Mr Darcy på Facebook?

Jeg kom plutselig på at Bibliomani hadde en litt morsom lenke til et noe uvanlig Pride and Prejudice sammendrag.

Jane Austen - hva oversettelser og filmer gjør mot hennes menn

Da jeg skulle oppsummere bokåret 2008 fant jeg ut at jeg ikke hadde lest noe av Jane Austen. Det gjorde 2008 til et unntaksår for meg. Det satt meg i i Austen modus og jeg bestemte meg for å lese minst en av bøkene om igjen. Den første som slo meg var Elizabeth og hennes søstre - Aschehougs utgave av Pride and Prejudice fra 1930. Den er flott oversatt av Alf Harbitz slik at Austens vid og ironi kommer meget godt frem. Tiltross for at jeg har flere utgaver av Pride and Prejudice, har jeg bare denne ene norske - altså har jeg ingen utgave av Stolthet og fordom. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan en moderne oversettelse vil være.

Jeg liker Mr Bennet meget godt i denne norske oversettelsen. Selv om jeg hadde lest boken minst ti ganger på engelsk før jeg kom over denne utgaven hadde jeg aldri lagt merke til Mr Bennet før, men med denne utgaven fikk jeg plutselig øynene opp for hans morsome og skarpe tunge. Det er nok humor som har gjort at han overlever ekteskapet med Mrs Bennet. Jeg synes dette kommer godt frem i filminnspillingen av Pride and Prejudice fra 2005 hvor Donald Sutherland gjør en god rolle (tiltross for å være litt for gammel for rollen og å ha så amerikanskhvite tenner at han ville ha skilt seg ut i 1800).

Mitt første møte med Jane Austen var et intervju med Emma Thompson i Aftenposten høsten 1995. Det var et bilde av Thompson i som Ellinor i 1995/1996 versjonen av Sense and Sensibility. De flotte kostymene gjorde at dette var en film jeg måtte se. Det gjorde at jeg kom meg av gårde på den første europeiske visningen på Filmteater i Oslo under Filmdagene i februar 1996. Og da ble jeg hektet. Den gangen var det nok Hugh Grant som Edward Ferrars som sjarmerte meg, men da jeg siden leste boken var det nok Colonel Brandon som har vært bokens helt for meg. Når det gjelder filmatiseringer er jeg helt bestemt på at Alan Rickman i 1995 gjør seg bedre enn David Morrissey i 2008.

Etter premieren på Fornuft og følelser, ble det snart klart at NRK skulle Stolthet og fordom som tv-serie. Jeg fikk låne min mors utgave av The Complete Works of Jane Austen og prøvde å lese meg gjennom Pride and Prejudice før tv-serien begynte. Jeg kom bare halvveis før serien begynte fordi boken var for tung - 1,5 kg var for mye å dra med seg som lesestoff på toget på vei til skolen. Dermed visste jeg ikke hvordan boken sluttet da serien begynte. Så langt jeg hadde kommet syntes jeg Mr Darcy var en ufordragelig fyr. Lizzy hadde enda ikke besøkt Pemberly, så Mr Darcy hadde ikke fått vist seg fra sin beste side. Imidlertid ble det i tv-serien raskt klart at Mr Darcy i Colin Firths skikkelse skulle være en helte skikkelse. I ettertid - etter å ha lest alle Austens bøker - ser jeg at jeg burde ha skjønt at han var Mannen med stor M fra begynnelsen. Austen presenterer alltid i helten i begynnelsen for forviklingene begynner.

Alle disse tankene ble satt i gang av at jeg så 2007 filmatiseringen av Persuasion for annen gang i helgen. Det er en filmatisering jeg liker dårlig fordi den ikke er særlig tro mot boken og fordi jeg synnes Sally Hawkins passer dårlig som Anne Elliot. Mens jeg så filmen begynte jeg å tenke at Rupert Penry-Jones ikke er så langt fra min tolkning av Captain Wentworth. Min lesning av Wentworth ligger nok i mellom Penry-Jones' og Ciarán Hinds' 1995 tolkning. Penry-Jones er nok mer i passende alder, men er litt for mutt. Hinds har den varheten som trengs, men passer dårlig sammen med Musgrove søstrene.

