tirsdag 6. januar 2009

Jane Austen - hva oversettelser og filmer gjør mot hennes menn

Da jeg skulle oppsummere bokåret 2008 fant jeg ut at jeg ikke hadde lest noe av Jane Austen. Det gjorde 2008 til et unntaksår for meg. Det satt meg i i Austen modus og jeg bestemte meg for å lese minst en av bøkene om igjen. Den første som slo meg var Elizabeth og hennes søstre - Aschehougs utgave av Pride and Prejudice fra 1930. Den er flott oversatt av Alf Harbitz slik at Austens vid og ironi kommer meget godt frem. Tiltross for at jeg har flere utgaver av Pride and Prejudice, har jeg bare denne ene norske - altså har jeg ingen utgave av Stolthet og fordom. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan en moderne oversettelse vil være.

Jeg liker Mr Bennet meget godt i denne norske oversettelsen. Selv om jeg hadde lest boken minst ti ganger på engelsk før jeg kom over denne utgaven hadde jeg aldri lagt merke til Mr Bennet før, men med denne utgaven fikk jeg plutselig øynene opp for hans morsome og skarpe tunge. Det er nok humor som har gjort at han overlever ekteskapet med Mrs Bennet. Jeg synes dette kommer godt frem i filminnspillingen av Pride and Prejudice fra 2005 hvor Donald Sutherland gjør en god rolle (tiltross for å være litt for gammel for rollen og å ha så amerikanskhvite tenner at han ville ha skilt seg ut i 1800).

Mitt første møte med Jane Austen var et intervju med Emma Thompson i Aftenposten høsten 1995. Det var et bilde av Thompson i som Ellinor i 1995/1996 versjonen av Sense and Sensibility. De flotte kostymene gjorde at dette var en film jeg måtte se. Det gjorde at jeg kom meg av gårde på den første europeiske visningen på Filmteater i Oslo under Filmdagene i februar 1996. Og da ble jeg hektet. Den gangen var det nok Hugh Grant som Edward Ferrars som sjarmerte meg, men da jeg siden leste boken var det nok Colonel Brandon som har vært bokens helt for meg. Når det gjelder filmatiseringer er jeg helt bestemt på at Alan Rickman i 1995 gjør seg bedre enn David Morrissey i 2008.

Etter premieren på Fornuft og følelser, ble det snart klart at NRK skulle Stolthet og fordom som tv-serie. Jeg fikk låne min mors utgave av The Complete Works of Jane Austen og prøvde å lese meg gjennom Pride and Prejudice før tv-serien begynte. Jeg kom bare halvveis før serien begynte fordi boken var for tung - 1,5 kg var for mye å dra med seg som lesestoff på toget på vei til skolen. Dermed visste jeg ikke hvordan boken sluttet da serien begynte. Så langt jeg hadde kommet syntes jeg Mr Darcy var en ufordragelig fyr. Lizzy hadde enda ikke besøkt Pemberly, så Mr Darcy hadde ikke fått vist seg fra sin beste side. Imidlertid ble det i tv-serien raskt klart at Mr Darcy i Colin Firths skikkelse skulle være en helte skikkelse. I ettertid - etter å ha lest alle Austens bøker - ser jeg at jeg burde ha skjønt at han var Mannen med stor M fra begynnelsen. Austen presenterer alltid i helten i begynnelsen for forviklingene begynner.

Alle disse tankene ble satt i gang av at jeg så 2007 filmatiseringen av Persuasion for annen gang i helgen. Det er en filmatisering jeg liker dårlig fordi den ikke er særlig tro mot boken og fordi jeg synnes Sally Hawkins passer dårlig som Anne Elliot. Mens jeg så filmen begynte jeg å tenke at Rupert Penry-Jones ikke er så langt fra min tolkning av Captain Wentworth. Min lesning av Wentworth ligger nok i mellom Penry-Jones' og Ciarán Hinds' 1995 tolkning. Penry-Jones er nok mer i passende alder, men er litt for mutt. Hinds har den varheten som trengs, men passer dårlig sammen med Musgrove søstrene.

Jeg oppdager nye ting hver gang jeg leser Austens bøker og hver gang jeg ser en filmatisering. I Gadamers ånd er det vel min forståelseshorisont som forandres, men den forandres ikke bare i meg den forandres også av de tolkninger som oversettere, manusforfattere og regissører gjør. Både bilder og ord er ladet. Det er vel lett og se i filmatiseringer hvor kostymer og skuespiller valg sier mer om samtiden enn om Austen. Det som nå fascinerer meg er hvordan oversettelser også påvirker tolkningen. Ord har valør og det påvirker oversettelsen at ord ikke betyr nøyaktig det samme når de oversettes. I tillegg assosierer hver enkelt av oss ulik rundt ord. Ordene skaper omgivelsene, dialogene, personene og humoren, og alt forandres litt av tolkningen. Men ettersom det nok er heltene i historiene som overtid har opptatt meg mest, er det også de jeg mest legger merke til at forandres.

6 kommentarer:

Lille søster sa...

