Christie kronologisk IX: The Seven Dials Mystery

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The seven dials mystery (Norsk: "Ugler i mosen" (sic!))
År:1929

Det er vanskelig å gjengi historien uten å avsløre den. Men The seven dials refererer til en hemmelig klubb, syv urskiver, syv vekkerklokker, en nattklubb og stedet Seven Dials i London. (Dette forklarer hvorfor den norske tittelen har blitt noe anderledes...).

Historien begynner på Chimneys der hvor den femte Agatha Christe boken - The secret of Chimneys - finner sted. Igjen lar jeg meg fascinere av de sterke unge kvinnene i historien. Selv om det i omtaler av boken blir beskrevet som en Inspector Battle-bok, så er det Lady Eileen "Bundle" Caterham som er hovedpersonen vi følger. Hun er meget modig og smart, men også en ganske fri og frimodig kvinne. Det er altså en kvinneskikkelse som skiller seg svært fra hva jeg møtte hos Patricia Wentworth. Kanskje jeg gjennom min kronologiske reise av Christies bøker også går gjennom en kvinnehistorisk utvikling. Det blir spennende.

Jeg gleder meg til neste Christe-bok Mord på prestegården, som er Christes første bok om Miss Marple.

Det andre hvite slottet

Jeg rakk aldri å få lest Det hvite slottet for annen gang før boken skulle opp i lesesirkelen, men jeg rakk å lese begynnelsen om igjen og det ga meg i alle fall noe. Det oppklarte dog ikke hva boken handlet om. Derfor var jeg i stort håp om at noen i lesesirkelen hadde vært mer årvåkne enn meg.

Mitt inntrykk var at alle hadde sittet igjen med en idé om at dette var en bok å lese om igjen, men ingen hadde gjort det. Alle hadde allikevel idéer om hvordan ting kunne henge sammen, selv om vi ikke kom til noen konklusjon. Jeg klarer ikke å få meg til å synes det var en dårlig bok, men noe skurrer når syv beleste mennesker ikke klarer å skjønne hva den handler om. Kanskje jeg kan komme til å lese den igjen senere - kanskje.

Fingeravtrykket som ikke satt spor

Forfatter: Wentworth, Patricia
Tittel: The Fingerprint
År: 1959

Patricia Wentworth klarer ikke å overbevise meg om at hun er en gullalder krimdronning. Plotet er ikke intrikat nok og det er for mange og distraherende kjærlighetshistorier. The Fingerprint kommer nok til å bli fort glemt.

Men for å forsvare Wentworth, jeg tror ikke at boken kom ut for første gang i 1959 taler til hennes fordel. Gullalderen for kriminaler var over og hollywoodfilmene hadde nok gjort skap forventinger om spenning basert på vulgære menn og romantiske kvinner. Jeg tror dette er den første boken jeg har lest hvor "det svake kjønn" brukes uten verken kritikk eller ironi. Ettersom jeg fortsatt er på 1920-tallet i Christie kronologisk, er kvinnene sterke, intelligente og frigjorte. De er en nytelse å lese i forhold.

Tidlig krøkes

Forfatter: Bruna, Dick
Tittel: Miffy leker
År:?

Jeg var i en ett-års dag på søndag og hadde med meg en bok som bursdagspresang. Det er ikke så ofte jeg er i barnebursdager, men jeg tenkte at bøker er alltid en god presang. Antall ord i boken var nok kan nok sammenlignes med antall ord på forsiden av Dagbladet en vanlig dag, men ettersom bursdagbarnet heller ikke bruker ord, går nok det bra. Jeg var den eneste som kom med bok og foreldrene var veldig glad for å flere bøker. Ellers gikk det mest i sandkasseleker, med et dukke koppestell, en bamse og to kjoler.

Jeg synes det var vanskelig å velge bok fordi jeg ikke er vant med å kjøpe bøker til barn som ikke kan lese selv. Og selv om jeg pleier å lese anmeldelser av barnebøker, hjalp det meg ikke for i kategorien barnebøker 0-2 år. Det var utrolig mange grelle bøker. Det er forståelig at dyr skal appellere til barn, men de trenger vel ikke sløyfer på kattene og tåkefilter eller fargeforsterkete husdyr. Jeg endte opp med miffy fordi jeg liker den naivistiske streken, men det er ikke sikkert det er det ett-åringen ville ha foretrukket...

Christie kronologisk VIII: The Mystery of the Blue Train

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Mystery of the Blue Train
År:1928

Det er sommer og sol og jeg har ikke konsentrasjon for å lese noe tungt. Litt lett, klassisk krim på balkongen er derfor ikke å forakte. Denne Agatha Christie romanen er en Hercule Poirot fortelling uten forteller; dvs. det er ingen personlig forfatter stemme slik som Hastings. Jeg synes fortellingen var fortreffelig, men det kan ha vært solens positive innstilling. Men det kan ikke bare være det. Jeg synes Agatha Christie er på sitt beste når hun har sterke, gesjeftige, kvinnelige hovedroller slik som Katherine Grey i denne fortellingen. Hun arver penger og kommer plutselig opp i sosieteten, men blir ikke en påfugl av den grunn, men er årvåken som om hun fortsatt hadde vært den selskapsdamen hun var. Kanskje Agatha Christie beskriver noe av seg selv - eller den hun ønsker å være i disse rollene.

I tillegg er dette er "lukket rom"-mysterium ettersom mordet foregår på et tog. Jeg synes nok at det fungerer bedre i denne fortellingen enn i Mord på Orientekspressen (som det er en stund siden jeg har lest), fordi den er litt for fantastisk.

Så over til leseropplevelsen som Aina allerede har kommentert. Det å lese en faksimile utgave er noe nytt for meg. Stort sett leser jeg brukte bøker, bibliotekbøker eller pocketbøker. Jeg liker nok brukte bøker og bibliotekbøker best fordi de har en historie. Pocketbøker kan være litt upersonlige, men det er vel innholdet som teller. Kanskje fordi jeg satt med en kanne Big Ben te (Palais des Thés blanding av Assam og kinesisk te for bruk til melk) mens jeg leste store deler av boken, følte jeg meg litt som en ung dame som nettopp hadde kjøpt boken i Storbritannia i 1928. Boken har blå stive permer og et tegnet smussomslag. På ryggen er et portrett av Poirot som hverken ligner David Suchet eller Peter Ustinov. På forsiden står det "by the author of The murder of Roger Ackroyd" - altså var ikke Agatha Christie er allemannseie navn enda, men hun hadde hatt en bestselger. På innbrettene er det reklame for andre nye kriminaler. Ettersom jeg er svak for gullalderkrim, skal jeg prøve å få tak i noen av dem. Altså ga denne utgaven meg mye atmosfære og en ekstra god leseopplevelse. Det eneste jeg savnet i forhold til en original førsteutgave er lukten av gammelt.

Det som er sikkert er at jeg skal skaffe meg faksimile utgaven av Murder on the Nile og lese den i Bibliotekbaren/Palmehaven på Bristol som minner meg om Old Cataract Hotel i Aswan hvor Christie skrev boken.