Se han perler Muleum

Forfatter: Loe, Erlend
Tittel: Muleum
År: Cappelen, 2007

Jeg fikk ikke med meg noen omtaler av denne boken da den kom, så jeg visste ingen ting om den. Gjennom MappaMi på Deichmanske bibliotek bestilte jeg den uten en gang å lest bakpå boken. Den eneste grunnen til at jeg kom på å bestille den var at jeg hadde sett den liggende fremme hos en venninne jeg kan ha sammenfallende lesesmak med. Min totale uvitenhet om boka gjorde at jeg de første 20 sidene av boka trodde hovedpersonen var en 15 år gammel gutt; ikke en 18 år gammel jente. Det var egentlig en morsom start på boken.

Boken føyer seg inn i rekken av underfundige, naivistiske Loe bøker. Adskillig morsommere enn Doppler, litt naiv-midt-i-verden som L, på høyde med Tatt av kvinnen og original på samme måte (hvis det å være original på samme måte ikke er en kontradiksjon) som Naiv. Super.

Det tok meg ikke lang tid å lese boken for den er liten og lett. Liten og lett gjelder både den fysiske størrelsen og innholdet. Alle Loes bøker har jeg lest for underholdningens del, men jeg er nysgjerrig på om de er ment som noe mer. Bokens hovedperson har mistet resten av familien sin og forsøker å ta selvmord. Dette er jo egentlig en ganske alvorlig tematikk, men boken er så enkel og handlingen så pass usannsynlig at problematikken ikke blir særlig undersøkt. Loes bøker er vel alle på den måten og jeg vil tro at man enten liker det eller ikke. Jeg koste meg mens jeg leste boken, men den har nok ikke satt varig inntrykk.

PS! Jeg er veldig fascinert av at Erlend Loe har perlet forsiden selv. Kanskje det ikke er bankebrett, men perlebrett som er den nye leken for voksne.