Jeg oppdager nye ting hver gang jeg leser Austens bøker og hver gang jeg ser en filmatisering. I Gadamers ånd er det vel min forståelseshorisont som forandres, men den forandres ikke bare i meg den forandres også av de tolkninger som oversettere, manusforfattere og regissører gjør. Både bilder og ord er ladet. Det er vel lett og se i filmatiseringer hvor kostymer og skuespiller valg sier mer om samtiden enn om Austen. Det som nå fascinerer meg er hvordan oversettelser også påvirker tolkningen. Ord har valør og det påvirker oversettelsen at ord ikke betyr nøyaktig det samme når de oversettes. I tillegg assosierer hver enkelt av oss ulik rundt ord. Ordene skaper omgivelsene, dialogene, personene og humoren, og alt forandres litt av tolkningen. Men ettersom det nok er heltene i historiene som overtid har opptatt meg mest, er det også de jeg mest legger merke til at forandres.

Bokåret 2008

Det er en tid for oppsummering av mitt bokår 2008. Jeg har aldri før gjort noen oppsummering av hva jeg har lest og har nok heller ikke hatt et sterkt forhold til det jeg har lest. Jeg har vært mer opptatt av noe muligheter til hva jeg kan leste. Derfor er det litt vankelig å si om dette er et normalt eller unormalt bok år, men her kommer i alle fall en liste med ting som har preget mitt bok år:

• Den boken jeg har anbefalt flest i år er Skugga-Baldur av Sjón. Den ble lest i lesesirkelen i sommer. Det var jeg som fant frem til den etter at vi hadde snakket om å lese mer nordisk litteratur.
  
• Lesesirkelen er også ansvarlig for den boken jeg har likt best i år, nemmelig The Grass is singing av Doris Lessing. Boken ble lest før jeg begynte å blogge, så jeg har ingen omtale av den. Men det er en forferdelig fortelling som er meget godt skrevet. Den minner meg om det beste av Ian McEwan.
• Prosjektet Christie-kronologisk har fått meg til å se Agatha Christies forfatterskap i et annet lys. Før var bøkene en form for underholdende tidtrøyte. Nå er jeg fascinert av hvordan forfatterskapet hennes utvikler seg og hvor original hun klarer å være selv om historiene går nogenlunde over samme leste. Mord på orientekpressen, som er nest bok ut, har et plot som er så komplekst og vellykket at jeg ikke har sett maken. (Men hvorfor den er så vankelig å få tak i vet jeg ikke...)
• Det å følge Ainas vei inn i forfatterene rekker både på flimre og som vedheng på litteraturarrangement har gitt meg nye tanker om forfatterrollen. I tillegg har jeg fått en utvidet interesse for norsk samtidslitteratur.
• Oppdagelsen av Persephone Books først i en artikkel i Monocle om Lambs Conduit Street (video) og siden gjennom bøkene Miss Pettigrew lives for a day og Mariana. Det er så inspirerende med små forlag som gjør sin greie, som Flamme Forlag er i Oslo.
• Det å blogge har gitt meg et litt annet forhold til bøkene jeg leser. Jeg konsumerer nok ganske mange bøker. Jeg har ikke ført noen statistikk for i år, men regner med at det har blitt omtrent 70 bøker hvor av de fleste er beskrevet her i bloggen. Ved å i det minstre skrive et par linjer om hver bok får jeg dem mer i en sammenheng. Det er spennende å se hvilke ulike bøker jeg har vært gjennom i en vilkårlig måned. Kanskje jeg får et mer bevisst forhold til dette hvis jeg klarer å fortsette med bloggen i 2009.
• I oktober flyttet jeg og det førte til at jeg mistet to ganger 30 minutter daglig t-banetur til jobb. Dette har påvirket lesningen sterkt. Ikke bare det at jeg mister fem timer med lesning i uken, men at jeg ikke får samme flyt i lesningen. Jeg har ikke vært vant til å lese på senga, men skjønner at jeg kanskje må finne på noe for å få nye lesevaner.
• ...Og det overrasker meg at jeg ikke har lest Pride and Prejudice i år. Det er ikke for ingen ting at bloggen heter det den gjør.
  