Interessant innlegg!! Det er tydelig at du er inne i sakene.
Mitt første møte med Jane Austen var også "Fornuft og følelse" - jeg så den på kino tre ganger. Deretter kom "Stolthet og fordom" (tv-serien som vel gikk i 1995), og så "Emma", tror jeg. Deretter leste jeg alle bøkene. Jeg har bare lest dem på engelsk. Og det begynner å bli en stund siden. Jeg har ikke turt å se den nye "Stolthet og fordom", men jeg har sett "Overtalelse" i to versjoner. Liker nok best den fra 1995, synes den nye er litt utydelig på en måte. Kanskje fordi 1995-versjonen gjorde så sterkt inntrykk på meg da den gikk på kino, og fordi jeg har sett den så mange ganger.
Men "Northanger Abbey" var det gøy å se nå i jula på tv - så du den?

kristine sa...

Jeg trengte ikke vente til jul med å se Northanger Abbey for jeg kjøpte den på DVD tidlig i høst... Jeg synes både den og 1980-talls innspillingen er gode og tro mot boken. Dog er det litt mye blå øyenskygge i den første versjonen.

Jeg så "Fornuft og følelse" to ganger på kino. Tror det var en av de aller første filmene jeg så mer enn en gang. Nå synes jeg den er litt for 1990-talls. Den er veldig rosa.

Jeg ble nesten provosert første gang jeg så den "nye" "Stolthet og fordom" fordi den ikke er helt tro mot boken. Det er rett og slett ingen god spenningskurve. Du vet at det blir Lizzy og Darcy fra første øyeblikk - bokstaveligtalt øyeblikk/blikkontakt. Men etter å ha sett også den noen ganger synes Mattew Macfaydens Mr Darcy er mer tro mot boka enn det Colin Firth er. Jeg angrer i alle fall ikke på at jeg har sett den selv om jeg var skeptisk.

Når man har sett mange adapsjoner, så ser man boken bedre fordi man ikke knytter den til kun en filmatisering.

Lille søster sa...

Nei, kanskje jeg skal ta en titt. Men jeg er ikke så begeistret for Keira Knightley i utgangspunktet.
Godt poeng det med at man ser boka bedre når man har sett flere filmatiseringer av den.
Hva synes du om "Becoming Jane/Den unge Jane Austen" forresten?

kristine sa...

Jeg verken var eller er særlig begeistret for Kiera Knightley, men man kan ikke la henne ødelegge hele filmen.

Hvis man ser bor ifra at "Becomming Jane" handler om Jane Austen, synes jeg det var en hyggelig film. Men den var nok ikke helt i Austens ånd. Den ble for moderne. Det virker som det er en trend at man skal avmystifisere empire-tiden ved å la alle opptre som om det var i dag (slik som 1970-tallet var fjernsysnteater, 1980-tallet var veldig dramatisk og 1990-tallet var veldig følelsesmessig).

Magli Blåstrømpe sa...

Hei, jeg fant bloggen din via den yngste søsteren min sin blogg.

Må si meg enig i at den nyeste adaptasjonen av "Persuasion". Personlig liker jeg Sally Hawkins godt, men hun er ikke min favoritt som Anne. Jeg er også en stor fan av Hinds som Wentworth, men synes allikevel han er litt for ”brå” for rollen. Penry-Jones ligner mer i oppførsel, men han blir allikevel for slapp for meg; Hinds utstråler en god energi som skuespiller, noe som gjør han interessant å se på. Jeg syns også Musgrove-søstrene gjør mer av seg og kommer mer til sin rett i 2007 adaptasjonen. Så vidt jeg husker er ikke Wentworth's morsomme replikk om nøtten med i denne? Mener å huske jeg ble skuffet over det :P

Ang "Sense": Alan Rickman er Morrissey totalt overlegen! Jeg liker resten av adaptasjonen veldig godt, den har et poetisk billedspråk og nydelig musikk, men jeg syns den faller mye pga Morrissey.

"Pride and Prejudice" 2005 er faktisk ganske god på flere måter, men jeg liker ikke hovedrolleinnehaverne. Knightley er tynn som en pinne (noe som gjør at hun overhodet ikke ser ut som en 1800-talls kvinne) og McFadyen er for veik som Darcy, etter min smak. Rosamund Pike er søt som Jane, Samuel Woods genial som Bingley (du har ikke sett ham i den nyeste adaptasjonen av Gaskells "Wives and Daughters"?), Tom Hollander har tolket Collins godt (han er en av mine yndlingsskuespillere), men ingen slår David Bamber! Jeg fikk virkelig øynene opp for Charlotte Lucas i denne filmatiseringen, en rolle jeg overhodet ikke liker i 95 versjonen og forsåvidt ikke føler noen nevneverdig sympati overfor i boken heller. Du har rett i at filmatiseringer og oversettelser virkelig preger og farger vårt syn på det opprinnelige verket.

Ine Susann sa...

Det virker som om du er veldig inne på Austen!

Har nettopp lest "Pride and Prejudice" i forbindelse med en skoleoppgave, og fikk som spørsmål å svare på dette:
Theme: What do you think the author want to say to us?
Hva mener du?

Fint om du kunne svart på bloggen min.