Corduroy Mansions - en nettbok i mange deler

I juleferien kom jeg over Alexander McCall Smiths "first online novel" som går i The Daily Telegraph og heter Corduroy Mansions. Boken skal ende opp med 100 kapitler og i dag venter jeg på kapittel 80. Boken blir lagt ut både som tekst og som podcast. Jeg har storsett fått med meg podcastene, for de ble morsomt lest av Andrew Sachs.

Boken er ikke noe stort mesterverk, men morsom underholdning som kan anbefales, særlig hvis man liker annet McCall Smith har skrevet. Det som imidlertid fascinerer meg er hvordan McCall Smith jobber. Han virker ikke redd for å sette i gang nye prosjekter. Jeg vet ikke om "online novel" best kan oversettes med en nettbok, men jeg prøver. McCall Smith har tidligere publisert 44, Scotland Street bøkene som serier i The Scotsman. Jeg har forstått det som om McCall Smith gjerne ville publisere på samme måte som Dickens, Dostojevskji og Dumas. Kapittel for kapittel i en avis/tidsskrift og hvis suksess i bok. Nå er nok bokrettighetene allered i boks for alt McCall Smith gjør. Men ideen er at boken ikke er ferdig når man begynner å publisere den. Jeg oppfatter det som om det er slik i tilfellet med Corduroy Mansion også. Boken startet i September og underveis kommer dagsaktuelle saker inn i teksten, så den kan ikke være skrevet på forhånd.

44, Scotland Street har jeg lest i bokform og tenkt at det er noe som mangler av struktur. Jeg tror McCall Smith med vilje har valgt å skrive om bygninger med mange beboere, så hvis han ikke får til historien rundt den ene, kan han bare begynne å skrive om noen av de andre. Det gjør at noen av historiene får en avslutning, men andre ikke får det. I Corduroy Mansion er det nå bare 20 kapitler igjen å nøste opp alle historiene. Jeg tror heller det kommer til å bli snakk om en oppfølger.

Men hvordan er det å skrive minst et kapittel om dagen fordi deadline forventer det? Er det inspirerende eller bare stress. McCall Smith er nok en forfatter med stor kapasitet ettersom det gjerne kommer ut en ny bok i hver av seriene hans - No. 1 Ladies Detective Agency, The Sunday Philosophy Club, 44, Scotland Street - hvert år. Jeg antar derfor at han synes det er motiverende med deadlines. Men hva synes en forfatter om å publisere i to forskjellige kvaliteter? Romanene som er skrevet som romaner og ikke som avis-serier har en mye bedre struktur, mer komplekse personer og en bedre helhet - i alle fall slik jeg ser det. Kanskje han ser det som som ulike former for utfordringer.

Så er det nettboken. Jeg har ikke lest noen andre nettbøker, men går ut i fra at de finnes. Jeg har lest bøker som først har blitt utgitt og så publisert på nett, men synes det er noe annet. Nettaviser trenger å finne på nye ting som papiravisen ikke kunne. Kanskje nettbøker kanskje er et slikt gode som trekker lesere. TVklippene som legges ut på norske nettaviser synes jeg er så dårlige at jeg ikke oppfatter dem som et gode, men The Daily Telegraph.co.uk gjør også det bra. Det har vel noe med ressurser å gjøre. Men der er spennende med ny utforskning av såkalte nye medier.

Isabel Dalhousie 4: følelser, familie og forfalskning

Forfatter: McCall Smith, Alexander
Tittel: The Careful Use of Compliments
År:2008

For de fleste nordmenn er Alexander McCall Smith mest kjent for sine bøker om No.1 Ladies' Detective Agency og Mma Ramotswe i Botswana. Jeg, derimot, har ikke lest noen av bøkene om Ramotswe, men jeg elsker seriene McCall Smith har satt i Edinburgh; 44 Scotland Street og The Sunday Philosophy Club. The Careful Use of Compliments er den fjerde boken om Isabel Dalhousie og The Sunday Philosophy Club. Jeg kom i snakk med bokandleren da jeg kjøpte boken og hun sa "Det er den som ikke er om Ramotswe". Jeg svarte at jeg foretrakk bøkene om Edinburgh fordi jeg har tilbrakt mye tid der og kjenner byen. Da fortalte hun at hun hadde en en kunde som hadde bodd i Botswana og derfor likte bøkene der i fra.

Ettersom McCall Smith ofte klarer å komme med fire bøker i året, regnes han vel for en lettlest underholdnings forfatter. Jeg synes det er greit for han klarer allikevel å lage nye plot. Men når det gjelder bøkene om Edinburgh, så er nok bøkene om Isabel Dalhouise noe bedre oppbygd ettersom 44 Scotland Street blir skrevet som en føljetong i The Scotsman. Felles har de likevel at de klarer å gjenskape atmosfæren til Edinburgh. Litt på samme måte som Iain Rankin. Men McCall Smith holder seg til New Town, Edinburghs svar på Frogner, så det er selvfølgelig bare behagelige omgivelser man omgir seg med.

Denne boken er som de andre sentrert rund et personlig problem og et filosofisk/moralsk mysterium. Det personlige i denne boken er oppdragelsen av hennes fire måneder gamle sønn; blander husholdersken Grace seg for mye inn? skal et barn har mest tilknytning til sin mor? hva med far og andre omsorgspersoner? Mysteriet denne gangen er at Isabel kommer over noen malerier av den avdøde maleren McInnes som hun mistenker for å være falske. Hun må derfor både finne ut mer om maleren og maleriene og kjenne med seg selv om det er moralsk å gå ut med sin kunnskap eller holde den for seg selv.

Boken kan absolutt anbefales, men selv om de filosofisk/moralske problemene/mysteriene står for seg, så er Isabels personlige problemer sterkt styrt av kronologien, så jeg vil anbefale å begynne med The Sunday Philosophy Club.