Bjerkebæk

Foto: www.maihaugen.no

Det er sommer og jeg har hatt tid til å dra på en liten utflukt til Lillehammer i helgen. Øverst på ønskelisten over ting å se var et besøk på Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk.

Bjerkebæk ble åpnet for publikum i fjor og ettersom hagen er stor (ti mål) er det blitt plass til et besøkssenter med kafé også. Jeg har ikke valfartet til forfatterhjem tidligere - jeg har vel egentlig bare vært i Shakespeares hus i Stratford-upon-Avon - men Sigrid Undset er en forfatter som har fascinert meg i mange år og da jeg leste at Bjerkebæk skulle åpnes, fant jeg ut at dette nok var noe for meg.

Besøket stod absolutt til forventningene. Besøkssenteret er en flott bygning tegnet av Carl-Viggo Hølmebakk. Den moderne bygningen passer flott inn i naturhagen. Selve Bjerkebæk kan bare sees ved å være med på omvisning og det er omvisninger hver halv time. Omviseren vi fikk var både kunnskapsrik og en god forteller og det var et spennende hus å besøke. Etter omvisningen besøkte vi kaféen som dessverre var ganske tom for andre gjester. Vi hadde ettermiddags te med alt som hører til en meget snill pris. Jeg var også innom museumsbutikken og fikk med meg noen bøker. Det skal bli deilig å kose meg med Undsets bøker igjen.

Jeg hadde det så hyggelig at jeg er sikker på at jeg kommer til å dra igjen. Det var en fullkommen museumsopplevelse med hyggelige mennesker, god informasjon, flott omvisning, hyggelige lokaler og godt tilrettelagt for publikum med kafé og museumsbutikk. Så hvorfor Lillehammer kommune ikke har satt opp skilter til Bjerkebæk er uforsåelig for meg. Dette er noe å være stolt av.

Sommerlesing

For meg er betyr sommer at jeg arbeider mer, så i motsetning til de som setter opp sommer-lese-lister, prøver jeg å sette ned leseambisjonene. De siste ukene har jeg lest, men har prioritert å sitte ute i solen eller tilbringe tid sammen med ferierende venner isteden for å blogge.

Lesingen blir også preget av tilgjengelighet - både fysisk og mentalt. Christie kronologisk - som jeg tenkte var et flott sommerprosjekt - har stoppet opp ettersom Deichmanske bibliotek har rotet bort sitt eksemplar av The Sittaford Mystery, så boka kommer nå snart i posten. The Mill on the Floss der i mot er fysisk tilstede, men jeg vet ikke helt om jeg klarer å engasjere meg i historien. Jeg tror det er miljøet som ikke fenger, men det tror jeg forandrer seg, så jeg har ikke tenkt å legge boken bort.

Christie kronologisk VIII: The Mystery of the Blue Train

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Mystery of the Blue Train
År:1928

Det er sommer og sol og jeg har ikke konsentrasjon for å lese noe tungt. Litt lett, klassisk krim på balkongen er derfor ikke å forakte. Denne Agatha Christie romanen er en Hercule Poirot fortelling uten forteller; dvs. det er ingen personlig forfatter stemme slik som Hastings. Jeg synes fortellingen var fortreffelig, men det kan ha vært solens positive innstilling. Men det kan ikke bare være det. Jeg synes Agatha Christie er på sitt beste når hun har sterke, gesjeftige, kvinnelige hovedroller slik som Katherine Grey i denne fortellingen. Hun arver penger og kommer plutselig opp i sosieteten, men blir ikke en påfugl av den grunn, men er årvåken som om hun fortsatt hadde vært den selskapsdamen hun var. Kanskje Agatha Christie beskriver noe av seg selv - eller den hun ønsker å være i disse rollene.

