjon. Boken - eller memoiren - slutter like før hun blir sagt opp, så boka er bare en chick lit. Og romanen hun skriver på nå skal også være det. Men hadde det ikke vært mer interessant om hun skrev noe om ytringsfriheten ved å blogge?

Christie kronologisk XI: The Sittaford Mystery

2008-09-16T21:15:00.003+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Sittaford Mystery
År: 1931

Etter litt googling leser jeg at denne boken har blitt filmatisert som en Miss Marple historie. Men dette er isteden en av Christie-bøkene som har en aktiv ung kvinne i hovedrollen. Inspektør Narracott lurer i bakgrunnen, men har som vanlig ikke så veldig mye med løsningen av mysteriet å gjøre.

Som forsiden på første utgaven viser, begynner historien med at man maner frem en ånd i et lett stuebord og denne ånden forteller at Trevelyan er død. Barnaby - Trevelyans venn - går ut i snøværet for å sjekke og finner Trevelyan død. En av Trevelyans arvinger blir arrestert for mordet og hans forlovede Emily Trefusis er den som gjør undersøkelser og løser mysteriet.

Jeg synes historien har for mange løse tråder som ikke får noen spennende oppklaringer. Løsningen er rett og slett den kjedeligste av alle mulighetene. Selv om Trefusis er en ganske underholdene ung dame, har jeg likt noen av de and unge, intelligente damene bedre.

Eg vil at nokon skal vente på meg

2008-09-14T21:42:00.003+02:00

Forfatter: Gavalda, Anna
Tittel: Eg vil at nokon skal venta på meg
År: 1999 (norsk 2001)

Det som fascinerer meg med Gavalda er at hun er en god forfatter som skriver lett. Fordi språket er så lett skal det ikke mye til for å tro at dette er lett litteratur. Allikevel klarer hun å skrive tekster med mening.

Det som slår med etter å ha lest denne boken er at Gavalda er en god novelleforfatter. Hun klarer å få en god novelle oppbygning samtidig som hun klarer å holde seg til det hverdagslige. Det er altså spennende uten at det er sterk spenning og mye handling. Personene er også troverdige.

Jeg trives også med oversettelsen, men skulle ønske fransken min var sterk nok til å lese originalen. Jeg kan tenke meg at Gavalda har en humoristisk penn. Det virker i alle fall slik i oversettelse.

Denne boka kjøpte jeg på Samlaget et al.'s bakgårdsalg og ved samme anledning skaffet jeg meg også Gavaldas første roman Eg elska ho som jeg kjenner at jeg har lyst til å få lest snart.

Blondene gir seg ikkje

2008-09-14T21:24:00.004+02:00

Forfatter: Kaldhol, Marit
Tittel: Blondene gir seg ikkje
År: 2006

Jeg har ikke lest noe av Marit Kaldhol før, men fikk med meg Honningtunger da den ble lest opp på Det åpne teater. Det jeg satt igjen med etter den forestillingen var at hun brukte en del original bilder, men jeg fikk ikke helt bestemt meg om jeg likte dem eller ikke.

Med Blondene gir seg ikke er det også det språklige jeg sitter igjen med. Kaldhol har en fint poetisk språk. Dessverre må jeg innrømme et jeg ikke skjønte fortellingen, så dermed hjalp det ikke at språket er vakkert. Den incestiøse fortellingen i Sommarfuglhonning hadde en bedre drivkraft enn denne fortellingen som jeg også tror skal være om incest.

Satser på å lese noe mer av Kaldhol hvor hun prøver seg på en annen tematikk. Når språket er spennende, går jeg ut i fra at noen fortellingen kan bli virkelig gode.

Isabel Dalhousie 4: følelser, familie og forfalskning

2008-08-29T12:47:00.003+02:00

Forfatter: McCall Smith, Alexander
Tittel: The Careful Use of Compliments
År:2008

For de fleste nordmenn er Alexander McCall Smith mest kjent for sine bøker om No.1 Ladies' Detective Agency og Mma Ramotswe i Botswana. Jeg, derimot, har ikke lest noen av bøkene om Ramotswe, men jeg elsker seriene McCall Smith har satt i Edinburgh; 44 Scotland Street og The Sunday Philosophy Club. The Careful Use of Compliments er den fjerde boken om Isabel Dalhousie og The Sunday Philosophy Club. Jeg kom i snakk med bokandleren da jeg kjøpte boken og hun sa "Det er den som ikke er om Ramotswe". Jeg svarte at jeg foretrakk bøkene om Edinburgh fordi jeg har tilbrakt mye tid der og kjenner byen. Da fortalte hun at hun hadde en en kunde som hadde bodd i Botswana og derfor likte bøkene der i fra.

Ettersom McCall Smith ofte klarer å komme med fire bøker i året, regnes han vel for en lettlest underholdnings forfatter. Jeg synes det er greit for han klarer allikevel å lage nye plot. Men når det gjelder bøkene om Edinburgh, så er nok bøkene om Isabel Dalhouise noe bedre oppbygd ettersom 44 Scotland Street blir skrevet som en føljetong i The Scotsman. Felles har de likevel at de klarer å gjenskape atmosfæren til Edinburgh. Litt på samme måte som Iain Rankin. Men McCall Smith holder seg til New Town, Edinburghs svar på Frogner, så det er selvfølgelig bare behagelige omgivelser man omgir seg med.

Denne boken er som de andre sentrert rund et personlig problem og et filosofisk/moralsk mysterium. Det personlige i denne boken er oppdragelsen av hennes fire måneder gamle sønn; blander husholdersken Grace seg for mye inn? skal et barn har mest tilknytning til sin mor? hva med far og andre omsorgspersoner? Mysteriet denne gangen er at Isabel kommer over noen malerier av den avdøde maleren McInnes som hun mistenker for å være falske. Hun må derfor både finne ut mer om maleren og maleriene og kjenne med seg selv om det er moralsk å gå ut med sin kunnskap eller holde den for seg selv.

Boken kan absolutt anbefales, men selv om de filosofisk/moralske problemene/mysteriene står for seg, så er Isabels personlige problemer sterkt styrt av kronologien, så jeg vil anbefale å begynne med The Sunday Philosophy Club.

Tre ting på en gang. Det er ikke mulig

2008-08-29T12:31:00.003+02:00

Forfatter: Anonym
Tittel: Kindereggeffekten
År:2007

Etter å ha lest Kongepudler og moret meg, tenkte jeg at jeg kunne fortsette med Kindereggeffekten. Men det å være morsom, aktuell og samfunnskritisk på en gang viste seg å ikke være like lett andre gangen. Kanskje det også var lettere å være morsom med Trond Giske og Ari Behn enn Petter Stordalen og Kronprinsparet.

Jeg kan ikke si at jeg vent like mye på tredje boken etter å ha lest denne som da jeg leste Kongepudler.

Kongepudler

2008-08-29T12:23:00.004+02:00

Forfatter: Anonym
Tittel: Kongepudler
År: 2006

Det var tid for sommerlesning og jeg ble anbefalt denne boken av en venninne som mente "Anonym" måtte være en gruppe skribenter fordi boken inneholder nisjekunnskap fra så mange felt av norsk offentlighet. Og hun la til; "De må ha hatt det veldig gøy mens de skrev".

Det har vært skrevet mye om boken, så jeg tror ikke jeg har så mye å tilføye. Jeg synes den var veldig underholdene og tok mange på kornet. Når det gjelder debatten om hvem som har skrevet boken, så tror jeg nok at det er mulig for en person å skrive den, men at det nok er morsommere å være flere. Dessuten er jeg sikker på at forfatteren(e) er "Pernille Øhrn" som skrev Mette-Marit blir prinsesse.

Elegant som alltid

2008-08-29T12:04:00.003+02:00

Forfatter; Dariaux, Genevieve
Tittel: A guide to elegance
År: 1958/2003

Dette er en bok jeg leser igjen og igjen. Jeg oppdaget den Kathleen Tessaro kom ut med en - ikke så veldig god - chick lit som het Elegance. Selv om jeg ikke likte Tessaros bok er jeg veldig takknemlig for at jeg gjennom henne fikk høre om Madame D'Ariaux.

Madame D'Ariaux jobbet med haute couture assessoirer da det virkelig var en luksus bransje på 1950-tallet. Hun jobbet blandt annet for Nina Ricci. I Paris nøt hun å se kvinner som levde for å kle seg vakre. Men så flyttet hun til USA - og forenklet etternavnet - og ble så skrekkslagen over amerikanske kvinners totalt fraværende evne til eleganse at hun skrev denne ABCen.

Boken er bygget opp som et oppslagsverk med små kapitler som tar for seg alt fra detaljer som hansker, vesker og mønstre til generelle råd om den ideelle garderobe og kjolefasonger for ulike kropper. Allikevel har de fleste jeg kjenner om har lest den gått gjennom den fra perm til perm, for selv om den kan gi noen råd og vink i dag, leses den best som en 1950-talls kuriosa.

For de som har lest denne og forelsket seg i den vil jeg anbefale Christian Diors The little dictionary of fashion som V&A fikk trykket opp igjen i forbindelse med utstillingen "The golden age of couture" i fjor.

En forsmak på Sigrid Undset

2008-07-28T17:20:00.003+02:00

Forfatter: Bliksrud, Liv
Tittel: Sigrid Undset
År: 1997

Ettersom jeg har tenkt å lese bøker av Sigrid Undset fremover, tenkte jeg at det var greit med en liten introduksjon til hennes liv. Jeg hadde veldig lyst til å lese Sigrun Slapgards biografi da den kom ut, men økonomi og venteliste på biblioteket gjorde at det ikke ble aktuelt da. Det er muligens kortere venteliste nå, så jeg får se om jeg får tak i den.

I mellomtiden har jeg da lest Liv Bliksruds korte introduksjon på 150 sider. Boken er veldig enkel og nærmest leksikalsk. Det er vanskelig for meg å finne noen forsøk på tolkning av Undsets forfatterskap. Det er ikke gjort noe forsøk på å forklare hvorfor hun foretrakk historiske romaner, hvorfor hun ble katolikk, hvorfor hun dro til Lillehammer, hvilket forhold hun hadde til sin mann, hvordan forfatterskapet utviklet seg eller hvordan hennes politiske engasjementet påvirket skrivingen eller snarere mangel på skriving. Allikevel er det er grei innføringsbok og jeg er glad jeg har lest den.

