Bokåret 2008

Det er en tid for oppsummering av mitt bokår 2008. Jeg har aldri før gjort noen oppsummering av hva jeg har lest og har nok heller ikke hatt et sterkt forhold til det jeg har lest. Jeg har vært mer opptatt av noe muligheter til hva jeg kan leste. Derfor er det litt vankelig å si om dette er et normalt eller unormalt bok år, men her kommer i alle fall en liste med ting som har preget mitt bok år:

• Den boken jeg har anbefalt flest i år er Skugga-Baldur av Sjón. Den ble lest i lesesirkelen i sommer. Det var jeg som fant frem til den etter at vi hadde snakket om å lese mer nordisk litteratur.
  
• Lesesirkelen er også ansvarlig for den boken jeg har likt best i år, nemmelig The Grass is singing av Doris Lessing. Boken ble lest før jeg begynte å blogge, så jeg har ingen omtale av den. Men det er en forferdelig fortelling som er meget godt skrevet. Den minner meg om det beste av Ian McEwan.
• Prosjektet Christie-kronologisk har fått meg til å se Agatha Christies forfatterskap i et annet lys. Før var bøkene en form for underholdende tidtrøyte. Nå er jeg fascinert av hvordan forfatterskapet hennes utvikler seg og hvor original hun klarer å være selv om historiene går nogenlunde over samme leste. Mord på orientekpressen, som er nest bok ut, har et plot som er så komplekst og vellykket at jeg ikke har sett maken. (Men hvorfor den er så vankelig å få tak i vet jeg ikke...)
• Det å følge Ainas vei inn i forfatterene rekker både på flimre og som vedheng på litteraturarrangement har gitt meg nye tanker om forfatterrollen. I tillegg har jeg fått en utvidet interesse for norsk samtidslitteratur.
• Oppdagelsen av Persephone Books først i en artikkel i Monocle om Lambs Conduit Street (video) og siden gjennom bøkene Miss Pettigrew lives for a day og Mariana. Det er så inspirerende med små forlag som gjør sin greie, som Flamme Forlag er i Oslo.
• Det å blogge har gitt meg et litt annet forhold til bøkene jeg leser. Jeg konsumerer nok ganske mange bøker. Jeg har ikke ført noen statistikk for i år, men regner med at det har blitt omtrent 70 bøker hvor av de fleste er beskrevet her i bloggen. Ved å i det minstre skrive et par linjer om hver bok får jeg dem mer i en sammenheng. Det er spennende å se hvilke ulike bøker jeg har vært gjennom i en vilkårlig måned. Kanskje jeg får et mer bevisst forhold til dette hvis jeg klarer å fortsette med bloggen i 2009.
• I oktober flyttet jeg og det førte til at jeg mistet to ganger 30 minutter daglig t-banetur til jobb. Dette har påvirket lesningen sterkt. Ikke bare det at jeg mister fem timer med lesning i uken, men at jeg ikke får samme flyt i lesningen. Jeg har ikke vært vant til å lese på senga, men skjønner at jeg kanskje må finne på noe for å få nye lesevaner.
• ...Og det overrasker meg at jeg ikke har lest Pride and Prejudice i år. Det er ikke for ingen ting at bloggen heter det den gjør.
  

Monica, Mary og Mariana

Forfatter: Dickens, Monica
Bok: Mariana
År: 1940

Under juletreet i år lå det fire bøker til meg. Alle passet perfekt; to kokebøker, en drakthistorie bok og Mariana av Monica Dickens.

Mariana og Monica Dickens var ukjente navn for meg. Men at boken var ny utgitt av Persephone Books i 2006 og at bokgiveren aldri har feilet i bokanbefalinger, så jeg fram til en koselig lesning. Persephone Books er forlaget som jeg først prøvde ut i da jeg leste Miss Pettigrew lives for a day og som spesialiserer seg på nyutgivelser av 1900tallets kvinnelige forfattere.

Monica Dickens er barnebarn av Charles Dickens og hadde ingen planer om å bli forfatter. Hun var en besteborgelig datter som lurte familien sin ved å ta jobb som kokke og tjenestepike isteden for å studere. Hennes unike erfaring fra arbeiderklassen gjorde at hun ble bedt om å skrive en bok om sine erfaringer. Mariana er hennes første roman. Selv beskrev hun den som den typiske andre bok - jeg ville heller si typisk første bok - ved at den for en stor del er selvbiografisk. Senere skrev hun flere bøker og ble populær blandt et kvinnelig publikum. I bokens forord skriver Harriet Lane at det særlig er skildringen av 1930-talls England vi bør glede oss over i dag. Raskt kan den nok se ut som dette bare er en oppvekstroman eller dameroman, men ettersom disse sjangrene ble tatt mer seriøst da boken kom ut, bærer også boken preg av gode litterære kvaliteter.

