Med en klype "posh"

Forfattere: Llewelyn-Bowen, Laurence and Jackie
Tittel: A Pinch of Posh. A Beginner's Guide to Being Civilised
År: 2006

Dette er nok en bok som jeg kjøpte fordi den hadde fint omslag. Etter som boken har "A beginner's guide..." i tittelen antok jeg at det var en form for selvhjelps-/skikk og brukbok. Derfor ble jeg ikke særlig begeistret da jeg beynte å lese boken. Den kommer nemmelig nesten bare med tulletips. Men ettersom jeg fortsatte å lese boken begynte jeg å like humoren i den. Hvis man i tillegg kjenner til Laurence Llewelyn-Bowen (interiørdesigner på BBC med flagrende manke), blir det ekstra underholdene.

Det jeg likte med boka er den definisjonen som utvikler seg rundt begrepet "posh". Jeg antok at det skulle oversettes med snob, men i dette tilfellet definerer Llewelyn-Bowen det som å kjenne seg selv, være fortreffelig og behandle alle andre fortreffelig. Det krysser klasseskiller og økonomiske rammer og er mer en form for harmoni, dog med et estetisk tilsnitt.

Fascsimile

For å få tak i neste bok ut i "Christie kronologisk", måtte jeg en tur i en nettbokhandel. Ettersom de hadde flere utgaver av The Mystery on the Blue Train, tok jeg den jeg synes så penest ut. Når boken kom i posten viste det seg å være en innbundet facsimile utgave. Perfekt for meg. Det gir en ekstra spiss på det å lese Christies bøker kronologisk.

Det viser seg at HarperCollins har gitt ut/planlegger å gi ut mange Poirot-bøker i Facsimile utgaver (jeg klarer ikke å finne noe om dette på deres hjemmeside - noe jeg synes er skuffende). Jeg antar at dette kommer til å bli dyrt for meg...

Emily

Forfatter: Montogomery, Lucy Maud
Tittel: Emily of New Moon (Norsk: "Emily og Månegården")
År: 1923

Det var alltid Anne fra Bjørkely bøkene som var mine favoritter da jeg vokste opp. Bestevenninnen min likte Emily-bøkene best. Lenge trodde jeg det hadde med rivaleri å gjøre. Jeg hadde Anne tre-i-en boken og hun hadde Emily tre-i-en boken, og det ville være et nederlag å innrømme at den andre hadde den beste boken. (Sånn er det å være bestevenninner på barneskolen). Etter hvert fant jeg vel ut at det nok heller var slik at vi identifiserte oss med hver vår heltinne. Hun ville bli forfatter, jeg skulle bli professor. Hun likte Emily som skrev, jeg likte Anne som slet med ambisjonene.

Frem til jeg var 20 leste jeg Anne og/eller Emily bøkene hvert år, men etter det har jeg knapt hatt en titt på dem. Jeg prøvde meg på Anne of Ingleside i fjor, men klarte ikke helt å bli revet med. Den regnes vel ikke som den beste av Montgomerys bøker, så det er vel greit. Jeg ble ikke helt revet med av Emily of New Moon heller, men det var et gledelig gjensyn. Og ettersom jeg ikke har lest Emily-bøkene like mye som Anne bøkene, føltes det ikke så utslitt.

Grunnen til at jeg tok frem Emily var at en venninne kommenterte Emilys venn Teddy - det er morsomt å ha venner med samme referanseramme som en selv. Jeg kunne da ikke helt se for meg Teddys personlighet og måtte derfor friske den opp. Det blir nok mer av ham i de to neste bøkene, så det blir trolig gjensyn med dem over sommeren.

Det jeg liker best med Emily bøkene er beskrivelsen av samhandlingen mellom barn og voksne. Særlig hvordan uttalelser voksne kommer med påvirker. Det er tydelig at Montgomery har en ide om den ideelle voksen som en som kan motiver og stimulere et barn til å finne geniet i seg. Derfor er det gjerne fremtredene lærer-skikkelser i bøkene hennes. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Montgomerys selvbiografi The Alpine Path. Men jeg vet at hennes liv ikke var noen dans på roser og jeg vil kanskje miste litt av idyllen jeg har om henne.

Mennesker og tegneseriefigurer

Forfatter: Lethem, Jonathan
Tittel: Men and cartoons
År: 2004

Denne boken fanget oppmerksomheten min på biblioteket. Jeg vet at jeg hadde lagt merke til forsiden før, men ikke lånt den. Etter gjentatte fornyelser av lånet er boken nå levert tilbake. Det er en novellesamling og jeg leste omtrent to tredjedeler av boken. Grunnen til at jeg la den fra meg var ikke at den var dårlig, men at det kom andre ting i veien, og ettersom det var en novellesamling og ikke en roman følte jeg ikke at det var en plikt å lese ferdig. De novellene jeg hadde lest hadde gitt meg noe.