Nå skal jeg til kilden selv og har begynt å lese Elleve år.

The end of Mr Y

2008-07-28T16:52:00.003+02:00

Forfatter: Thomas, Scarlett
Tittel: The End of Mr Y
År: 2006

Denne boken kjøpte jeg på et sommer-påfyll fra Amazon. Jeg visste ingen ting om boken, men den ble anbefalt meg fordi jeg tidligere hadde vist interesse for Phillip Pullman og Harry Potter. Boken kostet bare litt over £3 og jeg tenkte den var perfekt lett sommerlesning.

Da boken kom synes jeg det var noe rart og ubehagelig med den og snart gikk det opp for meg at det var fordi snittflaten på boken var sort malt - på samme måte som praktbøker noen ganger har gull på snittflaten. Dette gjør at det er en tynn sort kant rundt alle sidene. Meningen er kanskje at dette skal symbolisere at det er en mørk bok, eller kanskje til og med en Sorte Bok.

Boken handler om en engelsk PhD student som skriver om tankeeksperiment i 1800-talls litteratur. Hun kommer over boken "The End og Mr Y" i en brukthandel og dette er en bok hun har lest om i forskningen sin som en forbannet bok. Så langt, spennende. Jeg har selv arbeidet med vitenskapelige tekster på 1800-tallet og tenkte at det var en interessant begynnelse.

Men så kommer Harry Potter effekten inn. Det viser seg at det er en formel i boken som gjør at man kan komme inn i andres tanker og en reise i tankenes verden begynner. Og det går litt over stokk og stein drevet av begjær og besettelse. Boken er spennende nok, så jeg hadde ikke problemer med å lese den ferdig, men jeg føler ikke at det var en givende lesning. Jeg tror forklaringen ligger i at Scarlett Thomas er lærer i "creative writing", så forteller mekanismene er på plass, men originaliteten og de gode språklige formuleringer mangler. Behovet er derfor stort for norsk kvalitets litteratur og det passer godt med Sigrid Undset.

Bjerkebæk

2008-07-28T11:42:00.006+02:00

Foto: www.maihaugen.no

Det er sommer og jeg har hatt tid til å dra på en liten utflukt til Lillehammer i helgen. Øverst på ønskelisten over ting å se var et besøk på Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk.

Bjerkebæk ble åpnet for publikum i fjor og ettersom hagen er stor (ti mål) er det blitt plass til et besøkssenter med kafé også. Jeg har ikke valfartet til forfatterhjem tidligere - jeg har vel egentlig bare vært i Shakespeares hus i Stratford-upon-Avon - men Sigrid Undset er en forfatter som har fascinert meg i mange år og da jeg leste at Bjerkebæk skulle åpnes, fant jeg ut at dette nok var noe for meg.

Besøket stod absolutt til forventningene. Besøkssenteret er en flott bygning tegnet av Carl-Viggo Hølmebakk. Den moderne bygningen passer flott inn i naturhagen. Selve Bjerkebæk kan bare sees ved å være med på omvisning og det er omvisninger hver halv time. Omviseren vi fikk var både kunnskapsrik og en god forteller og det var et spennende hus å besøke. Etter omvisningen besøkte vi kaféen som dessverre var ganske tom for andre gjester. Vi hadde ettermiddags te med alt som hører til en meget snill pris. Jeg var også innom museumsbutikken og fikk med meg noen bøker. Det skal bli deilig å kose meg med Undsets bøker igjen.

Jeg hadde det så hyggelig at jeg er sikker på at jeg kommer til å dra igjen. Det var en fullkommen museumsopplevelse med hyggelige mennesker, god informasjon, flott omvisning, hyggelige lokaler og godt tilrettelagt for publikum med kafé og museumsbutikk. Så hvorfor Lillehammer kommune ikke har satt opp skilter til Bjerkebæk er uforsåelig for meg. Dette er noe å være stolt av.

En uvanlig bok om en vanlig leser: The Uncommon Reader

2008-07-21T18:48:00.005+02:00

Forfatter: Bennett, Alan
Tittel: The Uncommon Reader
År: 2006

Dette er en søt liten novellette som tenker seg hva som ville hent hvis den britiske dronningen plutselig ble så opptatt av å bøkenes verden at lite annet teller.

Fortellingen begynner med at Dronningen er på kveldstur med corgiene sine og møter på bokbussen. Av høffelighet snakker hun med bibliotekaren og låner en bok. Slik starter hennes reisen inn i bøkenes verden. Hun merker at selv om hun er en kunnskapsrik dame som har reist mye, er det fortsatt ting hun ikke kjenner til. Bøkene åpner en ny verden. Hun merker også at hun blir et nytt og mer reflektert menneske og denne gleden ønsker hun å spre til andre, med mer eller mindre hell.

Boken er morsom, filosofisk og en funn for andre som befinner seg inne i bøkenes verden.

The Big Sleep

2008-07-19T21:46:00.004+02:00

Forfatter: Chandler, Raymond
Tittel: The Big Sleep
År: 1939

Etter som jeg har lest meget av krimdronningene, tenkte jeg det var på tide å lese noen maskuline klassikere også. Den første tanken var å bli kjent med helten Phillip Marlow og The Big Sleep er boken hvor han først opptrår.

Det første som slår meg er hvor forskjellig dette er fra de klassiske krimdronningene. Det neste som slår meg er at jeg skjønner hvor Varg Veum kommer fra. Phillip Marlowe er ingen helt på samme måte som Lord Peter Wimsey, Hercule Poirot eller Miss Maple. Han er en whiskey drikkende privat detektiv uten familie eller venner. Det er imidlertid ikke "helten" som skiller seg ut, det er miljøet. Krimdronningene beskriver stor sett vellykkede mennesker og miljøer og mordene er ofte meget sofistikert utført. Chandler beskriver Hollywoods skygge side. Sternwood som hyrer inn Phillip Marlowe er riktig nok en rik mann, men døtrene hans omgir seg med kriminelle - fra spritsmuglere og pornografer til casinoeiere og leiemordere.

Selv om jeg nok fortsatt er mest fascinert over mysteriene og de intrikate plottene til Sayers og Christie, må jeg uttrykke min dypeste beundring for Chandlers skrive stil. Jeg er ekstremt imponert over hvordan det går an å uttrykke seg så knapt og kynisk og allikevel så sjarmerende. Derfor er må jeg komme med noen sitat:

Neither of the two people in the room paid any attention to the way I came in, although only one of them was dead.

Og et til...

I stood up and took the smoking cigarette from between her fingers and killed it in an ashtray. Then I took Carmen's little Gun out of my pocket and laid it carefully, with exaggereted care, on her white satin knee. I balanced it there, and stepped back with my head on one side like a window-dresser gettin the effect of a new twist of a scarf around a dummy's neck.

Og enda ett...

The smart thing for me to do was to take another drink and forget the whole mess.
That being the obviously smart thing to do, I called Eddie Mars and him I was coming down to Las Olindas that evening to talk to him. That was how smart I was.

Christie kronologisk X: The Murder at the Vicarage

2008-07-13T13:25:00.002+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Murder at the Vicarage (Norsk: "Mord på prestegården")
År: 1930

Ettersom jeg nå leser faksimile utgavene når jeg får tak i dem, kunne jeg i denne boken lese:

By the Same Author:
THE MURDER OF ROGER ACKROYD, THE BIG FOUR
THE MYSTERY OF THE BLUE TRAIN, PARTNERS IN CRIME, THE SEVEN DIALS MYSTERY, THE MYSTERIOUS MR. QUIN

Partners in crime! The mysterious Mr. Quin! De har jo ikke vært oppe i Christie-kronologisk. Er ikke dette en kopi av første utgaven? Har jeg gjort en feil? Jeg måtte derfor undersøke litt og den listen jeg har gått ut fra baserer seg på alle Christies romaner. Det viser seg at Partners in crime og The mysterious Mr. Quin er novellesamlinger. Jeg skal lese disse samlingene også, men jeg tror jeg fortsatt lar strategien være å les romanene kronologisk.

Etter å ha lest om Miss Silver er Miss Marple et friskt pust. I tv-serien jeg så for mange årsiden, virket Miss Marple som en sympatisk gammel dame. Her i boken er hun en person alle frykter for hennes allvitenhet. Selv om hun ikke er sympatisk har jeg allikevel større forståelse for hvordan hun får folk til å snakke enn den arrogante M. Poirot. I landsbyen skjønner jo alle at de må komme med litt sladder for å få sladder tilbake, men hvordan unge piker får lyst til å åpne seg til Poirot er meg et stort mysterium.

Plottet i denne fortellingen er intrikat. Jeg liker hvordan presten - som er fortellerstemmen - får nøstet opp trådene etter at hans nabo Protheroe blir funnet drept i prestens arbeidsværelse. Det viser seg å være mange mulige mordere og det er er den tekniske gjennomføringen av mordet som blir det fellende. Dette er krimdronningen på sitt ypperste.

En liten tilleggs bemerkning. Det er morsomt å lese om disse 1930-talls personene. Presten må være midt i førti-årene, men han oppfører seg for oss veldig som en gammel mann. Og hvis man ser på forsidebildet kan man også se at presten har en distingvert, gammelmodig fremtoning. Personene kunne bare ikke eksistert i dag.

Skugga-Baldur ut av skyggen

2008-07-13T12:30:00.005+02:00

Forfatter: Sjón
Tittel: Skugga-Baldur. Et folkeeventyr
År: 2005

Det var i jakt på spennende nordiske forfattere jeg kom over Sjón og ble fascinert av det jeg leste om Skugga-Baldur. Derfor var jeg rask til å foreslå boken til lesesirkelen og den ble enstemmig vedtatatt som juli-boken - både fordi den hørtes spennende ut og fordi 125 sider virket forlokkende lett. Da jeg fikk tak i boken og fikk se den minimalistiske forside illustrasjonen ble jeg litt skuffet, for det var ikke slik jeg forventet å se en historisk roman om en naturvitenskapsmann. Men etter å ha lest boken virker illustrasjonen meget passende.