I boken møter vi Mary som i 1940 har rømt ut på landet for en helg for å slappe av. På radioen får hun høre at båten som mannen hennes tjenestegjør på har gått ned. Pga av været får hun ikke ringt til London for å høre om det er livstegn etter mannen før morgenen etter. Den natten tenker hun på et dikt av Lord Tennyson - Mariana - hvor hovedpersonen opplever at mannen hun elsker omkommer på sjøen og hun ønsker å ta sitt eget liv. Mary føler det som om hun også drukner og livet passerer i revy. Vi lesere følger henne fra tenårene til hun finner mannen hun gifter seg med, gjennom ungdommelige misforståelser og forelskelser til en litt mer moden kvinne som etter hver skjønner hva hun vil.

Jeg er enig med Harriet Lane i at dette er en fascinerede skildring av en ung kvinne på 1930-tallet. Skildringene er detaljerte og gode og hun legger merke til ting som vi i dag ikke opplever og som heller ikke hennes samtidige var opptatt av å beskrive. I en setning kommenterer hun at en av sine klassevenninner kunne ha trengt å legge undertøyet sitt i " the 12-minute Rinso soak". En detalj som sier mye både om tidens hygiene, men også om sosial klasse. En annen kommen tar om at noen må selv rydde av bordet ettet kveldsmaten - fordi de bare har daghjelp og ikke boende hushjelp er også med på å plassere personene. Dickens har også en flott - nesten filmatisk - beskrivelse av et jet-set liv i Paris som hun mer betrakter enn deltar i.

I tillegg synes jeg historien er bedre enn forventet. Den følger ikke alltid i malen til en typisk oppvektsroman og for å være en en romantisk dameroman ble i alle jeg overrasket. Persephone books har bare gitt ut denne ene boken av Dickens, men det hadde vært morsomt å prøve noen av hennes andre bøker også.

Dobble illusjoner

Forfatter: Auster, Paul
Tittel: The book of illusions
År: 2002

Dette er min første lesning av Paul Auster og førsteinntrykket er at Auster er en veldig amerikansk østkyst forfatter - en veldig amerikansk mannlig østkyst forfatter.

Boken handler om en litteratur professor som mister kone og to sønner i en flyulykke og dermed må på ny finne meningen med livet. Først i whisky flaskene og sinen i arbeidet med en analyse av stumfilmstjernen Hector Manns filmer.

Det finnes utgaver av boken som har en dansende hvit dress med en usynlig mann inni som forside bilde. Dette er et godt bilde fordi å jakte på Hector Mann - som helst opptrådde i hvit dress - er som å jakte på en usynlig eller ikke eksisterende mann.

Auster har et veldig beskrivende språk som gjør det lett å se for seg Hector Manns filmer når de blir beskrevet. Det er også lett å se for seg omgivelsene til litteratur professoren David Zimmer.

Det var ting jeg likte ved boken og ting jeg er skeptisk til, men det skal jeg ta etter at lesesirkelen har diskutert boka.

Vindauga i matsalen vender inn i glassklokka

Forfatter: Karlsvik, Mette
Tittel: Vindauga i matsalen vender mot fjorden
År: 2005

Ettersom Karlsvik fikk Tarjei Vesaas debutantpris for denne boken i 2005, så hadde jeg store forventninger. Forventningene var noe moderert på grunn av temaet - spiseforstyrrelser - som jeg tenkte fort kunne bli for mye problem-litteratur.

Mitt første inntrykk etter å ha lest boken var at den minnet meg om Sylvia Plaths Glassklokken, som jeg nettopp har lest. Begge bøkene handler om unge kvinner på institusjon, begge bøkene er poetiske i språket. Dette fører også til at jeg har noe av den samme kritikken av Karlsvik som av Plath. Når bøkene handler om det såre indre livet til en på institusjon, så hadde jeg håpet at det kunne vært mer innlevelse; at leseren fikk oppleve det mer. I Plaths tilfelle var episoden selvopplevd, og selv om jeg ikke vet så mye om Karlsvik, antar jeg at i alle fall deler av boken er selvopplevd. Dette gjør det nok i begge tilfellene enklere å ty til lyrikken enn å beskrive realistisk. Det er kanskje slik forfatterene klarer å beskrive det de har opplevd. Samtidig tar det poetiske over for selve fortellingen, som for det meste er der hos Plath, men som er nesten totalt fraværende hos Karlsvik.