Boken virket amerikansk og den minnet meg om Russell Hoban. Som man kanskje skjønner av tittelen handler dette om mennesker i fiksjonens verden - til og med så karikert fiksjon at det kan sammenlignes med tegneserier. Ikke alle fortellingene var like usannsynlige, men de var spennende på en sakte måte. Jeg kommer plutselig på at de minner meg om noen noveller jeg har lest av Chuck Palahniuk. Poetisk sakte fremdrift, men allikevel nok handling til at man blir drevet til å lese videre. Absolutt et kompliment.

Jeg tror kanskje jeg vil prøve meg på mer av Lethem, men jeg tror jeg må være i stemning for det. Nå trenger jeg noe lett.

Det første hvite slottet

Forfatter: Pamuk, Orhan
Tittel: Beyaz Kale (Norsk: Det hvite slottet)
År: 1985 (Oversatt til norsk av Trude Falch i 1991)

Dette må bli den første lesningen av Det hvite slottet. Jeg må rekke en til før neste bok-møte i VIP-klubben, for det er fortsatt mye jeg lurer på i boken. Så langt har jeg lest siste side to ganger uten å helt få oppklart det jeg lurte på.

I forhold til de to siste VIP-bøkene (Skråninga og Gjøre godt), som til tross for originalitet har virket litt banale. Selv om jeg ennå ikke har skjønt denne boken, tror jeg nok ikke den kan komme i kategorien banal. Den vil nok gjerne komme i kategorien original. Jeg tror ikke jeg har lest noen bok som er helt maken, men den er i "finne seg selv".

Boken er historisk og "eksotisk" i Istanbul på 1600-tallet (antar at det er omslaget som tar feil ved å skrive 1700-tallet, når det inne i boken handler om det søttende århundre). En italiensk handelsmann blir tatt til fange som slave og får et spesielt forhold til sin eier som ligner ham av både utseende og personlighet. Så selv om boken er historisk, er det mer en bok om personlig utvikling og identitet.

Foreløpig er det uklart for meg hvorfor boken har fått tittelen Det hvite slottet. Jeg har skjønt at det er vendtpunktet, men ellers er ting litt uklart. Jeg håper dette løser seg ved om igjen lesning, googling og bok-møte.

Lord Peter: Ubehageligheter i Bellona Klubben

Forfatter: Sayers, Dorothy Leigh
Tittel: The Unpleasantness of the Bellona Club
År: 1928

Endelig skal bloggen leve opp til sitt navn - Lord Peter gjør entre. Dette er den fjerde boken om Lord Peter Wimsey. Jeg liker veldig godt gentlemans atmosfæren som er i boka. Historien finner sted, som tittelen antyder, i en gentlemans klubb, men det er ikke bare stedet, men også holdningene som gjør dette til en gentlemans sfære. Boken er ikke skrevet så lenge etter første verdenskrig, så æresbegrepet henger fortsatt høyt.

Ettersom jeg leser en god del klassisk krim, så kan jeg bli litt forvirret av plotene. Jeg var helt sikker på at jeg husket hele plotet i denne fortellingen, men så husket jeg feil, men henblikk på hvem som gjorde det. Vendepunktet i denne fortellingen synes jeg er mer originalt enn det man ofte finner i Poirot-historiene til Agatha Christie. Man tror man har løst saken men så er det noe man ikke har tatt i betraktning. Her fungerer det veldig bra. Hos Christie tar kreativiteten litt for ofte av.

Som alltid - et hyggelig gjensyn.

Christie kronologisk VII: The Big Four

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Big Four (Norsk: "De fire store")
År: 1928

Da jeg hadde lest siste setning i denne boken lurte jeg på om jeg hadde tullet med kronologien, for Poirot mener at etter denne hektiske saken bør han ta til å dyrke gresskar og det er jo det The murder of Robert Ackroyd begynner med. Imidlertid er Hastings tilbake, så således passer kronologien fint.

Det er mange ganske fantastiske mord i denne boken. De fire store er intet mindre en fire mennesker med planer om å bli verdensherskere, så de har selvfølgelig alle midler tilrådighet. Boken er ganske spenningsfylt og jeg vil si en av de bedre.

I fjor leste jeg Mark Gatiss' The Vesuvius Club og syntes den var herlig ironisk oven for et klassisk kriminal plot. Det var særlig at det at saken var så usannsynlig stor som fikk meg til å tenke at den var en ironisk overdrivelse, men The Big Four er definitivt en original som virkelig er så grandios.

