Med en klype "posh"

Forfattere: Llewelyn-Bowen, Laurence and Jackie
Tittel: A Pinch of Posh. A Beginner's Guide to Being Civilised
År: 2006

Dette er nok en bok som jeg kjøpte fordi den hadde fint omslag. Etter som boken har "A beginner's guide..." i tittelen antok jeg at det var en form for selvhjelps-/skikk og brukbok. Derfor ble jeg ikke særlig begeistret da jeg beynte å lese boken. Den kommer nemmelig nesten bare med tulletips. Men ettersom jeg fortsatte å lese boken begynte jeg å like humoren i den. Hvis man i tillegg kjenner til Laurence Llewelyn-Bowen (interiørdesigner på BBC med flagrende manke), blir det ekstra underholdene.

Det jeg likte med boka er den definisjonen som utvikler seg rundt begrepet "posh". Jeg antok at det skulle oversettes med snob, men i dette tilfellet definerer Llewelyn-Bowen det som å kjenne seg selv, være fortreffelig og behandle alle andre fortreffelig. Det krysser klasseskiller og økonomiske rammer og er mer en form for harmoni, dog med et estetisk tilsnitt.

Fascsimile

For å få tak i neste bok ut i "Christie kronologisk", måtte jeg en tur i en nettbokhandel. Ettersom de hadde flere utgaver av The Mystery on the Blue Train, tok jeg den jeg synes så penest ut. Når boken kom i posten viste det seg å være en innbundet facsimile utgave. Perfekt for meg. Det gir en ekstra spiss på det å lese Christies bøker kronologisk.

Det viser seg at HarperCollins har gitt ut/planlegger å gi ut mange Poirot-bøker i Facsimile utgaver (jeg klarer ikke å finne noe om dette på deres hjemmeside - noe jeg synes er skuffende). Jeg antar at dette kommer til å bli dyrt for meg...

Emily

Forfatter: Montogomery, Lucy Maud
Tittel: Emily of New Moon (Norsk: "Emily og Månegården")
År: 1923

Det var alltid Anne fra Bjørkely bøkene som var mine favoritter da jeg vokste opp. Bestevenninnen min likte Emily-bøkene best. Lenge trodde jeg det hadde med rivaleri å gjøre. Jeg hadde Anne tre-i-en boken og hun hadde Emily tre-i-en boken, og det ville være et nederlag å innrømme at den andre hadde den beste boken. (Sånn er det å være bestevenninner på barneskolen). Etter hvert fant jeg vel ut at det nok heller var slik at vi identifiserte oss med hver vår heltinne. Hun ville bli forfatter, jeg skulle bli professor. Hun likte Emily som skrev, jeg likte Anne som slet med ambisjonene.

Frem til jeg var 20 leste jeg Anne og/eller Emily bøkene hvert år, men etter det har jeg knapt hatt en titt på dem. Jeg prøvde meg på Anne of Ingleside i fjor, men klarte ikke helt å bli revet med. Den regnes vel ikke som den beste av Montgomerys bøker, så det er vel greit. Jeg ble ikke helt revet med av Emily of New Moon heller, men det var et gledelig gjensyn. Og ettersom jeg ikke har lest Emily-bøkene like mye som Anne bøkene, føltes det ikke så utslitt.

Grunnen til at jeg tok frem Emily var at en venninne kommenterte Emilys venn Teddy - det er morsomt å ha venner med samme referanseramme som en selv. Jeg kunne da ikke helt se for meg Teddys personlighet og måtte derfor friske den opp. Det blir nok mer av ham i de to neste bøkene, så det blir trolig gjensyn med dem over sommeren.

Det jeg liker best med Emily bøkene er beskrivelsen av samhandlingen mellom barn og voksne. Særlig hvordan uttalelser voksne kommer med påvirker. Det er tydelig at Montgomery har en ide om den ideelle voksen som en som kan motiver og stimulere et barn til å finne geniet i seg. Derfor er det gjerne fremtredene lærer-skikkelser i bøkene hennes. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Montgomerys selvbiografi The Alpine Path. Men jeg vet at hennes liv ikke var noen dans på roser og jeg vil kanskje miste litt av idyllen jeg har om henne.

Mennesker og tegneseriefigurer

Forfatter: Lethem, Jonathan
Tittel: Men and cartoons
År: 2004

Denne boken fanget oppmerksomheten min på biblioteket. Jeg vet at jeg hadde lagt merke til forsiden før, men ikke lånt den. Etter gjentatte fornyelser av lånet er boken nå levert tilbake. Det er en novellesamling og jeg leste omtrent to tredjedeler av boken. Grunnen til at jeg la den fra meg var ikke at den var dårlig, men at det kom andre ting i veien, og ettersom det var en novellesamling og ikke en roman følte jeg ikke at det var en plikt å lese ferdig. De novellene jeg hadde lest hadde gitt meg noe.

Boken virket amerikansk og den minnet meg om Russell Hoban. Som man kanskje skjønner av tittelen handler dette om mennesker i fiksjonens verden - til og med så karikert fiksjon at det kan sammenlignes med tegneserier. Ikke alle fortellingene var like usannsynlige, men de var spennende på en sakte måte. Jeg kommer plutselig på at de minner meg om noen noveller jeg har lest av Chuck Palahniuk. Poetisk sakte fremdrift, men allikevel nok handling til at man blir drevet til å lese videre. Absolutt et kompliment.

Jeg tror kanskje jeg vil prøve meg på mer av Lethem, men jeg tror jeg må være i stemning for det. Nå trenger jeg noe lett.

