Forfatter: Montogomery, Lucy MaudTittel: Emily of New Moon (Norsk: "Emily og Månegården")
År: 1923
Det var alltid Anne fra Bjørkely bøkene som var mine favoritter da jeg vokste opp. Bestevenninnen min likte Emily-bøkene best. Lenge trodde jeg det hadde med rivaleri å gjøre. Jeg hadde Anne tre-i-en boken og hun hadde Emily tre-i-en boken, og det ville være et nederlag å innrømme at den andre hadde den beste boken. (Sånn er det å være bestevenninner på barneskolen). Etter hvert fant jeg vel ut at det nok heller var slik at vi identifiserte oss med hver vår heltinne. Hun ville bli forfatter, jeg skulle bli professor. Hun likte Emily som skrev, jeg likte Anne som slet med ambisjonene.
Frem til jeg var 20 leste jeg Anne og/eller Emily bøkene hvert år, men etter det har jeg knapt hatt en titt på dem. Jeg prøvde meg på Anne of Ingleside i fjor, men klarte ikke helt å bli revet med. Den regnes vel ikke som den beste av Montgomerys bøker, så det er vel greit. Jeg ble ikke helt revet med av Emily of New Moon heller, men det var et gledelig gjensyn. Og ettersom jeg ikke har lest Emily-bøkene like mye som Anne bøkene, føltes det ikke så utslitt.
Grunnen til at jeg tok frem Emily var at en venninne kommenterte Emilys venn Teddy - det er morsomt å ha venner med samme referanseramme som en selv. Jeg kunne da ikke helt se for meg Teddys personlighet og måtte derfor friske den opp. Det blir nok mer av ham i de to neste bøkene, så det blir trolig gjensyn med dem over sommeren.
Det jeg liker best med Emily bøkene er beskrivelsen av samhandlingen mellom barn og voksne. Særlig hvordan uttalelser voksne kommer med påvirker. Det er tydelig at Montgomery har en ide om den ideelle voksen som en som kan motiver og stimulere et barn til å finne geniet i seg. Derfor er det gjerne fremtredene lærer-skikkelser i bøkene hennes. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Montgomerys selvbiografi The Alpine Path. Men jeg vet at hennes liv ikke var noen dans på roser og jeg vil kanskje miste litt av idyllen jeg har om henne.
Innlegg
3 kommentarer:
Eg likte også Anne best, men då eg las oppigjen Emily i fjor jul, hugsa eg kor fascinert eg også var av Emily - sjølv om eg har lese Anne-bøkene flest gongar. Eg hadde to tre-i-ei-Anne-bøker og tre-i-ei-Emily.
Når det gjeld identifisering, er det nok Emily eg er mest "lik" dersom ein skal døme etter å ville bli forfattar, men det vil jo Anne også, og ho har i tillegg denne streber-skuleflink-jente sida som eg også kjenner meg igjen i.
Anne er nok litt sprøare enn meg, då. Litt villare, litt mindre kontrollert. Og det er jo alltid fascinerande.
Jeg har også begge tre-i-en bøkene om Anne, men jeg har ikke lest de norske siden jeg gikk på barneskolen. På ferie i London etter sjuende klasse oppdaget jeg nemmelig Anne på engelsk og da var det gjort. Klarte å få tak i en etter en av de åtte engelske på Norli.
Bort sett fra den første boka, så tenker jeg ikke på Anne som en sprø jente. Hun roer seg ganske mye ned som voksen. Men alle Montgomery sine heltinner pleier å komme i uforskyldte klemmer. Problematikken der har ofte vært litt utdatert, så det har ikke gitt gjenkjennelse.
Legg inn en kommentar