Se han perler Muleum

Forfatter: Loe, Erlend
Tittel: Muleum
År: Cappelen, 2007

Jeg fikk ikke med meg noen omtaler av denne boken da den kom, så jeg visste ingen ting om den. Gjennom MappaMi på Deichmanske bibliotek bestilte jeg den uten en gang å lest bakpå boken. Den eneste grunnen til at jeg kom på å bestille den var at jeg hadde sett den liggende fremme hos en venninne jeg kan ha sammenfallende lesesmak med. Min totale uvitenhet om boka gjorde at jeg de første 20 sidene av boka trodde hovedpersonen var en 15 år gammel gutt; ikke en 18 år gammel jente. Det var egentlig en morsom start på boken.

Boken føyer seg inn i rekken av underfundige, naivistiske Loe bøker. Adskillig morsommere enn Doppler, litt naiv-midt-i-verden som L, på høyde med Tatt av kvinnen og original på samme måte (hvis det å være original på samme måte ikke er en kontradiksjon) som Naiv. Super.

Det tok meg ikke lang tid å lese boken for den er liten og lett. Liten og lett gjelder både den fysiske størrelsen og innholdet. Alle Loes bøker har jeg lest for underholdningens del, men jeg er nysgjerrig på om de er ment som noe mer. Bokens hovedperson har mistet resten av familien sin og forsøker å ta selvmord. Dette er jo egentlig en ganske alvorlig tematikk, men boken er så enkel og handlingen så pass usannsynlig at problematikken ikke blir særlig undersøkt. Loes bøker er vel alle på den måten og jeg vil tro at man enten liker det eller ikke. Jeg koste meg mens jeg leste boken, men den har nok ikke satt varig inntrykk.

PS! Jeg er veldig fascinert av at Erlend Loe har perlet forsiden selv. Kanskje det ikke er bankebrett, men perlebrett som er den nye leken for voksne.

Gjøre godt

Forfatter: Marstein, Trude
Tittel: Gjøre godt
År: Gyldendal, 2006

Idéen om 118 ulike episoder og minst 118 ulike personer som samhandler er veldig god. Man får et godt bilde av den lille byen der dette foregår. Jeg liker også veldig godt at av de 24 timene handlingen strekker seg over, kommer de 12 siste først. Det gjør at man får en del oppklaringer i annen del.

Men der slutter entusiasmen. Jeg synes de fleste historiene er banale. Jeg synes Marstein er sexfiksert. Jeg synes det er kjedelig at det bare er parforhold og familierelasjoner som beskrives - med unntak av to episoder som handler om kolleger - ingenting om vennskap, naboskap, bekjentskap eller ensomhet. Og historiene er ikke så fargerike som forsiden skulle tilsi.

Finnes det norske klassikere?

Aftenposten hadde en artikkel i går om de glemte norske klassikerne. Dette er et tema jeg har tenkt en del på i det siste, så det var perfekt at artikkelen kom akkurat nå. Det som har slått meg er hvordan Norge skiller seg ut fra andre land på dette feltet og det er da innen to felt jeg har lagt merke til dette nyutgivelser og blogger.

Penguin i Storbritannia lever stortsett av nyutgivelser av klassikere og de fokuserer stor på å gi bøkene vakre forsider og sette dem inn i en ny kontekst ved å lage nye serier; for eksempel Shakespeare eller Red Classics. Da jeg skulle lete etter bilde av den Jane Eyre utgaven jeg hadde lest måtte jeg lete lenge på nettet fordi boken hadde kommet i mange utgaver siden jeg fikk min bok for snart ti år siden. Det finnes også tilsvarende utgivelser i Tyskland og Frankrike og jeg skjønner at et større publikum gjør det lettere å ha bredde i utgivelsene. I Aftenpostens artikkel kommenteres det at det ble gjort et forsøk med klassikere i billig hard innbinding for en tid tilbake og at det er det siste forsøket på å relansere klassikere. Jeg tror løsningen må være å gjøre klassikerne tilgjengelig i billig, billig paperback. Hvis man kan selge svenske paperbacks i Norge til 60kr burde man klare det samme med norske. Og så må man være bevisst på forsideillustrasjon og markedsføring.

Det andre punktet var blogger. Jeg leser både norske og utenlandske bokblogger og gjennomgående har det slått meg at de norske bloggene skriver mest om nye bøker - da særlig snakkiser - mens de utenlandske bokbloggerene leser en større variasjon i gammelt og nytt, klassikere og eksprimenter, morsmål og utenlandsk. Nå kan det jo hende at jeg ikke har truffet et representativt utvalg av bokblogger, men dette er i alle fall noe som har slått meg i min lesning. Jeg føler noen ganger at jeg leser for lite norsk samtidslitteratur så jeg blir litt overveldet av de bloggerne som bare leser nytt og norsk, men så slår det meg at jeg trives mye bedre med å lese klassikere og oppdage ukjente godbiter. Og det var nettopp det å finne ukjente bøker som fikk meg til å begynne å lese bokblogger i 2001-2002. Jeg leste nemmelig et glødene innlegg om Russel Hobans' Amaryllis Day and Night og falt totalt for Hoban og hans forfatterskap. Siden har jeg stadig vært på jakt etter bokbloggere som leser spennende og interessante ting. Dessverre er det ikke mange av dem som er norske.