Selv om jeg hadde høye forventninger til boken var jeg ikke sikker på hvilke forventninger jeg hadde. Boken er veldig original og derfor spiller det ingen rolle hvilke forventninger man har. Man kommer til å bli overrasket og fascinert. Og jeg er fortsatt fascinert, nå et par uker etter at jeg leste boken. Boken er liten og lett å ha i lommen, men tung og tankevekende i den litterære verden. Den fortjente absolutt Nordisk Råds Litteraturpris.

Boken er poetisk og består for det meste av skildringer. Allikevel har den en sterk fremdrift og denne kombinasjonen er veldig interessant og meget imponerende. Handlingen strekker seg over noen få dager i 1883 og er delt inn i fire deler som gjør at man hopper frem og tilbake i handlingen. Det er å personer, men de har stor invirkning på hverandres liv; naturvitenskapsmannen Fridrik B. Fridjónson, den avdøde kvinnen Abba med Downs syndrom, gårdsgutten Hálfdán, presten Baldur Skuggason "Skugga-Baldur" og en listig rev. I Nordisk råds litteraturpris' begrunnelse står det;

Skugga-Baldur balanserer fint på grensen mellom poesi og prosa. Romanen vever motiver sammen fra islandske folkesagn, romantisk fortellerkunst og en fascinerende historie, hvor nåtidens etiske spørsmål trer frem.

Dette er en meget presis beskrivelse av boken. Det poetiske gjør at boken er meget fortettet og det gjør det hele til en intens lesesopplevelse. Parallet med det poetiske er Abbas mysterium ernoe som blir drevet frem av kriminallitteraturens få personer, kort tid og dårlig vær. Og midt i dette kommer personene meget godt og presist frem. Deres dilemma er er relevante også uten for Island på slutten av 1800-tallet.

Denne boken må bare anbefales på det sterkeste.

Sommerlesing

2008-07-13T12:11:00.002+02:00

For meg er betyr sommer at jeg arbeider mer, så i motsetning til de som setter opp sommer-lese-lister, prøver jeg å sette ned leseambisjonene. De siste ukene har jeg lest, men har prioritert å sitte ute i solen eller tilbringe tid sammen med ferierende venner isteden for å blogge.

Lesingen blir også preget av tilgjengelighet - både fysisk og mentalt. Christie kronologisk - som jeg tenkte var et flott sommerprosjekt - har stoppet opp ettersom Deichmanske bibliotek har rotet bort sitt eksemplar av The Sittaford Mystery, så boka kommer nå snart i posten. The Mill on the Floss der i mot er fysisk tilstede, men jeg vet ikke helt om jeg klarer å engasjere meg i historien. Jeg tror det er miljøet som ikke fenger, men det tror jeg forandrer seg, så jeg har ikke tenkt å legge boken bort.

Christie kronologisk IX: The Seven Dials Mystery

2008-06-24T21:53:00.003+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The seven dials mystery (Norsk: "Ugler i mosen" (sic!))
År:1929

Det er vanskelig å gjengi historien uten å avsløre den. Men The seven dials refererer til en hemmelig klubb, syv urskiver, syv vekkerklokker, en nattklubb og stedet Seven Dials i London. (Dette forklarer hvorfor den norske tittelen har blitt noe anderledes...).

Historien begynner på Chimneys der hvor den femte Agatha Christe boken - The secret of Chimneys - finner sted. Igjen lar jeg meg fascinere av de sterke unge kvinnene i historien. Selv om det i omtaler av boken blir beskrevet som en Inspector Battle-bok, så er det Lady Eileen "Bundle" Caterham som er hovedpersonen vi følger. Hun er meget modig og smart, men også en ganske fri og frimodig kvinne. Det er altså en kvinneskikkelse som skiller seg svært fra hva jeg møtte hos Patricia Wentworth. Kanskje jeg gjennom min kronologiske reise av Christies bøker også går gjennom en kvinnehistorisk utvikling. Det blir spennende.

Jeg gleder meg til neste Christe-bok Mord på prestegården, som er Christes første bok om Miss Marple.

Det andre hvite slottet

2008-06-24T21:44:00.002+02:00

Jeg rakk aldri å få lest Det hvite slottet for annen gang før boken skulle opp i lesesirkelen, men jeg rakk å lese begynnelsen om igjen og det ga meg i alle fall noe. Det oppklarte dog ikke hva boken handlet om. Derfor var jeg i stort håp om at noen i lesesirkelen hadde vært mer årvåkne enn meg.

Mitt inntrykk var at alle hadde sittet igjen med en idé om at dette var en bok å lese om igjen, men ingen hadde gjort det. Alle hadde allikevel idéer om hvordan ting kunne henge sammen, selv om vi ikke kom til noen konklusjon. Jeg klarer ikke å få meg til å synes det var en dårlig bok, men noe skurrer når syv beleste mennesker ikke klarer å skjønne hva den handler om. Kanskje jeg kan komme til å lese den igjen senere - kanskje.

Fingeravtrykket som ikke satt spor

2008-06-10T19:39:00.004+02:00

Forfatter: Wentworth, Patricia
Tittel: The Fingerprint
År: 1959

Patricia Wentworth klarer ikke å overbevise meg om at hun er en gullalder krimdronning. Plotet er ikke intrikat nok og det er for mange og distraherende kjærlighetshistorier. The Fingerprint kommer nok til å bli fort glemt.

Men for å forsvare Wentworth, jeg tror ikke at boken kom ut for første gang i 1959 taler til hennes fordel. Gullalderen for kriminaler var over og hollywoodfilmene hadde nok gjort skap forventinger om spenning basert på vulgære menn og romantiske kvinner. Jeg tror dette er den første boken jeg har lest hvor "det svake kjønn" brukes uten verken kritikk eller ironi. Ettersom jeg fortsatt er på 1920-tallet i Christie kronologisk, er kvinnene sterke, intelligente og frigjorte. De er en nytelse å lese i forhold.

Tidlig krøkes

2008-06-10T19:15:00.003+02:00

Forfatter: Bruna, Dick
Tittel: Miffy leker
År:?

Jeg var i en ett-års dag på søndag og hadde med meg en bok som bursdagspresang. Det er ikke så ofte jeg er i barnebursdager, men jeg tenkte at bøker er alltid en god presang. Antall ord i boken var nok kan nok sammenlignes med antall ord på forsiden av Dagbladet en vanlig dag, men ettersom bursdagbarnet heller ikke bruker ord, går nok det bra. Jeg var den eneste som kom med bok og foreldrene var veldig glad for å flere bøker. Ellers gikk det mest i sandkasseleker, med et dukke koppestell, en bamse og to kjoler.

Jeg synes det var vanskelig å velge bok fordi jeg ikke er vant med å kjøpe bøker til barn som ikke kan lese selv. Og selv om jeg pleier å lese anmeldelser av barnebøker, hjalp det meg ikke for i kategorien barnebøker 0-2 år. Det var utrolig mange grelle bøker. Det er forståelig at dyr skal appellere til barn, men de trenger vel ikke sløyfer på kattene og tåkefilter eller fargeforsterkete husdyr. Jeg endte opp med miffy fordi jeg liker den naivistiske streken, men det er ikke sikkert det er det ett-åringen ville ha foretrukket...

Christie kronologisk VIII: The Mystery of the Blue Train

2008-06-04T21:33:00.002+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Mystery of the Blue Train
År:1928

Det er sommer og sol og jeg har ikke konsentrasjon for å lese noe tungt. Litt lett, klassisk krim på balkongen er derfor ikke å forakte. Denne Agatha Christie romanen er en Hercule Poirot fortelling uten forteller; dvs. det er ingen personlig forfatter stemme slik som Hastings. Jeg synes fortellingen var fortreffelig, men det kan ha vært solens positive innstilling. Men det kan ikke bare være det. Jeg synes Agatha Christie er på sitt beste når hun har sterke, gesjeftige, kvinnelige hovedroller slik som Katherine Grey i denne fortellingen. Hun arver penger og kommer plutselig opp i sosieteten, men blir ikke en påfugl av den grunn, men er årvåken som om hun fortsatt hadde vært den selskapsdamen hun var. Kanskje Agatha Christie beskriver noe av seg selv - eller den hun ønsker å være i disse rollene.

I tillegg er dette er "lukket rom"-mysterium ettersom mordet foregår på et tog. Jeg synes nok at det fungerer bedre i denne fortellingen enn i Mord på Orientekspressen (som det er en stund siden jeg har lest), fordi den er litt for fantastisk.

Så over til leseropplevelsen som Aina allerede har kommentert. Det å lese en faksimile utgave er noe nytt for meg. Stort sett leser jeg brukte bøker, bibliotekbøker eller pocketbøker. Jeg liker nok brukte bøker og bibliotekbøker best fordi de har en historie. Pocketbøker kan være litt upersonlige, men det er vel innholdet som teller. Kanskje fordi jeg satt med en kanne Big Ben te (Palais des Thés blanding av Assam og kinesisk te for bruk til melk) mens jeg leste store deler av boken, følte jeg meg litt som en ung dame som nettopp hadde kjøpt boken i Storbritannia i 1928. Boken har blå stive permer og et tegnet smussomslag. På ryggen er et portrett av Poirot som hverken ligner David Suchet eller Peter Ustinov. På forsiden står det "by the author of The murder of Roger Ackroyd" - altså var ikke Agatha Christie er allemannseie navn enda, men hun hadde hatt en bestselger. På innbrettene er det reklame for andre nye kriminaler. Ettersom jeg er svak for gullalderkrim, skal jeg prøve å få tak i noen av dem. Altså ga denne utgaven meg mye atmosfære og en ekstra god leseopplevelse. Det eneste jeg savnet i forhold til en original førsteutgave er lukten av gammelt.

Det som er sikkert er at jeg skal skaffe meg faksimile utgaven av Murder on the Nile og lese den i Bibliotekbaren/Palmehaven på Bristol som minner meg om Old Cataract Hotel i Aswan hvor Christie skrev boken.