Dette var min skepsis til boken. Men allerede etter bare noen få sider av lesningen lot jeg meg fascinere av det flotte språket og de spennende bildene og metaforene. Karlsvik er et poetisk talent og jeg må bare bøye meg i støvet for det. Denne boken var månedens lesesirkelbok og gårsdagens diskusjon endte opp med at jeg fikk øynene opp for enda flere av de spennende formuleringene og flotte bildene.

Det er sjelden vi har diskutert månedens bok så lenge som vi gjorde i går. Tror forrige bok som vekket timesvis med diskusjon var Doris Lessings Det synger i gresset. Lessings bok var en bok som fascinerte og gledet hele lesesirkelen, Karlsviks bok var det mer diskusjon rundt for å prøve å forstå boken. Mitt inntrykk var at de fleste hadde respekt for håndverket i boken, men at uten en fortelling er den litt vanskelig å ta inn. Når det er lite, men sterkt komprimert tekst, kan hver eneste side og hver eneste linje diskuteres. Et hvert tekst stykke som noen ikke syntes passet helt inn ble diskutert, men i fellesskap fant vi stor sett en tolkningsmulighet til hvorfor den var med. Selv om det ikke er en perfekt roman er det en imponerende helhet av en debutant.

Jeg skal nå prøve meg videre med Karlsviks Flytårn.

Christie kronologisk XIII: Lord Edgware dies

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Lord Edgware dies
År: 1933

Jeg synes dette var en flott forside på en kriminalroman. Men bortsett fra at Lord Edgware dør av et stikk i nakken, passer bildet ikke til plotet. Hvem er mannen i stolen? Hvorfor er våpnet i såret (finnes ikke i boken)? Hvorfor ser det ut som at det er et viktig papir i offerets hånd (det er ikke noen spekulasjoner rundt et slikt bevis i boken)?

Dette er en Poirot og Kaptein Hastings bok. Fortellingen begynner med at Lady Edgware sier til Poirot at det hadde vært like greit om hun myrdet sin mann, for hun får aldri noen skilsmisse. Der etter dør Lord Edgware og fruen blir selvfølgelig mistenkt.

I wikipedia-artikkelen om boken står det at den fikk gode anmeldelser da den kom. Jeg synes historien manglet snert. Men den er spennende da morderen begynner å dekke over sine spor med to nye drap.

Gleder meg til nest Christie kronologisk som er en klassiker: Mord på orientekspressen.

Stjernetasten

Forfatter: Groult, Benoîte
Tittel: Stjernetasten (org. La touche étoile)
År:2006/2008

Etter å ha kost meg med Anna Gavalda har jeg vært klar for å lese noe mer fransk litteratur. Da jeg gikk langs hyllene i bokhandelen kom jeg på at jeg hadde hørt positiv omtale av denne boken på P2.

Boken blir beskrevet som en roman, men det er en slags samling av essays og noveller rundt en familie. Familiens matriark er en slags hovedperson og det er nok mulig at den 87 år gamle Groult skriver om seg selv. Det er veldig sterke kvinner i boken og mange feministiske uttalelser.

Noen av tekstene likte jeg veldig godt. Særlig de som er mer novelle preget. Selv om jeg synes de mer essay-aktige tekstene om alderdom var interessante - fordi det er et uvanlig perspektiv - synes jeg ikke de var så sjarmerende eller gripende.

Det jeg likte best med boken var språket. Så Kjell Olav Jensen må ha gjort en god oversetter jobb. Det var mange originale bilder og metaforer. Kanskje det rett og slett er at jeg har lest for mye skandinavisk og britisk og trenger et påfyll av bilder utenfra.

Miss Pettigrew

Forfatter: Watson, Winifred
Tittel: Miss Pettigrew lives for a day
År: 1938

Omtrent samtidig som filmen Forvandling fryder hadde premiere i Norge, fikk jeg en teksmelding fra en britisk lesende venninne som mente at jeg måtte lese Miss Pettigrew lives for a day. Jeg klarte etter noen timer å koble at dette var samme historie, dog med en litt kreativ norsk oversettelse. Jeg var klar for en hyggelig lesning og gikk til bokhandlen for å få tak i boken. Først gikk jeg litt langs hyllene, for jeg tenkte at det måtte ha kommet en film-tie-in versjon i paperback, men den kunne jeg ikke finne. Der etter måtte jeg søke hjelp hos betjeningen, som etter mye om og med måtte slå fast at de ikke hadde boken - den fantes ikke en gang i deres datasystem.