I tillegg er dette er "lukket rom"-mysterium ettersom mordet foregår på et tog. Jeg synes nok at det fungerer bedre i denne fortellingen enn i Mord på Orientekspressen (som det er en stund siden jeg har lest), fordi den er litt for fantastisk.

Så over til leseropplevelsen som Aina allerede har kommentert. Det å lese en faksimile utgave er noe nytt for meg. Stort sett leser jeg brukte bøker, bibliotekbøker eller pocketbøker. Jeg liker nok brukte bøker og bibliotekbøker best fordi de har en historie. Pocketbøker kan være litt upersonlige, men det er vel innholdet som teller. Kanskje fordi jeg satt med en kanne Big Ben te (Palais des Thés blanding av Assam og kinesisk te for bruk til melk) mens jeg leste store deler av boken, følte jeg meg litt som en ung dame som nettopp hadde kjøpt boken i Storbritannia i 1928. Boken har blå stive permer og et tegnet smussomslag. På ryggen er et portrett av Poirot som hverken ligner David Suchet eller Peter Ustinov. På forsiden står det "by the author of The murder of Roger Ackroyd" - altså var ikke Agatha Christie er allemannseie navn enda, men hun hadde hatt en bestselger. På innbrettene er det reklame for andre nye kriminaler. Ettersom jeg er svak for gullalderkrim, skal jeg prøve å få tak i noen av dem. Altså ga denne utgaven meg mye atmosfære og en ekstra god leseopplevelse. Det eneste jeg savnet i forhold til en original førsteutgave er lukten av gammelt.

Det som er sikkert er at jeg skal skaffe meg faksimile utgaven av Murder on the Nile og lese den i Bibliotekbaren/Palmehaven på Bristol som minner meg om Old Cataract Hotel i Aswan hvor Christie skrev boken.

Fascsimile

For å få tak i neste bok ut i "Christie kronologisk", måtte jeg en tur i en nettbokhandel. Ettersom de hadde flere utgaver av The Mystery on the Blue Train, tok jeg den jeg synes så penest ut. Når boken kom i posten viste det seg å være en innbundet facsimile utgave. Perfekt for meg. Det gir en ekstra spiss på det å lese Christies bøker kronologisk.

Det viser seg at HarperCollins har gitt ut/planlegger å gi ut mange Poirot-bøker i Facsimile utgaver (jeg klarer ikke å finne noe om dette på deres hjemmeside - noe jeg synes er skuffende). Jeg antar at dette kommer til å bli dyrt for meg...

Finnes det norske klassikere?

Aftenposten hadde en artikkel i går om de glemte norske klassikerne. Dette er et tema jeg har tenkt en del på i det siste, så det var perfekt at artikkelen kom akkurat nå. Det som har slått meg er hvordan Norge skiller seg ut fra andre land på dette feltet og det er da innen to felt jeg har lagt merke til dette nyutgivelser og blogger.

Penguin i Storbritannia lever stortsett av nyutgivelser av klassikere og de fokuserer stor på å gi bøkene vakre forsider og sette dem inn i en ny kontekst ved å lage nye serier; for eksempel Shakespeare eller Red Classics. Da jeg skulle lete etter bilde av den Jane Eyre utgaven jeg hadde lest måtte jeg lete lenge på nettet fordi boken hadde kommet i mange utgaver siden jeg fikk min bok for snart ti år siden. Det finnes også tilsvarende utgivelser i Tyskland og Frankrike og jeg skjønner at et større publikum gjør det lettere å ha bredde i utgivelsene. I Aftenpostens artikkel kommenteres det at det ble gjort et forsøk med klassikere i billig hard innbinding for en tid tilbake og at det er det siste forsøket på å relansere klassikere. Jeg tror løsningen må være å gjøre klassikerne tilgjengelig i billig, billig paperback. Hvis man kan selge svenske paperbacks i Norge til 60kr burde man klare det samme med norske. Og så må man være bevisst på forsideillustrasjon og markedsføring.