Med en klype "posh"

2008-05-29T21:31:00.007+02:00

Forfattere: Llewelyn-Bowen, Laurence and Jackie
Tittel: A Pinch of Posh. A Beginner's Guide to Being Civilised
År: 2006

Dette er nok en bok som jeg kjøpte fordi den hadde fint omslag. Etter som boken har "A beginner's guide..." i tittelen antok jeg at det var en form for selvhjelps-/skikk og brukbok. Derfor ble jeg ikke særlig begeistret da jeg beynte å lese boken. Den kommer nemmelig nesten bare med tulletips. Men ettersom jeg fortsatte å lese boken begynte jeg å like humoren i den. Hvis man i tillegg kjenner til Laurence Llewelyn-Bowen (interiørdesigner på BBC med flagrende manke), blir det ekstra underholdene.

Det jeg likte med boka er den definisjonen som utvikler seg rundt begrepet "posh". Jeg antok at det skulle oversettes med snob, men i dette tilfellet definerer Llewelyn-Bowen det som å kjenne seg selv, være fortreffelig og behandle alle andre fortreffelig. Det krysser klasseskiller og økonomiske rammer og er mer en form for harmoni, dog med et estetisk tilsnitt.

Fascsimile

2008-05-29T08:02:00.002+02:00

For å få tak i neste bok ut i "Christie kronologisk", måtte jeg en tur i en nettbokhandel. Ettersom de hadde flere utgaver av The Mystery on the Blue Train, tok jeg den jeg synes så penest ut. Når boken kom i posten viste det seg å være en innbundet facsimile utgave. Perfekt for meg. Det gir en ekstra spiss på det å lese Christies bøker kronologisk.

Det viser seg at HarperCollins har gitt ut/planlegger å gi ut mange Poirot-bøker i Facsimile utgaver (jeg klarer ikke å finne noe om dette på deres hjemmeside - noe jeg synes er skuffende). Jeg antar at dette kommer til å bli dyrt for meg...

Emily

2008-05-27T20:27:00.004+02:00

Forfatter: Montogomery, Lucy Maud
Tittel: Emily of New Moon (Norsk: "Emily og Månegården")
År: 1923

Det var alltid Anne fra Bjørkely bøkene som var mine favoritter da jeg vokste opp. Bestevenninnen min likte Emily-bøkene best. Lenge trodde jeg det hadde med rivaleri å gjøre. Jeg hadde Anne tre-i-en boken og hun hadde Emily tre-i-en boken, og det ville være et nederlag å innrømme at den andre hadde den beste boken. (Sånn er det å være bestevenninner på barneskolen). Etter hvert fant jeg vel ut at det nok heller var slik at vi identifiserte oss med hver vår heltinne. Hun ville bli forfatter, jeg skulle bli professor. Hun likte Emily som skrev, jeg likte Anne som slet med ambisjonene.

Frem til jeg var 20 leste jeg Anne og/eller Emily bøkene hvert år, men etter det har jeg knapt hatt en titt på dem. Jeg prøvde meg på Anne of Ingleside i fjor, men klarte ikke helt å bli revet med. Den regnes vel ikke som den beste av Montgomerys bøker, så det er vel greit. Jeg ble ikke helt revet med av Emily of New Moon heller, men det var et gledelig gjensyn. Og ettersom jeg ikke har lest Emily-bøkene like mye som Anne bøkene, føltes det ikke så utslitt.

Grunnen til at jeg tok frem Emily var at en venninne kommenterte Emilys venn Teddy - det er morsomt å ha venner med samme referanseramme som en selv. Jeg kunne da ikke helt se for meg Teddys personlighet og måtte derfor friske den opp. Det blir nok mer av ham i de to neste bøkene, så det blir trolig gjensyn med dem over sommeren.

Det jeg liker best med Emily bøkene er beskrivelsen av samhandlingen mellom barn og voksne. Særlig hvordan uttalelser voksne kommer med påvirker. Det er tydelig at Montgomery har en ide om den ideelle voksen som en som kan motiver og stimulere et barn til å finne geniet i seg. Derfor er det gjerne fremtredene lærer-skikkelser i bøkene hennes. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Montgomerys selvbiografi The Alpine Path. Men jeg vet at hennes liv ikke var noen dans på roser og jeg vil kanskje miste litt av idyllen jeg har om henne.

Mennesker og tegneseriefigurer

2008-05-27T20:10:00.005+02:00

Forfatter: Lethem, Jonathan
Tittel: Men and cartoons
År: 2004

Denne boken fanget oppmerksomheten min på biblioteket. Jeg vet at jeg hadde lagt merke til forsiden før, men ikke lånt den. Etter gjentatte fornyelser av lånet er boken nå levert tilbake. Det er en novellesamling og jeg leste omtrent to tredjedeler av boken. Grunnen til at jeg la den fra meg var ikke at den var dårlig, men at det kom andre ting i veien, og ettersom det var en novellesamling og ikke en roman følte jeg ikke at det var en plikt å lese ferdig. De novellene jeg hadde lest hadde gitt meg noe.

Boken virket amerikansk og den minnet meg om Russell Hoban. Som man kanskje skjønner av tittelen handler dette om mennesker i fiksjonens verden - til og med så karikert fiksjon at det kan sammenlignes med tegneserier. Ikke alle fortellingene var like usannsynlige, men de var spennende på en sakte måte. Jeg kommer plutselig på at de minner meg om noen noveller jeg har lest av Chuck Palahniuk. Poetisk sakte fremdrift, men allikevel nok handling til at man blir drevet til å lese videre. Absolutt et kompliment.

Jeg tror kanskje jeg vil prøve meg på mer av Lethem, men jeg tror jeg må være i stemning for det. Nå trenger jeg noe lett.

Det første hvite slottet

2008-05-21T19:32:00.003+02:00

Forfatter: Pamuk, Orhan
Tittel: Beyaz Kale (Norsk: Det hvite slottet)
År: 1985 (Oversatt til norsk av Trude Falch i 1991)

Dette må bli den første lesningen av Det hvite slottet. Jeg må rekke en til før neste bok-møte i VIP-klubben, for det er fortsatt mye jeg lurer på i boken. Så langt har jeg lest siste side to ganger uten å helt få oppklart det jeg lurte på.

I forhold til de to siste VIP-bøkene (Skråninga og Gjøre godt), som til tross for originalitet har virket litt banale. Selv om jeg ennå ikke har skjønt denne boken, tror jeg nok ikke den kan komme i kategorien banal. Den vil nok gjerne komme i kategorien original. Jeg tror ikke jeg har lest noen bok som er helt maken, men den er i "finne seg selv".

Boken er historisk og "eksotisk" i Istanbul på 1600-tallet (antar at det er omslaget som tar feil ved å skrive 1700-tallet, når det inne i boken handler om det søttende århundre). En italiensk handelsmann blir tatt til fange som slave og får et spesielt forhold til sin eier som ligner ham av både utseende og personlighet. Så selv om boken er historisk, er det mer en bok om personlig utvikling og identitet.

Foreløpig er det uklart for meg hvorfor boken har fått tittelen Det hvite slottet. Jeg har skjønt at det er vendtpunktet, men ellers er ting litt uklart. Jeg håper dette løser seg ved om igjen lesning, googling og bok-møte.

Lord Peter: Ubehageligheter i Bellona Klubben

2008-05-13T21:50:00.007+02:00

Forfatter: Sayers, Dorothy Leigh
Tittel: The Unpleasantness of the Bellona Club
År: 1928

Endelig skal bloggen leve opp til sitt navn - Lord Peter gjør entre. Dette er den fjerde boken om Lord Peter Wimsey. Jeg liker veldig godt gentlemans atmosfæren som er i boka. Historien finner sted, som tittelen antyder, i en gentlemans klubb, men det er ikke bare stedet, men også holdningene som gjør dette til en gentlemans sfære. Boken er ikke skrevet så lenge etter første verdenskrig, så æresbegrepet henger fortsatt høyt.

Ettersom jeg leser en god del klassisk krim, så kan jeg bli litt forvirret av plotene. Jeg var helt sikker på at jeg husket hele plotet i denne fortellingen, men så husket jeg feil, men henblikk på hvem som gjorde det. Vendepunktet i denne fortellingen synes jeg er mer originalt enn det man ofte finner i Poirot-historiene til Agatha Christie. Man tror man har løst saken men så er det noe man ikke har tatt i betraktning. Her fungerer det veldig bra. Hos Christie tar kreativiteten litt for ofte av.

Som alltid - et hyggelig gjensyn.

Christie kronologisk VII: The Big Four

2008-05-02T06:06:00.006+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Big Four (Norsk: "De fire store")
År: 1928

Da jeg hadde lest siste setning i denne boken lurte jeg på om jeg hadde tullet med kronologien, for Poirot mener at etter denne hektiske saken bør han ta til å dyrke gresskar og det er jo det The murder of Robert Ackroyd begynner med. Imidlertid er Hastings tilbake, så således passer kronologien fint.

Det er mange ganske fantastiske mord i denne boken. De fire store er intet mindre en fire mennesker med planer om å bli verdensherskere, så de har selvfølgelig alle midler tilrådighet. Boken er ganske spenningsfylt og jeg vil si en av de bedre.

I fjor leste jeg Mark Gatiss' The Vesuvius Club og syntes den var herlig ironisk oven for et klassisk kriminal plot. Det var særlig at det at saken var så usannsynlig stor som fikk meg til å tenke at den var en ironisk overdrivelse, men The Big Four er definitivt en original som virkelig er så grandios.

Se han perler Muleum

2008-05-01T19:17:00.003+02:00

Forfatter: Loe, Erlend
Tittel: Muleum
År: Cappelen, 2007

Jeg fikk ikke med meg noen omtaler av denne boken da den kom, så jeg visste ingen ting om den. Gjennom MappaMi på Deichmanske bibliotek bestilte jeg den uten en gang å lest bakpå boken. Den eneste grunnen til at jeg kom på å bestille den var at jeg hadde sett den liggende fremme hos en venninne jeg kan ha sammenfallende lesesmak med. Min totale uvitenhet om boka gjorde at jeg de første 20 sidene av boka trodde hovedpersonen var en 15 år gammel gutt; ikke en 18 år gammel jente. Det var egentlig en morsom start på boken.

Boken føyer seg inn i rekken av underfundige, naivistiske Loe bøker. Adskillig morsommere enn Doppler, litt naiv-midt-i-verden som L, på høyde med Tatt av kvinnen og original på samme måte (hvis det å være original på samme måte ikke er en kontradiksjon) som Naiv. Super.