Nettbokhandler er derfor kjekt å ha. Jeg valgte ikke paperback versjonen (som faktisk ikke her bilder fra filmen), men en nydelig grå Persephone utgave. Jeg har lenge hatt lyst på en bok fra Persephone Books - helst kjøpt i butikken deres i London. Jeg liker deres promotering av glemte kvinnelige forfattere, det enkle og elegante omslaget og den festlige innsiden.

Lesningen av Miss Pettigrew gikk meget fort, men jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den igjen. Historien er en søt askepott-historie om en arbeidsløst 40 år gammel guvernante. Dette kunne ha blitt en sviske av en bok, men den har vidt og er flott konstruert rundt under ett døgn med kapitler som viser klokkeslettet. Boken kan absolutt anbefales.

Plaths halvåpne glassklokke

Forfatter: Plath, Sylvia
Tittel: The Bell Jar
År: 1963

Dette er en bok som lenge har vært på leselista. Jeg har vært fascinert av Plaths lyrikk, men også av hennes liv og forhold til Ted Hughs. Boken rasket jeg til meg på et loppemarked for omtrent to år siden. Jeg synes denne utgaven er lite passende til boka og liker første utgaven bedre. Min første side sier sensuell dramatikk, mens en glassklokke heller er noe innestengt skummelt.

Første inntrykk er viktig. Både visuelle som i format og omslag, men også fordommer eller forkunnskap. Av denne boken forventet jeg at den skulle være poetisk og dyster. Jeg tror bildet skapte seg etter å ha sett filmen Sylvia om Plaths liv. Dessuten hadde jeg en vrangforestilling om at dette var et ungdomsverk. I tillegg er det ikke lenge siden jeg diskuterte den norske tittelen Glassklokken. Glassklokke kan virke som en skjør liten bjelle til å henge på juletreet, men her skal det jo være mer en osteklokke som stenger luft ute. Både tanken om skjørhet og om innestengthet kan jo være passende for en bok om selvmordsforsøk, men her er det nok innestengthet som er i fokus.

Det var fakta og ikke leseropplevelsen som endret villfarelsen min om at det var et ungdomsverk. Boken preg av at hovedpersonen er omtrent tjue år gammel. Den første halvdelen av boken er lystig og forteller om ungdomsliv i New York. Min tro på at boken skulle være dyster slo dermed ikke til. Selv etter at innestengtheten kommer er ikke boka dyster, men heller stille, veldig stille.

Boken er poetisk, men ikke til den graden jeg hadde forventet. Plath er veldig god på metaforer, skildringer og bilder, men disse kommer bare stykkevis. Jeg tror det også er derfor jeg ikke får en dyster følelse. Det virker som hovedpersonen - og forfatteren - har en kjølig distanse til selve handlingen. Jeg har prøvd å tenke at den likegyldige distansen er en måte å beskrive livet inne i glassklokken, men jeg klarer ikke helt å få det til å stemme. Det er aldri nok beskrivelse til at jeg virkelig får en klaustrofobisk følelse. Det jeg sitter igjen med er at dette er en fortelling Plath gjerne ville meddele, men så tørr hun ikke gå hele veien sammen med leseren. For hvis tankene og følelsene hennes ikke er er mer kompliserte enn de som kommer frem i boken er det vanskelig å skjønne hvorfor selvmordsforsøket skjer. Det virker altså som om glassklokken ikke er helt tett.

På den andre siden likte jeg lettheten og distansen - det gjør kanskje boken til tidstypisk for tidlig 1960-tall. Men i så fall er det i kontrast til tittelen. Leseropplevelsen var blandet, men allikevel mest positiv.

Et annet Berlin

Tittel: Wallpaper* City Guide Berlin
År: 2007

Like etter årtusen skiftet mente jeg at alle de som var noe, de leve slike liv de gjorde i Wallpaper*. Det å være kosmopolit, være kjenner av skandinavisk design og å være intellektuelt overlegen, det var virkelig noe. Nå begynner det å bli noen år siden jeg har lest Wallpaper*. Det er vel lenge siden jeg sluttet å tro at magasinet framstilte reele menneskers liv. Lenge lot jeg meg underholde av Tyler Brûlés itellektuelle arroganse, men da han forsvant var det ikke noe gøy lenger. Brûlé har forøvrig fortsatt sitt snobberi i Monocle - noe som er morsom lesning hvis man holder det på en armlengdes avstand.

