onsdag 2. april 2008

VIP-klubbens April bok: Skråninga


Forfatter: Tiller, Carl Frode
Tittel: Skråninga
År: 2001

Jeg er med i en bokklubb/lesesirkel som kalles VIP-klubben eller Venner av Ian Pears ettersom de første bøkene vi leste og diskuterte var av Ian Pears. Vi prøver å lese en bok i måneden, men det har hittil ikke blitt 12 bøker i året, for det tar litt tid å finne en møte dato. Denne månedens bok, som skal diskuteres neste uke, er Skråninga av Carl Frode Tiller og jeg har nettopp lest den ut. Jeg prøver å lese bøkene i god tid før møtet så jeg rekker å tenke litt gjennom dem og eventuelt lese hele eller deler av boka omigjen.

Ettersom boken fikk Tarjei Vesaas debutantpris hadde jeg store forvetninger til boka. Og hvis det å bli grepet av boka er kriteriet for om det er en god bok, så ble dette en innertier. Boka er skrevet som en terapeutisk tekst fra en psykiatrisk pasient og tiden jeg har lest boka har jeg stadig tatt meg i å være fornøyd med livet mitt; at jeg er velfungerende og ikke har de uendelig antallet vrangforestillingene som hovedpersonen. Ofte kan man vel si at det å identifisere seg med hovedpersonen i en bok er spennende. I dette tilfellet vil jeg si at å ikke identifisere seg med hovedpersonen er det sunneste. Det betyr ikke at man ikke får sympati med ham, men at han har opplevd så mye vondt og vanskelig som man ikke unner noen.

Selv om det er en roman har den ingen tradisjonell oppbygging. Boka har to deler. En kort første del som viser seg å være en tekst den navnløse hovedpersonen har skrevet fra sin fars synsvinkel. Det er denne teksten som får psykiateren hans til å foreslå at han kan skrive. Del to er teksten han skriver i terapi og kan best beskrives som en tankestrøm. Det kan være lange setninger og avsnitt. Man kan hoppe fra den ene handlinga til den andre mitt i et avsnitt og det finnes ikke tradisjonelle kapitler, men en linjes opphold der fortelleren har måtte legge ned pennen i forbindelse med måltider eller at noen banker på døra. Den flyktige fortellerstemmen stemmer bra med den forvirrede hovedpersonen. Det føles meget troverdig.

Det er dermed trist at det virker som det er gjort en dårlig språk jobb med boka. Nynorsk er kanskje ikke Aschehougs hovedmål, men de burde klare å finne en nynorsk språkvasker. At det byttes mellom 'ungen' og 'barnet' i samme setning er ikke tilgivelig selv om det hovedpersonen er forvirret. Jeg har lest en biblioteksbok fordi boka er utsolgt for tiden og på ti sider midt i boka har en tidligere leser drevet korrektur. Sidene er temmelig overstrøkne. Det er funnet "feil" på ca hver tredje linje. Språket hadde allerede irritert meg innen jeg kom dit, men når jeg oppdaget at det var andre en meg som også var opptatt av dette ble det en irritasjon som fulgte meg ut boka. Så synd, så synd at en god historie mangler den tekniske oppussingen.

1 kommentar:

Aina sa...

Eg er ikkje heilt ferdig i lesinga enno, så eg blei glad når du ikkje røpte noko av handlinga, men kan seie meg einig så langt. Og dette med språket har irritert meg veldig. Døme: På ei side står det "tålte", på neste "tolte". Slapt!