Christie kronologisk III: Murder on the links

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Murder on the links (Norsk: "Den åpne graven")
År: 1924

Dette er den andre Poirot og Hastings boken. Det viktigste med boken er at den forklarer meget rundt personlighetene til Poirot og Hastings. Ettersom handlingen finner sted i Frankrike kommer Poirots bakgrunn frem. Det franske politiet har selvfølgelig hørt om vår belgiske venn. I kontrast til den moderne etterforskeren, får også Poirot lagt frem sin metode. Hastings møter sin fremtidige kone i løpet av boken og det kommer også frem hvorfor han får så god greie på Argentina, noe som har forundret meg i senere bøker.

Handlingen er begynner med at Poirot blir tilkalt av en franskmann fordi han frykter for sitt liv, men da han og Hastings ankommer herrens hjem blir de møtt av politisperringer for mannen er allerede funnet død. Oppnøstingen er ganske lang og inneholder to ting jeg ikke er særlig begeistret for 1) informasjon som er nødvendig for oppklaringen holdes tilbake fra leseren - ettersom Hastings er fortellerstemmen går jo dette fint - og 2) saken løses, men det er ikke den virkelige løsningen, så det kommer en løsning til etter på. Det siste har med sannsynlighet å gjøre. Jeg tror ikke det er så ofte at flere ulike kriminalsaker er tvunnet inn i hverandre, men det er jo en kriminal klassiker.

Det er en ting som kommer frem om Poirot i denne boken som jeg har tenkt en del på etter at jeg avsluttet boken; at Poirot er en gammeldags detektiv som ikke liker disse nymotens greiene som kommer frem på 1920-tallet. Han er ikke særlig interessert i fingeravtrykk, han er ikke interessert i kjemi og han er ikke interessert i psykologi. Han er en menneskekjenner og det ser han som det eneste han trenger for å løse kriminalgåter. Før påske fikk jeg med meg et radioprogram hvor det ble diskutert at ikke alle kriminalforfattere likte å forholde seg til dagens politirutiner og at man dermed ble nødt til å sette historien i fortid til den tiden hvor fingeravtrykk, kjemi og psykologi var det som skulle til. Jeg har alltid tenkt på Poirot som en av disse, men allerede på 1920-tallet var det altså behov for å være litt romantisk og gammeldags i synet på en detektiv for å lage en en god bok!