Denne helgen er jeg på vei til Berlin og jeg er overhode ikke forberedt. Dette nevnte jeg for en kollega og hun lot meg låne denne boken. Jeg tror jeg fortsatt kan si at jeg ikke er forberedt. Jeg har ikke råd til å prøve de esklusive hotellene, jeg har ingen planer om å prøve å komme på gjeste listen til de lukkede klubbene og jeg føler jeg må på noen av de klassiske stedene føre jeg kan prøve å lete etter eksprimentell arkitektur. City Guidene til Wallpaper* er sikkert morsomt for byer man allerede kjenner godt, men jeg tror ikke det er så mange som jeg kjenner som ville fulgt rådene til punkt og prikke,

Ikke akkurat Lord Peter

Forfatter: Crawford, Victor Allen alias Lord Breaulove Swells Whimsy
Tittel: The Affected Provincial’s Companion. Volume One
År: 2006

Denne bloggens navn avslører vel at jeg har et nært forhold til den fiktive personen Lord Peter Wimsey. Når jeg derfor kommer over en bok skrevet av en Lord Whimsy følte jeg selvfølgelig for å ta den i nærmere ettersyn, men akkurat som Pemberley av Emma Tennant ikke egentlig sier noe mer om Mr Darcy, så sier ikke denne boken noe om Lord Peter, Eller, sammenligningen er ikke helt riktig – Tennant prøver å si noe om Mr Darcy, men Crawford begynner boken med å ta avstand til sin navnebror.

Jeg håper boken er skrevet med ironi, men det er litt usikkert. På forfatterens hjemmeside, ser det ut som om han prøver å leve som en 1800-talls gentleman i nåtidens USA. Dette gjør an ved å kle seg eksentrisk, sykle på en veltepetter, samle på sommerfugler og planter og omgi seg med likesinnede. Slik kommer det frem både i boken og på hjemmesiden.

Boken er en samling med essays, dikt og illustrasjoner. Det hele er et forsøk på å spre det glade budskap om hans eksentriske livstil. Allikevel føles det ikke ekte, men meget konstruert. Å være en dandy er å være noe konstruert, så det er kanskje for mye å forvente noe ekte, Allikevel føles boken mer som en egotripp enn en estetisk innføring.

Det er noen morsomheter i boken, så det er ikke bortkastet å ta den i øyensyn, men om det kommer et ”Volume Two” tror jeg nok ikke at jeg kommer til å kaste meg over det.

Fransk Fosse?

Forfatter: Gavalda, Anna
Tittel: Je l'aimais /Eg elska ho
År: 2002

Saman er ein mindre aleine var en hyggelig, lett bok som jeg leste i april. Og det var med glede jeg leste Eg vil at nokon skal vente på meg i september. Men Eg elska ho overgår dem begge. Jeg synes til og med det var deler av teksten som fikk meg til å tenke på Jon Fosse. Fortellingen er stor sett i dialogform og det er tett samspill og mange pauser. Tidligere har jeg tenkt at det å skrive i dialogform er noe Gavalda gjør for å gjøre det lettere for seg selv, men hun mestrer det veldig bra og det fungere som et stille drama.

Historien er meget fortettet. Det handler om en kvinne som nettopp er blitt forlatt av sin mann og om svigerfaren hennes som kjører henne og døtrene til familiens sommer hus. Svigerfaren er en mann ingen liker, men i samtale finner de en dyp fortrolighet og forsoning. Nydelig.

Så da er det bare å håpe at Anna Gavalda skriver mer.

PS. Wikipedia kan fortelle meg at det har kommet en bok i år, men at den ikke er oversatt ennå. Skulle bare ønske fransken min var bedre.

Christie kronologisk XII: Peril at End House

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Peril at End House
År:1932

Dette er en Poirot og Captain Hastings fortelling. Allikevel er fortellingen preget av unge, sterke kvinner. Hovedpersonen er Miss Nick Buckley som bor i End House. Hun har vært utsatt for tre uhell som kan tolkes som mordforsøk og Poirot - som er på ferie i nærheten - blir selvfølgelig interessert. Det som får han til å tro at det dreier seg om mordforsøk er at første gang han møter Nick vifter hun bort en veps, som Poirot ser at var en kule. Denne episoden blir dessverre ikke forklart. (Eller jeg klarer ikke etter oppklaringen å skjønne hvordan det kunne finne sted).