Det første hvite slottet

Forfatter: Pamuk, Orhan
Tittel: Beyaz Kale (Norsk: Det hvite slottet)
År: 1985 (Oversatt til norsk av Trude Falch i 1991)

Dette må bli den første lesningen av Det hvite slottet. Jeg må rekke en til før neste bok-møte i VIP-klubben, for det er fortsatt mye jeg lurer på i boken. Så langt har jeg lest siste side to ganger uten å helt få oppklart det jeg lurte på.

I forhold til de to siste VIP-bøkene (Skråninga og Gjøre godt), som til tross for originalitet har virket litt banale. Selv om jeg ennå ikke har skjønt denne boken, tror jeg nok ikke den kan komme i kategorien banal. Den vil nok gjerne komme i kategorien original. Jeg tror ikke jeg har lest noen bok som er helt maken, men den er i "finne seg selv".

Boken er historisk og "eksotisk" i Istanbul på 1600-tallet (antar at det er omslaget som tar feil ved å skrive 1700-tallet, når det inne i boken handler om det søttende århundre). En italiensk handelsmann blir tatt til fange som slave og får et spesielt forhold til sin eier som ligner ham av både utseende og personlighet. Så selv om boken er historisk, er det mer en bok om personlig utvikling og identitet.

Foreløpig er det uklart for meg hvorfor boken har fått tittelen Det hvite slottet. Jeg har skjønt at det er vendtpunktet, men ellers er ting litt uklart. Jeg håper dette løser seg ved om igjen lesning, googling og bok-møte.

Lord Peter: Ubehageligheter i Bellona Klubben

Forfatter: Sayers, Dorothy Leigh
Tittel: The Unpleasantness of the Bellona Club
År: 1928

Endelig skal bloggen leve opp til sitt navn - Lord Peter gjør entre. Dette er den fjerde boken om Lord Peter Wimsey. Jeg liker veldig godt gentlemans atmosfæren som er i boka. Historien finner sted, som tittelen antyder, i en gentlemans klubb, men det er ikke bare stedet, men også holdningene som gjør dette til en gentlemans sfære. Boken er ikke skrevet så lenge etter første verdenskrig, så æresbegrepet henger fortsatt høyt.

Ettersom jeg leser en god del klassisk krim, så kan jeg bli litt forvirret av plotene. Jeg var helt sikker på at jeg husket hele plotet i denne fortellingen, men så husket jeg feil, men henblikk på hvem som gjorde det. Vendepunktet i denne fortellingen synes jeg er mer originalt enn det man ofte finner i Poirot-historiene til Agatha Christie. Man tror man har løst saken men så er det noe man ikke har tatt i betraktning. Her fungerer det veldig bra. Hos Christie tar kreativiteten litt for ofte av.

Som alltid - et hyggelig gjensyn.

Christie kronologisk VII: The Big Four

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Big Four (Norsk: "De fire store")
År: 1928

Da jeg hadde lest siste setning i denne boken lurte jeg på om jeg hadde tullet med kronologien, for Poirot mener at etter denne hektiske saken bør han ta til å dyrke gresskar og det er jo det The murder of Robert Ackroyd begynner med. Imidlertid er Hastings tilbake, så således passer kronologien fint.

Det er mange ganske fantastiske mord i denne boken. De fire store er intet mindre en fire mennesker med planer om å bli verdensherskere, så de har selvfølgelig alle midler tilrådighet. Boken er ganske spenningsfylt og jeg vil si en av de bedre.

I fjor leste jeg Mark Gatiss' The Vesuvius Club og syntes den var herlig ironisk oven for et klassisk kriminal plot. Det var særlig at det at saken var så usannsynlig stor som fikk meg til å tenke at den var en ironisk overdrivelse, men The Big Four er definitivt en original som virkelig er så grandios.

Se han perler Muleum

Forfatter: Loe, Erlend
Tittel: Muleum
År: Cappelen, 2007

Jeg fikk ikke med meg noen omtaler av denne boken da den kom, så jeg visste ingen ting om den. Gjennom MappaMi på Deichmanske bibliotek bestilte jeg den uten en gang å lest bakpå boken. Den eneste grunnen til at jeg kom på å bestille den var at jeg hadde sett den liggende fremme hos en venninne jeg kan ha sammenfallende lesesmak med. Min totale uvitenhet om boka gjorde at jeg de første 20 sidene av boka trodde hovedpersonen var en 15 år gammel gutt; ikke en 18 år gammel jente. Det var egentlig en morsom start på boken.

Boken føyer seg inn i rekken av underfundige, naivistiske Loe bøker. Adskillig morsommere enn Doppler, litt naiv-midt-i-verden som L, på høyde med Tatt av kvinnen og original på samme måte (hvis det å være original på samme måte ikke er en kontradiksjon) som Naiv. Super.

Det tok meg ikke lang tid å lese boken for den er liten og lett. Liten og lett gjelder både den fysiske størrelsen og innholdet. Alle Loes bøker har jeg lest for underholdningens del, men jeg er nysgjerrig på om de er ment som noe mer. Bokens hovedperson har mistet resten av familien sin og forsøker å ta selvmord. Dette er jo egentlig en ganske alvorlig tematikk, men boken er så enkel og handlingen så pass usannsynlig at problematikken ikke blir særlig undersøkt. Loes bøker er vel alle på den måten og jeg vil tro at man enten liker det eller ikke. Jeg koste meg mens jeg leste boken, men den har nok ikke satt varig inntrykk.

PS! Jeg er veldig fascinert av at Erlend Loe har perlet forsiden selv. Kanskje det ikke er bankebrett, men perlebrett som er den nye leken for voksne.