Jane Austen - hva oversettelser og filmer gjør mot hennes menn

Da jeg skulle oppsummere bokåret 2008 fant jeg ut at jeg ikke hadde lest noe av Jane Austen. Det gjorde 2008 til et unntaksår for meg. Det satt meg i i Austen modus og jeg bestemte meg for å lese minst en av bøkene om igjen. Den første som slo meg var Elizabeth og hennes søstre - Aschehougs utgave av Pride and Prejudice fra 1930. Den er flott oversatt av Alf Harbitz slik at Austens vid og ironi kommer meget godt frem. Tiltross for at jeg har flere utgaver av Pride and Prejudice, har jeg bare denne ene norske - altså har jeg ingen utgave av Stolthet og fordom. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan en moderne oversettelse vil være.

Jeg liker Mr Bennet meget godt i denne norske oversettelsen. Selv om jeg hadde lest boken minst ti ganger på engelsk før jeg kom over denne utgaven hadde jeg aldri lagt merke til Mr Bennet før, men med denne utgaven fikk jeg plutselig øynene opp for hans morsome og skarpe tunge. Det er nok humor som har gjort at han overlever ekteskapet med Mrs Bennet. Jeg synes dette kommer godt frem i filminnspillingen av Pride and Prejudice fra 2005 hvor Donald Sutherland gjør en god rolle (tiltross for å være litt for gammel for rollen og å ha så amerikanskhvite tenner at han ville ha skilt seg ut i 1800).

Mitt første møte med Jane Austen var et intervju med Emma Thompson i Aftenposten høsten 1995. Det var et bilde av Thompson i som Ellinor i 1995/1996 versjonen av Sense and Sensibility. De flotte kostymene gjorde at dette var en film jeg måtte se. Det gjorde at jeg kom meg av gårde på den første europeiske visningen på Filmteater i Oslo under Filmdagene i februar 1996. Og da ble jeg hektet. Den gangen var det nok Hugh Grant som Edward Ferrars som sjarmerte meg, men da jeg siden leste boken var det nok Colonel Brandon som har vært bokens helt for meg. Når det gjelder filmatiseringer er jeg helt bestemt på at Alan Rickman i 1995 gjør seg bedre enn David Morrissey i 2008.

Etter premieren på Fornuft og følelser, ble det snart klart at NRK skulle Stolthet og fordom som tv-serie. Jeg fikk låne min mors utgave av The Complete Works of Jane Austen og prøvde å lese meg gjennom Pride and Prejudice før tv-serien begynte. Jeg kom bare halvveis før serien begynte fordi boken var for tung - 1,5 kg var for mye å dra med seg som lesestoff på toget på vei til skolen. Dermed visste jeg ikke hvordan boken sluttet da serien begynte. Så langt jeg hadde kommet syntes jeg Mr Darcy var en ufordragelig fyr. Lizzy hadde enda ikke besøkt Pemberly, så Mr Darcy hadde ikke fått vist seg fra sin beste side. Imidlertid ble det i tv-serien raskt klart at Mr Darcy i Colin Firths skikkelse skulle være en helte skikkelse. I ettertid - etter å ha lest alle Austens bøker - ser jeg at jeg burde ha skjønt at han var Mannen med stor M fra begynnelsen. Austen presenterer alltid i helten i begynnelsen for forviklingene begynner.

Alle disse tankene ble satt i gang av at jeg så 2007 filmatiseringen av Persuasion for annen gang i helgen. Det er en filmatisering jeg liker dårlig fordi den ikke er særlig tro mot boken og fordi jeg synnes Sally Hawkins passer dårlig som Anne Elliot. Mens jeg så filmen begynte jeg å tenke at Rupert Penry-Jones ikke er så langt fra min tolkning av Captain Wentworth. Min lesning av Wentworth ligger nok i mellom Penry-Jones' og Ciarán Hinds' 1995 tolkning. Penry-Jones er nok mer i passende alder, men er litt for mutt. Hinds har den varheten som trengs, men passer dårlig sammen med Musgrove søstrene.

Jeg oppdager nye ting hver gang jeg leser Austens bøker og hver gang jeg ser en filmatisering. I Gadamers ånd er det vel min forståelseshorisont som forandres, men den forandres ikke bare i meg den forandres også av de tolkninger som oversettere, manusforfattere og regissører gjør. Både bilder og ord er ladet. Det er vel lett og se i filmatiseringer hvor kostymer og skuespiller valg sier mer om samtiden enn om Austen. Det som nå fascinerer meg er hvordan oversettelser også påvirker tolkningen. Ord har valør og det påvirker oversettelsen at ord ikke betyr nøyaktig det samme når de oversettes. I tillegg assosierer hver enkelt av oss ulik rundt ord. Ordene skaper omgivelsene, dialogene, personene og humoren, og alt forandres litt av tolkningen. Men ettersom det nok er heltene i historiene som overtid har opptatt meg mest, er det også de jeg mest legger merke til at forandres.