Det andre punktet var blogger. Jeg leser både norske og utenlandske bokblogger og gjennomgående har det slått meg at de norske bloggene skriver mest om nye bøker - da særlig snakkiser - mens de utenlandske bokbloggerene leser en større variasjon i gammelt og nytt, klassikere og eksprimenter, morsmål og utenlandsk. Nå kan det jo hende at jeg ikke har truffet et representativt utvalg av bokblogger, men dette er i alle fall noe som har slått meg i min lesning. Jeg føler noen ganger at jeg leser for lite norsk samtidslitteratur så jeg blir litt overveldet av de bloggerne som bare leser nytt og norsk, men så slår det meg at jeg trives mye bedre med å lese klassikere og oppdage ukjente godbiter. Og det var nettopp det å finne ukjente bøker som fikk meg til å begynne å lese bokblogger i 2001-2002. Jeg leste nemmelig et glødene innlegg om Russel Hobans' Amaryllis Day and Night og falt totalt for Hoban og hans forfatterskap. Siden har jeg stadig vært på jakt etter bokbloggere som leser spennende og interessante ting. Dessverre er det ikke mange av dem som er norske.

Dagbladet hadde en artikkel om "Cappelens upopulære" skriftserie (jeg klarer dessverre ikke å finne nettartikkelen). Der fremstilles den som et ganske unikt prosjekt i Norge fordi det å lese inteketuell litteratur ikke er en norsk greie. Vi skal vel alle være på grasrota. Kanskje dette er noe av det samme som at vi ikke leser klassikere, særlig ikke norske klassikere. Vi har ikke en stor nok borgerlig kulturell "elite" som leser klassikere som dannelse. Kanskje vi rett og slett er for moderne?

Jeg skal i alle fall prøve å få lest noen norske klassikere i år. De finnes i alle fall på bibliotek og loppemarked om de ikke kommer i nye opplag.

Bokhandler

Når man liker bøker, liker man gjerne bokhandlere også. Her er en litt gammel artikkel fra The Guardian med en verdens ti-på-topp bokandler. Øverst troner Boekhandel Selexyz Dominicanen i Maastricht en flere etasjes bokhandel i en nedlagt kirke. Den ser flott ut. Tidligere har jeg hørt om El Ateneo i Buenos Aires som her kommer på annen plass. Den eneste bokhandelen på lista jeg har vært i er Borders i Glasgow. Den er enorm og jeg har alltid båret meg skakk på vei ut.

Det er selvfølgelig ingen norske bokhandler med på lista. Norli i Universitetsgaten i Oslo har lenge vært min favoritt, men Norli på Litteraturhuset stiger i aktelse. Det er ikke nok å være stor, man må også ha et godt, fristende utvalg. Bokhandelen på Litteraturhuset er veldig fristende fordi den ikke fronter bestselgere, men har skjønnlitteratur sortert etter land slik at man kan gå inn å tenke "Jeg tror jeg vil finne en islandsk forfatter i dag".

Apropos omslag, forsider og layout

Grafill har lagt ut listen med årets vinnere av "Årets vakreste bøker 2008". Jeg kunne glede meg over at Arne&Carlos boken jeg likte så godt fikk diplom i kategorien "Fakta og oppslag: Voksenlitteratur"

Har du sett omslaget før?

Så vidt jeg har sett har ikke disse bildene gått runden i de norske bokbloggene. Det viser seg at forlagene ikke er så originale når det gjelder forside bilder; historiske romaner og andre.