Fortellingen preges av at Poirot sukker over at han ikke klarer å løse mysteriet. Jeg synes kanskje det ble litt kjedsommelig. På den andre siden likte jeg oppklaringen.

Britiske design regler

Forfatter: Llewelyn-Bowen, Laurence
Tittel: Design Rules
År: 2003

Det har blitt lesning i rykk og napp i det siste fordi jeg er på flytte fot. Interiørblader er plutselig mer spennende enn gode romaner. For det virker ikke som det er mulig å få for mange ideer til hvordan man kan intrede et hjem.

Design Rules kjøpte brukt gjennom Amazon.co.uk for £0,01. Noe jeg mener var et meget godt kjøp. Jeg så TV serien på BBC da den gikk i 2003 og mente å huske noe om symetri i et rom. Boken vier et helt kapittel til "Balance & Harmony" så jeg husket rett, det er bare det at boken er beregnet på britiske hjem med en et ildsted midt på langsiden i rommet som et typisk blikk fang. Norske stuer har jo heller peisen i hjørnet. Ergo var ikke det kapittele jeg kjøpte boken for det mest relevantet, men det var interesant å lese om lyssetting og farger.

Gösta Berlings evige saga

Forfatter: Lagerlöf, Selma
Tittel: Gösta Berlings saga
År: 1891

Jeg ga opp. Det er den første lesesirkeboken jeg har gitt opp. Jeg har noen ganger måtte nilese på slutten - og jeg har ikke problemer med 200 sider bare de fenger. Sagalitteratur en nok ikke noe for meg. Jeg klarte ikke å bli fascinert av historiene om kavalerene i Värmland. Noe tror jeg skyldes den magiske realismen. Noe tror jeg skyldes det var så mye Lagerlöf ønsket å få med seg i debut romanen.

Selv om jeg måtte gi opp halvveis i denne boken har jeg fortsatt stor tro på Lagerlöfs forfatterskap. Den storheten som finnes i Gösta Berlings saga vitner om en belest dame med spennende ideer.

In Paris. In Love. In Trouble

Forfatter: Sanderson, Catherine
Titel: Petite Anglaise
År: 2008

Denne boken ble jeg bedt om å lese av en venninne som mente at jeg måtte lese den ettersom jeg leste blogger. Petite Anglaise begynte som en blogg og selve boken omhandler hennes første to år som blogger - altså en slags memoir. Sanderson er en engelsk kvinne som bor i Paris og skriver om kulturelle forskjeller; eller slikt begynte det. Så begynte hun å skrive om seg selv, sin franske samboer - Mr Frog - og deres datter -Tadpole. I online møter hun mange andre bloggere også Jim in Rennes, som hun ender med å innlede et forhold til og hun ender med å gå fra Mr Frog.

I britiske medier blir boken omtalt som "Bridget Jones in Paris". Petite drikker like mye som Bridget, er like godhjertet som Bridget og gjør like mange blundere som Bridget, men hun er mor og hun har mye sex. Sanderson er en god bloggskribent, for hun er god til å se humoren i øyeblikksepisoder, men boken blir for mye en utlevering. De postene hun skriver nå er koselige og uskyldige, men jeg skjønner at mange lot seg fascinere av hennes online sjekking. Det som overrasker meg mest er at hun er så utleverende tiltross for at hun er voksen. Det er mer overraskende at en 38-åring utleverer seg selv og skriver om seg selv flere ganger om dagen enn at en 17-åring gjør det.

Cathrine Sanderson er også bloggeren som fikk mye medieomtale i avisene i 2006 fordi hun ble sagt opp fordi hun hadde bloggen petite anglaise. Arbeidsgiveren hennes mente at hun omtalte dem for for mye og hun hadde jo også skrevet i bloggen sin hvordan hun hadde skulket unna jobben for å være med kjæresten sin. Sanderson hadde anonymisert alt i bloggen og skrev bloggen hjemme eller i død tid på jobben. Saken kom opp i fransk arbeidstribunal og hun vant og fikk økonomisk kompensasjon. Boken - eller memoiren - slutter like før hun blir sagt opp, så boka er bare en chick lit. Og romanen hun skriver på nå skal også være det. Men hadde det ikke vært mer interessant om hun skrev noe om ytringsfriheten ved å blogge?