Saman er ein mindre aleine

Forfatter: Gavalda, Anna
Tittel: Ensemble, c'est tout (Norsk: "Saman er ein mindre aleine")
År: 2004

Da jeg første gang hørte om boka - det må være neste to år siden - syntes jeg det hørtes ganske intellektuell ut; fransk, Paris, eksistensialisme, kunster, mat etc.(og at den var gitt ut på Samlaget), men det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det heller var en bok av det litt lettere slaget. Av en eller annen grunn ble det ikke til at jeg leste boka før en venninne som nettopp hadde lest den, ba meg lese sitt eksemplar.

Handlingen er rundt fire personer som sliter litt alene har i verden og havner i et slags bokollektiv i Paris; Camille (anorektisk kunstner), Phillibert (høflig adelsmann med lav selvtillit), Franck (aggressiv kokk med utagerende livsstil) og Paulette (den tussete bestemoren til Franck). Beskrivelsene av de ulike karakterene er ganske fornøyelig, men veldig karikert. Leiligheten de bor i - 300 kvadratmeter ved Eiffeltårnet - frister veldig og er godt beskrevet gjennom kunstnerinnens øyne. Jeg vil si det er et greit grep å velge en kunstner som unnskyldning for å komme med skildringer. Sammen med Francks matskildringer blir det en ganske estetisk bok.

Tiltross for de drøye 600 sidene, så går boka veldig fort. Selv om det ikke skal så mye fantasi til for å gjette seg til hva som skjer til slutt, er det grei fremdrift slik at det er behagelig å lese videre. Selv om personene sliter med seg selv er det en feelgood bok. Selv om det er en lett bok føler jeg vel at jeg har lært bittelitt om fransk kultur av i dag. Litt som å se den libanesiske chick-flick filmen Karamell som går på kino nå; det føles litt bedre med populærkultur når det ikke er amerikansk...

Det er en fortellende forfatterstemme, men selve synsvinkelen skifter mellom de ulike personene. Forfatterstemmen blir mer fremtredene mot slutten av boka. Vi trenger nok ikke å bli fortalt hva som skjer - det skjønner vi veldig godt selv - men det gir en litt naivistisk, Amélie, atmosfære. Jeg blir ikke helt enig med meg selv om det fungerer eller ikke. Sannsynligvis går det bra nettopp fordi vi godtar at fortellingen er enkel og naiv og da kan fortellerstemmen også være litt enkel og naiv.

Jeg har tenkt en del på den norske oversettelsen gjort av Tove Bakke. Det er et veldig muntlig språk med dialekt/sosiolekt og banning. Jeg synes ikke det fungerte å sette doble vokaler for å vise at Mamadou ikke snakker godt fransk. Jeg prøvde å lese det høyt for meg selv og fikk det verken til å høres afrikansk-fransk eller noen som helt norsk dialekt. Banneordene er sikkert greie nok; hvilke ord som er naturlige variere jo med hvilken del av befolkningen man vanligvis hører og jeg synes ikke alt var naturlig. Nå kjenner ikke jeg fransk kultur særlig godt, men jeg oppdaget to "feil" som jeg selv ville ha valgt å oversatt. Det henger en plakat av Scoubidou på Camilles rom og ettersom Scooby Doo er amerikansk og ikke fransk ser jeg ingen grunn til å ikke bruke det navnet vi bruker i Norge. Og anorektiske Camilles BH størrelse blir estimert til 85A, noe jeg ville tro er den franske størrelsen vi kjenner som 70A. Det er slike små ting jeg forventer at oversetteren ser.