Det tok meg ikke lang tid å lese boken for den er liten og lett. Liten og lett gjelder både den fysiske størrelsen og innholdet. Alle Loes bøker har jeg lest for underholdningens del, men jeg er nysgjerrig på om de er ment som noe mer. Bokens hovedperson har mistet resten av familien sin og forsøker å ta selvmord. Dette er jo egentlig en ganske alvorlig tematikk, men boken er så enkel og handlingen så pass usannsynlig at problematikken ikke blir særlig undersøkt. Loes bøker er vel alle på den måten og jeg vil tro at man enten liker det eller ikke. Jeg koste meg mens jeg leste boken, men den har nok ikke satt varig inntrykk.

PS! Jeg er veldig fascinert av at Erlend Loe har perlet forsiden selv. Kanskje det ikke er bankebrett, men perlebrett som er den nye leken for voksne.

Gjøre godt

2008-04-30T06:50:00.002+02:00

Forfatter: Marstein, Trude
Tittel: Gjøre godt
År: Gyldendal, 2006

Idéen om 118 ulike episoder og minst 118 ulike personer som samhandler er veldig god. Man får et godt bilde av den lille byen der dette foregår. Jeg liker også veldig godt at av de 24 timene handlingen strekker seg over, kommer de 12 siste først. Det gjør at man får en del oppklaringer i annen del.

Men der slutter entusiasmen. Jeg synes de fleste historiene er banale. Jeg synes Marstein er sexfiksert. Jeg synes det er kjedelig at det bare er parforhold og familierelasjoner som beskrives - med unntak av to episoder som handler om kolleger - ingenting om vennskap, naboskap, bekjentskap eller ensomhet. Og historiene er ikke så fargerike som forsiden skulle tilsi.

Finnes det norske klassikere?

2008-04-29T09:54:00.003+02:00

Aftenposten hadde en artikkel i går om de glemte norske klassikerne. Dette er et tema jeg har tenkt en del på i det siste, så det var perfekt at artikkelen kom akkurat nå. Det som har slått meg er hvordan Norge skiller seg ut fra andre land på dette feltet og det er da innen to felt jeg har lagt merke til dette nyutgivelser og blogger.

Penguin i Storbritannia lever stortsett av nyutgivelser av klassikere og de fokuserer stor på å gi bøkene vakre forsider og sette dem inn i en ny kontekst ved å lage nye serier; for eksempel Shakespeare eller Red Classics. Da jeg skulle lete etter bilde av den Jane Eyre utgaven jeg hadde lest måtte jeg lete lenge på nettet fordi boken hadde kommet i mange utgaver siden jeg fikk min bok for snart ti år siden. Det finnes også tilsvarende utgivelser i Tyskland og Frankrike og jeg skjønner at et større publikum gjør det lettere å ha bredde i utgivelsene. I Aftenpostens artikkel kommenteres det at det ble gjort et forsøk med klassikere i billig hard innbinding for en tid tilbake og at det er det siste forsøket på å relansere klassikere. Jeg tror løsningen må være å gjøre klassikerne tilgjengelig i billig, billig paperback. Hvis man kan selge svenske paperbacks i Norge til 60kr burde man klare det samme med norske. Og så må man være bevisst på forsideillustrasjon og markedsføring.

Det andre punktet var blogger. Jeg leser både norske og utenlandske bokblogger og gjennomgående har det slått meg at de norske bloggene skriver mest om nye bøker - da særlig snakkiser - mens de utenlandske bokbloggerene leser en større variasjon i gammelt og nytt, klassikere og eksprimenter, morsmål og utenlandsk. Nå kan det jo hende at jeg ikke har truffet et representativt utvalg av bokblogger, men dette er i alle fall noe som har slått meg i min lesning. Jeg føler noen ganger at jeg leser for lite norsk samtidslitteratur så jeg blir litt overveldet av de bloggerne som bare leser nytt og norsk, men så slår det meg at jeg trives mye bedre med å lese klassikere og oppdage ukjente godbiter. Og det var nettopp det å finne ukjente bøker som fikk meg til å begynne å lese bokblogger i 2001-2002. Jeg leste nemmelig et glødene innlegg om Russel Hobans' Amaryllis Day and Night og falt totalt for Hoban og hans forfatterskap. Siden har jeg stadig vært på jakt etter bokbloggere som leser spennende og interessante ting. Dessverre er det ikke mange av dem som er norske.

Dagbladet hadde en artikkel om "Cappelens upopulære" skriftserie (jeg klarer dessverre ikke å finne nettartikkelen). Der fremstilles den som et ganske unikt prosjekt i Norge fordi det å lese inteketuell litteratur ikke er en norsk greie. Vi skal vel alle være på grasrota. Kanskje dette er noe av det samme som at vi ikke leser klassikere, særlig ikke norske klassikere. Vi har ikke en stor nok borgerlig kulturell "elite" som leser klassikere som dannelse. Kanskje vi rett og slett er for moderne?

Jeg skal i alle fall prøve å få lest noen norske klassikere i år. De finnes i alle fall på bibliotek og loppemarked om de ikke kommer i nye opplag.

Jane Eyre

2008-04-26T21:21:00.002+02:00

Forfatter: Charlotte, Brontë
Tittel: Jane Eyre
År: 1847

Jane Eyre har vært det store samtale emnet på jobb etter at den nye TV-serien gikk i vinter. Det har ført til at mange har serien om igjen, sett serien fra 1980-tallet om igjen, lest boken for første gang eller om igjen. Det har tatt meg litt tid å komme igjennom boken. Jeg hørte boken som lydbok en gang på 1990-tallet og den gjorde ikke så veldig stort inntrykk på meg den gang. Men jeg tror det må ha vært en forkortet utgave. Denne gangen gjorde boken et stor inntrykk.

Som bloggens navn tilsier er jeg en stor Jane Austen beundrer og det er mange som har bedt meg sammenligne Austen med Charlotte Brontë. Jeg synes ikke det blir helt riktig å sammenligne forfatterene. De er begge veldig gode, men de har totalt ulike fortellerstiler og fortellingene er ulike. Austen er en morsom forfatter, mens Brontë er en lidenskapelig forfatter. Austen beskriver sosiale relasjoner, Brontë beskriver personer som har alt for mye tid til å tenke over sin egen situasjon. Austens personer er preget av etikette og hva man kan gjøre - eller snarere ikke gjøre - Brontë søstrene skriver om personer isolert fra samfunnet slik at etikette ikke teller lenger og de kan leve ut sine lidenskaper.

Selv om Jane Eyre er en av de beste bøkene jeg har lest, vil nok fortsatt mene at Jane Austen er en mer elegant forfatter. Litteratur er for meg en forfatters kommentar til menneskelig samhandling. Jane Austen må ha vært en fantastisk betrakter av sin samtid og sine omgivelser for personene er veldig levende. Charlotte Brontës personer opplever så ekstreme ting og føler så veldig mye at de nesten ikke blir troverdige. Men Brontë har et originalt grep i å snakke til leseren - men det gjør jo også Jane Austen i Northanger Abbey - som gjør henne til også en elegant forfatter.

Ellers er jeg et stort fan av Jasper Ffordes The Eyre Affair og etter som Jane Eyre er en viktig person i denne satiren, var det fint å bli kjent med den originale Jane.

Arkivarens fortelling

2008-04-24T17:50:00.005+02:00

Forfatter: Holland, Travis
Tittel: The Archivist's Story
År:2007

Ettersom jeg har vært så fascinert av omslag i det siste følte jeg for å sammenligne tre forsider jeg fant på nettet av denne boken. De gir litt forskjellige assosiasjoner før man begynner å lese. Selv leste jeg boken i midten. Jeg plukket den tilfeldig opp på biblioteket, så den må ha virket tiltalende på meg. Boken er satt til Moskva i 1939, under Stalins utrenskninger. Jeg synes dette kommer frem både i det andre og det tredje forside bilder. Illustrasjonen til den første forsiden får meg til å tenke på en komedie - tror "seriøse" bøker oftere har abstrakte forsider... Men det er nok mening at de flyvende bøkene skal illustrere at forfatternes tanker fortsatt er frie i et undertrykkende samfunn.

Hovedpersonen i boken er Pavel som jobber som "arkivar". Jobben hans går ut på å "sortere", dvs brenne, manuskripter etter forfattere regimet synes er mistenkelige. Pavel fikk denne jobben etter at han trakk seg fra stillingen som lærer i litteratur etter å ha blitt tvunget til å anmelde en annen lærer for dislojalitet ovenfor regimet. Pavel ønsker bare å leve et anonymt liv og kose seg med bøker. Han synes det er slitsom at alle rundt seg forsvinner med NKVD og han skjønner at når oppdraget hans er over vil nok han også "forsvinne", for avansement blir det neppe.

Selv om boken er skrevet av en amerikaner har den er russisk atmosfære. Det er mange store samtaler om livet, døden og litteratur over noen glass vodka. Jeg synes også boken klarer å få fram den redselen som må ha eksistert under Stalins utrenskninger. Alt man gjør vil være feil og alt er uforutsigbart. Jeg synes boken fungere bra, men savner kanskje litt sterkere fremdrift. For mye filosofering kan bli litt monotont.

Bokhandler

2008-04-21T18:43:00.002+02:00

Når man liker bøker, liker man gjerne bokhandlere også. Her er en litt gammel artikkel fra The Guardian med en verdens ti-på-topp bokandler. Øverst troner Boekhandel Selexyz Dominicanen i Maastricht en flere etasjes bokhandel i en nedlagt kirke. Den ser flott ut. Tidligere har jeg hørt om El Ateneo i Buenos Aires som her kommer på annen plass. Den eneste bokhandelen på lista jeg har vært i er Borders i Glasgow. Den er enorm og jeg har alltid båret meg skakk på vei ut.

Det er selvfølgelig ingen norske bokhandler med på lista. Norli i Universitetsgaten i Oslo har lenge vært min favoritt, men Norli på Litteraturhuset stiger i aktelse. Det er ikke nok å være stor, man må også ha et godt, fristende utvalg. Bokhandelen på Litteraturhuset er veldig fristende fordi den ikke fronter bestselgere, men har skjønnlitteratur sortert etter land slik at man kan gå inn å tenke "Jeg tror jeg vil finne en islandsk forfatter i dag".

