Corduroy Mansions - en nettbok i mange deler

I juleferien kom jeg over Alexander McCall Smiths "first online novel" som går i The Daily Telegraph og heter Corduroy Mansions. Boken skal ende opp med 100 kapitler og i dag venter jeg på kapittel 80. Boken blir lagt ut både som tekst og som podcast. Jeg har storsett fått med meg podcastene, for de ble morsomt lest av Andrew Sachs.

Boken er ikke noe stort mesterverk, men morsom underholdning som kan anbefales, særlig hvis man liker annet McCall Smith har skrevet. Det som imidlertid fascinerer meg er hvordan McCall Smith jobber. Han virker ikke redd for å sette i gang nye prosjekter. Jeg vet ikke om "online novel" best kan oversettes med en nettbok, men jeg prøver. McCall Smith har tidligere publisert 44, Scotland Street bøkene som serier i The Scotsman. Jeg har forstått det som om McCall Smith gjerne ville publisere på samme måte som Dickens, Dostojevskji og Dumas. Kapittel for kapittel i en avis/tidsskrift og hvis suksess i bok. Nå er nok bokrettighetene allered i boks for alt McCall Smith gjør. Men ideen er at boken ikke er ferdig når man begynner å publisere den. Jeg oppfatter det som om det er slik i tilfellet med Corduroy Mansion også. Boken startet i September og underveis kommer dagsaktuelle saker inn i teksten, så den kan ikke være skrevet på forhånd.

44, Scotland Street har jeg lest i bokform og tenkt at det er noe som mangler av struktur. Jeg tror McCall Smith med vilje har valgt å skrive om bygninger med mange beboere, så hvis han ikke får til historien rundt den ene, kan han bare begynne å skrive om noen av de andre. Det gjør at noen av historiene får en avslutning, men andre ikke får det. I Corduroy Mansion er det nå bare 20 kapitler igjen å nøste opp alle historiene. Jeg tror heller det kommer til å bli snakk om en oppfølger.

Men hvordan er det å skrive minst et kapittel om dagen fordi deadline forventer det? Er det inspirerende eller bare stress. McCall Smith er nok en forfatter med stor kapasitet ettersom det gjerne kommer ut en ny bok i hver av seriene hans - No. 1 Ladies Detective Agency, The Sunday Philosophy Club, 44, Scotland Street - hvert år. Jeg antar derfor at han synes det er motiverende med deadlines. Men hva synes en forfatter om å publisere i to forskjellige kvaliteter? Romanene som er skrevet som romaner og ikke som avis-serier har en mye bedre struktur, mer komplekse personer og en bedre helhet - i alle fall slik jeg ser det. Kanskje han ser det som som ulike former for utfordringer.

Så er det nettboken. Jeg har ikke lest noen andre nettbøker, men går ut i fra at de finnes. Jeg har lest bøker som først har blitt utgitt og så publisert på nett, men synes det er noe annet. Nettaviser trenger å finne på nye ting som papiravisen ikke kunne. Kanskje nettbøker kanskje er et slikt gode som trekker lesere. TVklippene som legges ut på norske nettaviser synes jeg er så dårlige at jeg ikke oppfatter dem som et gode, men The Daily Telegraph.co.uk gjør også det bra. Det har vel noe med ressurser å gjøre. Men der er spennende med ny utforskning av såkalte nye medier.

Mr Darcy på Facebook?

Jeg kom plutselig på at Bibliomani hadde en litt morsom lenke til et noe uvanlig Pride and Prejudice sammendrag.

Jane Austen - hva oversettelser og filmer gjør mot hennes menn

Da jeg skulle oppsummere bokåret 2008 fant jeg ut at jeg ikke hadde lest noe av Jane Austen. Det gjorde 2008 til et unntaksår for meg. Det satt meg i i Austen modus og jeg bestemte meg for å lese minst en av bøkene om igjen. Den første som slo meg var Elizabeth og hennes søstre - Aschehougs utgave av Pride and Prejudice fra 1930. Den er flott oversatt av Alf Harbitz slik at Austens vid og ironi kommer meget godt frem. Tiltross for at jeg har flere utgaver av Pride and Prejudice, har jeg bare denne ene norske - altså har jeg ingen utgave av Stolthet og fordom. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan en moderne oversettelse vil være.