Apropos omslag, forsider og layout

2008-04-21T12:43:00.003+02:00

Grafill har lagt ut listen med årets vinnere av "Årets vakreste bøker 2008". Jeg kunne glede meg over at Arne&Carlos boken jeg likte så godt fikk diplom i kategorien "Fakta og oppslag: Voksenlitteratur"

Har du sett omslaget før?

2008-04-20T21:03:00.003+02:00

Så vidt jeg har sett har ikke disse bildene gått runden i de norske bokbloggene. Det viser seg at forlagene ikke er så originale når det gjelder forside bilder; historiske romaner og andre.

Christie kronologisk VI: The Murder of Roger Ackroyd

2008-04-20T20:29:00.004+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Murder of Roger Ackroyd (Norsk: "Doktoren mister en pasient")
År: 1926

Da jeg leste denne på norsk for ikke så lenge siden, hadde jeg ingen formening om at dette var en av de tidlige romanene til Agatha Christie. Det er ingen ting i boka som tidfester den. Jeg trodde imidlertid det var en av de senere romanene fordi det er et stort fokus på at Poirot har pensjonert seg og dyrker grønnsaker på landet og at Hastings nå, etter mange år, har forlatt ham og dratt til Argentina. Men når jeg tenker meg om handler jo alle bøkene om Poirot om tiden etter at han har pensjonert seg fra sitt yrke som belgisk detektiv. Noe annet som gjorde at jeg trodde at det var en av de senere bøkene var at fortellingen er ganske sofistikert og at det kanskje kom av trening.

Historien er her at Roger Ackroyd blir funnet drept i sitt bibliotek av sin gode venn legen Shepheard og sin butler. Ackroyds adoptivsønn blir mistenkt, men han er forsvunnet og når Poirot, som er legens nabo, blir involvert finner han at alle i herskapshuset skjuler ting. Den norske tittelen ødelegger fortellingen. Mer ønsker jeg ikke å si om historien.

Dette er en av de berømte Christie fortellingene og en bok som en hver krim-kjenner må ha lest. Den benytter seg av noen overraskende fortellertekniske grep som gjør boka ganske genial. Jeg tror Agatha Christie må ha tatt seg god tid til denne boka, for fortellerstemmen virker godt utviklet.

Gjenbruk av gjenbruk

2008-04-20T20:12:00.004+02:00

Forfatter: Dehn, Karen Marie
Tittel: Genbrug på den fede måde (Norsk: "Redesign fra gammelt til nytt")
År: Tun Forlag 2007

Jeg er veldig glad for at jeg lånte denne boka på biblioteket, for det hadde vært kjedelig å ha brukt penger på den. Jeg elsker loppemarked (billige bøker, morsomme klær og gamle sjarmerende lenestoler - kan man ønsker mer) og liker derfor også ideen om at flere skal la seg inspirere til å bruke og sy om loppisfunn. Men selv om man liker å gjenbruke klær, trenger man ikke å gjenbruke idéer og så selge dem som sine egne. Det finnes ikke en eneste original idé denne boka og ingen gode mønstre, så det er en bortkastet bok.

For å forsvare at det går an å total slakte boka, kan jeg forklare hva jeg hadde forventet meg. Jeg forventer at det står forklart hvilke type klær og stoffer som egner seg til omsøm - altså litt fagkunnskap om stoff, at i det minste noen av modellene kan lages uten å kjøpe inn et drøss av nye ting - litt av greia med gjenbruk må vel være å ikke kjøpe nytt?, at modellene er originale - se til Marie Claire idées som klarer å være kreative på en ny måte i hver eneste nummer, at modellene faktisk er en forbedring av det tidligere plagget, at plaggene kan brukes, at mønstrene er detaljerte nok til å kunne brukes og at det er variasjon av modeller, bilder og farger.

Déja vu

2008-04-14T20:35:00.002+02:00

Det tok med to sider i The murder of Robert Ackroyd å skjønne at det er boken som heter Doktoren mister en pasient på norsk. Navnet Robert Ackroyd hadde ikke sagt meg noen ting, men forholdet mellom Dr Shepheard og hans søster var veldig kjent. Hva sier det om meg at jeg har bedre hukommelse for menneskelige relasjoner enn navn?

Jeg er blitt litt usikker på om jeg skal lese boka ferdig. Det er ikke så lenge siden jeg leste boka på norsk, men jeg vil jo ikke hoppe over en bok i "Christie kronologisk"

Tiller i VIP-klubben

2008-04-14T20:23:00.002+02:00

Litt forsinket kommer her mine kommentarer til bokklubbmøtet om Carl Frode Tillers Skråninga på torsdag.

Det var tydelig at fortellingen hadde grepet alle som kom på møtet. Så det ble ikke så stor debatt om det var en god eller dårlig bok. Det var imidlertid uenighet om språket. Noen hadde lat seg irritere av manglende språkvask, som meg, mens andre ikke hadde lagt merke til det i det hele tatt. Det kom til og med forslag om at det var med vilje at språket var inkonsistens for å vise hovedpersonens forvirring. Jeg kjøpte ikke den idéen, og synes heller synd på Tiller som fortjener bedre språkhjelp fra forlaget sitt.

Det vi brukte tid på å diskutere var rett og slett hva som hadde skjedd i boka. Til sammen klarte vi å nøste sammen en historie som vi ble nesten fornøyd med. Det er ganske mange løse tråder. Jeg lurer fortsatt på hva det var med den hvite elgen som går opp i røyk.

Hvis du er interessert kan du leste Ainas kommentarer til møtet.

Lykke

2008-04-14T20:03:00.005+02:00

Forfatter: Klein, Stefan
Tittel: Die Glückformel oder Wie die guten Gefühle entstehen (Norsk: "Lykkeformelen. Hvordan gode følelser oppstår")
År: 2002

Jeg er av natur skeptisk til selvhjelpsbøker, derfor var dette ikke bokomslaget for meg. Boken er en populærvitenskapelig bok i psykologi og fokuserer på nyere og eldre hjerneforskning. Men en gul gla' bok med marihøne kan jo gi de assosiasjonene. Når jeg leser de tyske anmeldesene av boka som priser den for sin virkning på selverkjennelsen, synes jeg kanskje de tar litt av på selvhjelpsfronten.

Boken er skrevet av en journalist og den bærer preg av at forfatteren har blitt ytterst fascinert av de mange vitenskapelig rapportene han har lest, men hans kapasitet til kildekritikk kan jeg vanskelig bedømme. Jeg har likt å lese boken, men den er kunne kanskje vært redigert litt kortere. Det frister imidlertid ikke å lese så mye mer av denne forfatteren. Tror nok han populariserer litt for mye for meg.

Så smidig

2008-04-09T18:32:00.006+02:00

Forfatter: Scwaber, Ken
Tittel: Agile project management with scrum
År: Microsoft, 2003

Dette er første gang jeg har lest en bok utgitt av Microsoft - sikkert av den grunn at de ikke inngår i humanistiske studier. Men nå er det altså slik at jobben har sendt meg på kurs i morgen og denne boken skulle være lest på forhånd. Kurset er i scrum-metodikk som er en underkategori av Agile-metodikk som gjerne kalles smidig metode på norsk.

Jeg har ikke tenkt å kommentere innholdet i boken, for de som er interessert har sikkert lest boken og ellers er den meget uinteressant. Isteden ønsker jeg å kommentere bokens oppbygning, for det var så tydelig at boken ikke var skrevet for meg. Jeg kommenterte nylig at Arne&Carlos var den perfekte sakprosa bok. Denne boken var alt fra perfekt.

Boken er ment som en introduksjonsbok til emnet og da forventer jeg en slags nøytralitet. Isteden forventer boken at leseren har mislyktes som prosjektleder før og det pga bruk av "vannfallsmetoden". Boken er derfor meget polemisk mot vannfallsmetodikk. Dette interesserer meg lite, fordi jeg er ny prosjektleder og det ble foreslått at vi/jeg skulle begynne med smidig metodikk før vonde vaner fikk satt seg. Derfor vil jeg si at jeg er i smørøyet for en introduksjonsbok. Jeg er veldig interessert i å lære dette. Dog er jeg ikke like interessert i å høre alle eksempelhistoriene om de mislykkede prosjektene og deres ledere som kommer forut for solskinnshistoriene. Jeg har skjønt at det er vanlig innen programutviklingslitteratur å komme med mange eksempler. Dette forklarer nok at prosjektledere med utviklerbakgrunn nok er med i tanken som den ideelle leseren enn jeg.

Nå skal jeg prøve meg på "Scrum Methology. Incremental, Iterative Software Developement from Agile Processes". Høres ikke det festlig ut? Får håpe jeg liker den bedre.

Arne & Carlos

2008-04-07T17:38:00.009+02:00

Forfatter: Skårdal Tobiasson/Nerjordet/Zachrison
Tittel: Arne&Carlos. Masker og snitt fra Tonsåsen
År: Norges Husflidslag, 2007

Dette er en fantastisk flott bok om Arne Nerjordet og Carlos Zachrison som tilsammen blir designer duoen Arne&Carlos. Boken lykkes i å formidle tankene bak kolleksjonene og generell glede over håndarbeid og kreativitet. Dette skyldes i stor grad den estetiske opplevelsen det er å lese boka. Det estetiske kommer ikke bare frem i de vakre bildene, men også i det poetiske språket. Slik blir boken en vellykket integrasjon av opplysning og nytelse. Jeg føler nemlig at jeg har lært veldig mye om designerne gjennom layouten av boken. Dette er sakprosa til etterfølgelse.

I tillegg blir lar jeg meg more av deres interesse for de rareste ting alt fra insekter til Tasha Tudor. Tasha Tudor er en barnebokillustratør jeg ikke hadde hør om før, men jeg er sikker på at jeg har sett bildene før. De er sukkersøte og nostalgiske. At to voksne men kan grave seg ned i en slik kunstner fascinerer. Men når jeg tenker igjennom det har de ofte et nostalgisk blikk i det de designer, så Tudor passer kanskje helt greit inn.

Jeg hadde tidligere fått med meg deres inspirasjon fra Dolly Parton og 50-talls pinups. Det er vel også noe ganske nostalgisk i det også. På den måten har de vel også funnet en trend i tiden. På Grünerløkka finner man både garderober inspirert av shabby chic med tweed og gummistøvler og 50-talls pinuper med puffermer, smal midje og vidde i skjørtet. Arne&Carlos gjør det allikevel mer på sin måte enn å repetere historien.

Christie kronologisk V: The secret of Chimneys

2008-04-06T16:14:00.003+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The secret of Chimneys (Norsk: Brevet som drepte)
År: 1925

Det jeg synes Agatha Christie er best på er å beskrive mysterier i en avgrenset sfære; få personer, kort tid og på et avgrenset sted. Etter som denne boka - som orginaltittelen hentyder - dreier som rundt herskapshuset Chimneys så virker det som om denne fortellingen skal fylle kriteriet. Isteden har den en lang innledning om den politiske situasjonen i det fiktive landet Herzoslovakia. I tillegg er dette også en fortelling hvor det er mange som gir seg ut for å være andre enn de egentlig er, sannsynligvis for mange. Altså ikke den beste boken så langt.

Hvordan kvinner undertrykker menn, eller var det så?

2008-04-05T09:54:00.005+02:00

Forfatter: Møller, Preben Z.
Tittel: Pen søker trygg. Hvordan kvinner undertrykker menn.
År: Kagge, 2007

Møller har vært flink til å gjøre boken sin kjent i media. Allerede før boka var ferdig uttalte han seg om den i avisene i fjor sommer. Det hadde vel noe å gjøre med agurktid... Jeg har i sin tid jobbet med kjønnshistorie og ble fascinert av en sosiolog, som ønsket å komme menn til unnsetning for kvinnekampen. Allerede første gang jeg hørte om boka tenkte jeg at jeg måtte få lest denne boken, for jeg ville gjerne vite hva mer enn "Alle kvinner, selv feminister ønsker en rik, trygg mann" boka handler om. Ettersom jeg ikke kjente meg igjen i påstanden tenkte jeg at det må komme noen flere synspunkter.

Etter å ha lest boka kan jeg si at boka ikke handler om noe særlig mer bortsett fra Møller selv. All empiri stammer fra Møllers bekjentskapskrets - dette burde ikke overraske meg, for det kom ganske klart frem i debatten i fjor sommer. Det vil si at "alle kvinner" og "alle menn" befinner seg i Oslo og har besteborgerlige verdier. At den ideelle mann skal være sivilingeniør og at den ideelle kvinne skal være pen. Denne generaliseringen gjør at boken egentlig ikke kommer noen vei, fordi det neppe er særlig overraskende at de besteborgerlige idealene inneholder penger, kjønnsdeling og vellykkethet både i karriere og hjem.

Det som skuffer er at Møller mener han gjør noe revolusjonerende;

Dette er en bok som utfordrer og bekrefter dine fordommer. Du kommer til å bli provosert.

står det i baksideteksten. Provosert blir man ikke av innholdet, men måten det er lagt frem på. Møller skriver for å provosere. Det passer jo også med det inntrykket han har gitt av seg selv ved å være aktiv i debattinnlegg i fjor sommer, i høst da boka kom ut og nå nylig da han vekket debatten opp igjen.

Boken er skrevet i en kåserende, veldig personlig stil. Det gjør at Møller viker som en person som desperat ønsker sine "15 minutes of fame". En personlig stil kan gjøre en bok mer allmenngyldig, men resultatet her er at boken blir mindre troverdig. Det vitenskapelig kommer helt i skyggen for hans ego. Det er synd, for vi trenger en kjønnsdebatt fra menns perspektiv. Jeg føler meg litt ond ved at jeg har skutt forfatteren og ikke boka, men når forfatteren inkluderer seg selv så mye, blir det vanskelig å se bort i fra forfatteren. Når jeg leser anmeldelser av boken, ser jeg at anmelderene har det samme problemet selv om de satser på en objektiv linje og prøver å holde seg til bokas innhold.

VIP-klubbens April bok: Skråninga

2008-04-02T19:18:00.006+02:00

Forfatter: Tiller, Carl Frode
Tittel: Skråninga
År: 2001

Jeg er med i en bokklubb/lesesirkel som kalles VIP-klubben eller Venner av Ian Pears ettersom de første bøkene vi leste og diskuterte var av Ian Pears. Vi prøver å lese en bok i måneden, men det har hittil ikke blitt 12 bøker i året, for det tar litt tid å finne en møte dato. Denne månedens bok, som skal diskuteres neste uke, er Skråninga av Carl Frode Tiller og jeg har nettopp lest den ut. Jeg prøver å lese bøkene i god tid før møtet så jeg rekker å tenke litt gjennom dem og eventuelt lese hele eller deler av boka omigjen.

Ettersom boken fikk Tarjei Vesaas debutantpris hadde jeg store forvetninger til boka. Og hvis det å bli grepet av boka er kriteriet for om det er en god bok, så ble dette en innertier. Boka er skrevet som en terapeutisk tekst fra en psykiatrisk pasient og tiden jeg har lest boka har jeg stadig tatt meg i å være fornøyd med livet mitt; at jeg er velfungerende og ikke har de uendelig antallet vrangforestillingene som hovedpersonen. Ofte kan man vel si at det å identifisere seg med hovedpersonen i en bok er spennende. I dette tilfellet vil jeg si at å ikke identifisere seg med hovedpersonen er det sunneste. Det betyr ikke at man ikke får sympati med ham, men at han har opplevd så mye vondt og vanskelig som man ikke unner noen.

Selv om det er en roman har den ingen tradisjonell oppbygging. Boka har to deler. En kort første del som viser seg å være en tekst den navnløse hovedpersonen har skrevet fra sin fars synsvinkel. Det er denne teksten som får psykiateren hans til å foreslå at han kan skrive. Del to er teksten han skriver i terapi og kan best beskrives som en tankestrøm. Det kan være lange setninger og avsnitt. Man kan hoppe fra den ene handlinga til den andre mitt i et avsnitt og det finnes ikke tradisjonelle kapitler, men en linjes opphold der fortelleren har måtte legge ned pennen i forbindelse med måltider eller at noen banker på døra. Den flyktige fortellerstemmen stemmer bra med den forvirrede hovedpersonen. Det føles meget troverdig.

Det er dermed trist at det virker som det er gjort en dårlig språk jobb med boka. Nynorsk er kanskje ikke Aschehougs hovedmål, men de burde klare å finne en nynorsk språkvasker. At det byttes mellom 'ungen' og 'barnet' i samme setning er ikke tilgivelig selv om det hovedpersonen er forvirret. Jeg har lest en biblioteksbok fordi boka er utsolgt for tiden og på ti sider midt i boka har en tidligere leser drevet korrektur. Sidene er temmelig overstrøkne. Det er funnet "feil" på ca hver tredje linje. Språket hadde allerede irritert meg innen jeg kom dit, men når jeg oppdaget at det var andre en meg som også var opptatt av dette ble det en irritasjon som fulgte meg ut boka. Så synd, så synd at en god historie mangler den tekniske oppussingen.

Saman er ein mindre aleine

2008-04-02T18:24:00.005+02:00

Forfatter: Gavalda, Anna
Tittel: Ensemble, c'est tout (Norsk: "Saman er ein mindre aleine")
År: 2004

Da jeg første gang hørte om boka - det må være neste to år siden - syntes jeg det hørtes ganske intellektuell ut; fransk, Paris, eksistensialisme, kunster, mat etc.(og at den var gitt ut på Samlaget), men det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det heller var en bok av det litt lettere slaget. Av en eller annen grunn ble det ikke til at jeg leste boka før en venninne som nettopp hadde lest den, ba meg lese sitt eksemplar.

Handlingen er rundt fire personer som sliter litt alene har i verden og havner i et slags bokollektiv i Paris; Camille (anorektisk kunstner), Phillibert (høflig adelsmann med lav selvtillit), Franck (aggressiv kokk med utagerende livsstil) og Paulette (den tussete bestemoren til Franck). Beskrivelsene av de ulike karakterene er ganske fornøyelig, men veldig karikert. Leiligheten de bor i - 300 kvadratmeter ved Eiffeltårnet - frister veldig og er godt beskrevet gjennom kunstnerinnens øyne. Jeg vil si det er et greit grep å velge en kunstner som unnskyldning for å komme med skildringer. Sammen med Francks matskildringer blir det en ganske estetisk bok.

Tiltross for de drøye 600 sidene, så går boka veldig fort. Selv om det ikke skal så mye fantasi til for å gjette seg til hva som skjer til slutt, er det grei fremdrift slik at det er behagelig å lese videre. Selv om personene sliter med seg selv er det en feelgood bok. Selv om det er en lett bok føler jeg vel at jeg har lært bittelitt om fransk kultur av i dag. Litt som å se den libanesiske chick-flick filmen Karamell som går på kino nå; det føles litt bedre med populærkultur når det ikke er amerikansk...

Det er en fortellende forfatterstemme, men selve synsvinkelen skifter mellom de ulike personene. Forfatterstemmen blir mer fremtredene mot slutten av boka. Vi trenger nok ikke å bli fortalt hva som skjer - det skjønner vi veldig godt selv - men det gir en litt naivistisk, Amélie, atmosfære. Jeg blir ikke helt enig med meg selv om det fungerer eller ikke. Sannsynligvis går det bra nettopp fordi vi godtar at fortellingen er enkel og naiv og da kan fortellerstemmen også være litt enkel og naiv.

Jeg har tenkt en del på den norske oversettelsen gjort av Tove Bakke. Det er et veldig muntlig språk med dialekt/sosiolekt og banning. Jeg synes ikke det fungerte å sette doble vokaler for å vise at Mamadou ikke snakker godt fransk. Jeg prøvde å lese det høyt for meg selv og fikk det verken til å høres afrikansk-fransk eller noen som helt norsk dialekt. Banneordene er sikkert greie nok; hvilke ord som er naturlige variere jo med hvilken del av befolkningen man vanligvis hører og jeg synes ikke alt var naturlig. Nå kjenner ikke jeg fransk kultur særlig godt, men jeg oppdaget to "feil" som jeg selv ville ha valgt å oversatt. Det henger en plakat av Scoubidou på Camilles rom og ettersom Scooby Doo er amerikansk og ikke fransk ser jeg ingen grunn til å ikke bruke det navnet vi bruker i Norge. Og anorektiske Camilles BH størrelse blir estimert til 85A, noe jeg ville tro er den franske størrelsen vi kjenner som 70A. Det er slike små ting jeg forventer at oversetteren ser.