Jeg liker Mr Bennet meget godt i denne norske oversettelsen. Selv om jeg hadde lest boken minst ti ganger på engelsk før jeg kom over denne utgaven hadde jeg aldri lagt merke til Mr Bennet før, men med denne utgaven fikk jeg plutselig øynene opp for hans morsome og skarpe tunge. Det er nok humor som har gjort at han overlever ekteskapet med Mrs Bennet. Jeg synes dette kommer godt frem i filminnspillingen av Pride and Prejudice fra 2005 hvor Donald Sutherland gjør en god rolle (tiltross for å være litt for gammel for rollen og å ha så amerikanskhvite tenner at han ville ha skilt seg ut i 1800).

Mitt første møte med Jane Austen var et intervju med Emma Thompson i Aftenposten høsten 1995. Det var et bilde av Thompson i som Ellinor i 1995/1996 versjonen av Sense and Sensibility. De flotte kostymene gjorde at dette var en film jeg måtte se. Det gjorde at jeg kom meg av gårde på den første europeiske visningen på Filmteater i Oslo under Filmdagene i februar 1996. Og da ble jeg hektet. Den gangen var det nok Hugh Grant som Edward Ferrars som sjarmerte meg, men da jeg siden leste boken var det nok Colonel Brandon som har vært bokens helt for meg. Når det gjelder filmatiseringer er jeg helt bestemt på at Alan Rickman i 1995 gjør seg bedre enn David Morrissey i 2008.

Etter premieren på Fornuft og følelser, ble det snart klart at NRK skulle Stolthet og fordom som tv-serie. Jeg fikk låne min mors utgave av The Complete Works of Jane Austen og prøvde å lese meg gjennom Pride and Prejudice før tv-serien begynte. Jeg kom bare halvveis før serien begynte fordi boken var for tung - 1,5 kg var for mye å dra med seg som lesestoff på toget på vei til skolen. Dermed visste jeg ikke hvordan boken sluttet da serien begynte. Så langt jeg hadde kommet syntes jeg Mr Darcy var en ufordragelig fyr. Lizzy hadde enda ikke besøkt Pemberly, så Mr Darcy hadde ikke fått vist seg fra sin beste side. Imidlertid ble det i tv-serien raskt klart at Mr Darcy i Colin Firths skikkelse skulle være en helte skikkelse. I ettertid - etter å ha lest alle Austens bøker - ser jeg at jeg burde ha skjønt at han var Mannen med stor M fra begynnelsen. Austen presenterer alltid i helten i begynnelsen for forviklingene begynner.

Alle disse tankene ble satt i gang av at jeg så 2007 filmatiseringen av Persuasion for annen gang i helgen. Det er en filmatisering jeg liker dårlig fordi den ikke er særlig tro mot boken og fordi jeg synnes Sally Hawkins passer dårlig som Anne Elliot. Mens jeg så filmen begynte jeg å tenke at Rupert Penry-Jones ikke er så langt fra min tolkning av Captain Wentworth. Min lesning av Wentworth ligger nok i mellom Penry-Jones' og Ciarán Hinds' 1995 tolkning. Penry-Jones er nok mer i passende alder, men er litt for mutt. Hinds har den varheten som trengs, men passer dårlig sammen med Musgrove søstrene.

Jeg oppdager nye ting hver gang jeg leser Austens bøker og hver gang jeg ser en filmatisering. I Gadamers ånd er det vel min forståelseshorisont som forandres, men den forandres ikke bare i meg den forandres også av de tolkninger som oversettere, manusforfattere og regissører gjør. Både bilder og ord er ladet. Det er vel lett og se i filmatiseringer hvor kostymer og skuespiller valg sier mer om samtiden enn om Austen. Det som nå fascinerer meg er hvordan oversettelser også påvirker tolkningen. Ord har valør og det påvirker oversettelsen at ord ikke betyr nøyaktig det samme når de oversettes. I tillegg assosierer hver enkelt av oss ulik rundt ord. Ordene skaper omgivelsene, dialogene, personene og humoren, og alt forandres litt av tolkningen. Men ettersom det nok er heltene i historiene som overtid har opptatt meg mest, er det også de jeg mest legger merke til at forandres.