Christie kronologisk IV: The man in the brown suit

2008-03-30T19:33:00.004+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The man in the brown suit (Norsk: "Mann i brun dress")
År: 1924

Dette er en annen uavhengig bok, dog opptrer Colonel Race som man møter i noen senere historier. Jeg husker ham i alle fall fra Mord på Nilen. Dette er en yngre utgave av Race og forklarer kanskje litt hvorfor han er som han er i senere bøker. Men Race spiller ikke så stor rolle ettersom vi ikke følger hans synsvinkel.

Handlingen følger Anne Beddingfield som er ung og blir fattig og foreldreløs. Hun er vitne til at en mann omkommer i en ulykke på en togstasjon og ettersom hun ikke synes alt er som det skal være, begynner hun å etterforske saken. Den fører henne ombord på en båt på vei til Sør-Afrika. Hun begynner å skjønne at rådiamanter er med i bildet.

Det er klassisk-Christie i denne fortellingen at store deler av handlingen foregår ombord på en båt. Dermed har man en lukket sfære hvor man må forholde seg til en lukket gruppe mennesker og samtalene dem i mellom skal dermed vise frem deres psykologi.

Dette er nok en usannsynlig historie om en ung dame på eventyr og den var nok perfekt eskapisme da den kom ut.

Christie kronologisk III: Murder on the links

2008-03-30T19:04:00.003+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Murder on the links (Norsk: "Den åpne graven")
År: 1924

Dette er den andre Poirot og Hastings boken. Det viktigste med boken er at den forklarer meget rundt personlighetene til Poirot og Hastings. Ettersom handlingen finner sted i Frankrike kommer Poirots bakgrunn frem. Det franske politiet har selvfølgelig hørt om vår belgiske venn. I kontrast til den moderne etterforskeren, får også Poirot lagt frem sin metode. Hastings møter sin fremtidige kone i løpet av boken og det kommer også frem hvorfor han får så god greie på Argentina, noe som har forundret meg i senere bøker.

Handlingen er begynner med at Poirot blir tilkalt av en franskmann fordi han frykter for sitt liv, men da han og Hastings ankommer herrens hjem blir de møtt av politisperringer for mannen er allerede funnet død. Oppnøstingen er ganske lang og inneholder to ting jeg ikke er særlig begeistret for 1) informasjon som er nødvendig for oppklaringen holdes tilbake fra leseren - ettersom Hastings er fortellerstemmen går jo dette fint - og 2) saken løses, men det er ikke den virkelige løsningen, så det kommer en løsning til etter på. Det siste har med sannsynlighet å gjøre. Jeg tror ikke det er så ofte at flere ulike kriminalsaker er tvunnet inn i hverandre, men det er jo en kriminal klassiker.

Det er en ting som kommer frem om Poirot i denne boken som jeg har tenkt en del på etter at jeg avsluttet boken; at Poirot er en gammeldags detektiv som ikke liker disse nymotens greiene som kommer frem på 1920-tallet. Han er ikke særlig interessert i fingeravtrykk, han er ikke interessert i kjemi og han er ikke interessert i psykologi. Han er en menneskekjenner og det ser han som det eneste han trenger for å løse kriminalgåter. Før påske fikk jeg med meg et radioprogram hvor det ble diskutert at ikke alle kriminalforfattere likte å forholde seg til dagens politirutiner og at man dermed ble nødt til å sette historien i fortid til den tiden hvor fingeravtrykk, kjemi og psykologi var det som skulle til. Jeg har alltid tenkt på Poirot som en av disse, men allerede på 1920-tallet var det altså behov for å være litt romantisk og gammeldags i synet på en detektiv for å lage en en god bok!

Christie kronologisk II: The secret adversary

2008-03-30T18:41:00.004+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The secret adversary (Norsk: "Den hemmelige fiende")
År: 1922

Dette er den første Tommy og Tuppence boka og jeg vet det er delte meninger om de bøkene som ikke har Poirot og Miss Maple i hovedrollen. Jeg kan ikke huske hvilken annen Tommy og Tuppence bok jeg har lest, men denne syntes jeg var fornøyelig.

Til forskjell fra de Christie historiene jeg kommer på, så handler denne boken ikke om oppklaringen av et mord, og det gjør boka ganske original. Tommy og Tuppence er i begynnelsen av tjueåra og pengelense og vil gjerne prøve lykken som amatørdetektiver for å oppleve et eventyr og for å tjene penger. De setter derfor i gang med å lete etter en forsvunnet kvinne; Jane Finn. De får hjelp av ulike personer og det er vanskelig å vite hvem man skal stole på.

Det er litt uklart for meg om historien er ment ironisk eller om overdrivelsene er en del av sjangeren. Egentlig tror jeg den er ment slik. Jeg synes i alle fall historien var fengende når den blir lest med et ironisk blikk. Hvor mange tilfeldigheter man kan rammes av strekkes veldig langt, men det gjør også boka ganske morsom. Det som imidlertid trekker historien ned er at man må gjennom absolutt alle mistenkte før man kan finne skurken. Det gjør at man ved å vite antall sider og antall mistenkte kan finne skurken ved eliminering.

Hvis jeg ser bort i fra histrorien, så finner jeg den historiske plasseringen og språket veldig sjarmerende lesning og kanskje hovedargumentet for å lese boka. Jeg leste boka på engelsk, men jeg fikk samme følelse som når jeg leser norske ungpikebøker fra samme periode (1920-tallet) - en annen av mine svakheter - at verdene er så naiv og enkel. Selv om man har problemer kan de alltids løses. Pengeproblemer order seg fordi man kan få lønn utbetalt kontant på dagen og andre vanskeligheter løser seg ved at andre bryr seg. Språket får frem dette ved at det hele tiden er en sterk høflighet og et fokus på "sunne" verdier.

Christie kronologisk I: The mysterious affair at Styles

2008-03-30T16:57:00.003+02:00

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The mysterious affair at Styles (Norsk: "Styles-mysteriet")
År: 1920

Dette er altså den første Agatha Christe romanen. Jeg ville gjerne lese den fordi det ikke er så lenge siden jeg leste Last Curtain - Poirot siste sak - som også foregår i herskapshuset Styles. Boken introduserer Hercule Poirot og Captain Hastings og Inspector Japp er også med. Handlingen er satt til første verdenskrig. Husfruen blir forgiftet og både hennes unge ektemann og hennes sønner fra første ekteskap er potensielle mordere.

Jeg synes kanskje Captain Hastings er litt for dum i denne historien. Det er jo klassisk at Poirot er den smarte og Hastings - som en kontrast - den dumme. Men personkarakteristikkene er ellers greie. Det jeg likte med historien er at det ikke er en mengde ting som leseren ikke vet som er viktig for oppklaringen. Det er faktisk muligheter for å gjette seg til løsningen hvis man er inne i denne sjangeren.

Som en kuriositet er visst nok dette giftmordet en spennende "case" i farmasøytiske kretser. Christie kunne sin kjemi og farmasi, så mordet og forsøket på å skjule det er teknisk mulig. Dette minner meg om at Dorothy Sayers også var spesielt opptatt av kjemi - kanskje alle gullalder krimdronningene var det - og samarbeidet med en farmasøyt for å skrive "The Documents in the case"

Christie kronologisk

2008-03-30T16:33:00.004+02:00

Jeg er interessert i mange litterære sjangre, men hvis jeg skal ha en bok for å kose meg ønsker jeg meg stort sett en gullalderkrim, dvs kriminalromaner og -noveller - gjerne britiske - skrevet i perioden 1920-1950. Det skal heller ikke så mye til for å overtale meg til å lese eldre kriminallitteratur, men det hender så og si aldri at jeg leser noe nyere. For meg er det den intellektuelle oppnøstingen som er det spennende. Jeg er ikke interessert i action, jeg er ikke interessert i DNA-spor, spor fra mobiltelefon og kredittkort eller dataprofiler og jeg er ikke interessert i sex, drugs and rock 'n' roll. Istedenfor ønsker jeg at mysteriet blir løst over kaffekoppen, vinglasset eller strikketøyet, at forsnakkelser og merkelige møbelplasseringer gir spor og at handlingen holder seg i den borgerlige eller aristokratiske sfære og bare unntaksvis besøker underverdenen.

Disse preferansene har gjort meg til en stor beundrer av Dorothy Sayers og jeg sprer det glade budskap om hennes helt Lord Peter til alle jeg skjønner er glad i klassisk krim. Til gjengjeld blir jeg da spurt om jeg har lest mye Agatha Christie og jeg har blitt svar skyldig til det. Jeg har egentlig ikke lest mye Agatha Christie etter barndommen. Det betyr at jeg egentlig ikke husker så mange av historiene. Men hvordan går man løs på et så stort forfatterskap som Christies? Min løsning var å lese bøkene kronologisk. Dette var ikke bare fordi det er en enkel løsning, men fordi jeg tror hennes tidligste bøker var blant de beste. Og etter som jeg liker tradisjoner og ritualer bestemte jeg meg for at dette prosjektet skulle startes i påsken 2008 som den perfekte påskekrim.

What's in a name

2008-03-30T15:55:00.000+02:00

Jeg har alltid lest mye og til mine venners stor fornøyelse hender det at jeg snakker om litterære personer som om de var virkelige. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg nok aldri virkelig har hatt problemer med å skille fiksjon og virkelighet, men det er deilig å leve seg inn i en bok. Denne bloggen har fått navnet Mitt liv med Lord Peter og Mr Darcy, fordi Dorothy Sayers' Lord Peter Wimsey og Jane Austens Mr Fitzwilliam Darcy er de fiktive personene jeg har snakket mest om, eller snarere er det vel mangelen på slike menn i den virkelige verden.

Motivasjonen for å skrive denne bloggen er for å få oversikt over hva jeg leser. I tillegg vet jeg har meninger om litteratur generelt og kommer jeg nok også å skrive om. Dette er ikke planlagt som noen daglig blogg, for jeg regner med at innleggene heller kommer hver gang jeg har lest ut en bok.