Dagbladet hadde en artikkel om "Cappelens upopulære" skriftserie (jeg klarer dessverre ikke å finne nettartikkelen). Der fremstilles den som et ganske unikt prosjekt i Norge fordi det å lese inteketuell litteratur ikke er en norsk greie. Vi skal vel alle være på grasrota. Kanskje dette er noe av det samme som at vi ikke leser klassikere, særlig ikke norske klassikere. Vi har ikke en stor nok borgerlig kulturell "elite" som leser klassikere som dannelse. Kanskje vi rett og slett er for moderne?

Jeg skal i alle fall prøve å få lest noen norske klassikere i år. De finnes i alle fall på bibliotek og loppemarked om de ikke kommer i nye opplag.

Jane Eyre

Forfatter: Charlotte, Brontë
Tittel: Jane Eyre
År: 1847

Jane Eyre har vært det store samtale emnet på jobb etter at den nye TV-serien gikk i vinter. Det har ført til at mange har serien om igjen, sett serien fra 1980-tallet om igjen, lest boken for første gang eller om igjen. Det har tatt meg litt tid å komme igjennom boken. Jeg hørte boken som lydbok en gang på 1990-tallet og den gjorde ikke så veldig stort inntrykk på meg den gang. Men jeg tror det må ha vært en forkortet utgave. Denne gangen gjorde boken et stor inntrykk.

Som bloggens navn tilsier er jeg en stor Jane Austen beundrer og det er mange som har bedt meg sammenligne Austen med Charlotte Brontë. Jeg synes ikke det blir helt riktig å sammenligne forfatterene. De er begge veldig gode, men de har totalt ulike fortellerstiler og fortellingene er ulike. Austen er en morsom forfatter, mens Brontë er en lidenskapelig forfatter. Austen beskriver sosiale relasjoner, Brontë beskriver personer som har alt for mye tid til å tenke over sin egen situasjon. Austens personer er preget av etikette og hva man kan gjøre - eller snarere ikke gjøre - Brontë søstrene skriver om personer isolert fra samfunnet slik at etikette ikke teller lenger og de kan leve ut sine lidenskaper.

Selv om Jane Eyre er en av de beste bøkene jeg har lest, vil nok fortsatt mene at Jane Austen er en mer elegant forfatter. Litteratur er for meg en forfatters kommentar til menneskelig samhandling. Jane Austen må ha vært en fantastisk betrakter av sin samtid og sine omgivelser for personene er veldig levende. Charlotte Brontës personer opplever så ekstreme ting og føler så veldig mye at de nesten ikke blir troverdige. Men Brontë har et originalt grep i å snakke til leseren - men det gjør jo også Jane Austen i Northanger Abbey - som gjør henne til også en elegant forfatter.

Ellers er jeg et stort fan av Jasper Ffordes The Eyre Affair og etter som Jane Eyre er en viktig person i denne satiren, var det fint å bli kjent med den originale Jane.

Arkivarens fortelling

Forfatter: Holland, Travis
Tittel: The Archivist's Story
År:2007

Ettersom jeg har vært så fascinert av omslag i det siste følte jeg for å sammenligne tre forsider jeg fant på nettet av denne boken. De gir litt forskjellige assosiasjoner før man begynner å lese. Selv leste jeg boken i midten. Jeg plukket den tilfeldig opp på biblioteket, så den må ha virket tiltalende på meg. Boken er satt til Moskva i 1939, under Stalins utrenskninger. Jeg synes dette kommer frem både i det andre og det tredje forside bilder. Illustrasjonen til den første forsiden får meg til å tenke på en komedie - tror "seriøse" bøker oftere har abstrakte forsider... Men det er nok mening at de flyvende bøkene skal illustrere at forfatternes tanker fortsatt er frie i et undertrykkende samfunn.

Hovedpersonen i boken er Pavel som jobber som "arkivar". Jobben hans går ut på å "sortere", dvs brenne, manuskripter etter forfattere regimet synes er mistenkelige. Pavel fikk denne jobben etter at han trakk seg fra stillingen som lærer i litteratur etter å ha blitt tvunget til å anmelde en annen lærer for dislojalitet ovenfor regimet. Pavel ønsker bare å leve et anonymt liv og kose seg med bøker. Han synes det er slitsom at alle rundt seg forsvinner med NKVD og han skjønner at når oppdraget hans er over vil nok han også "forsvinne", for avansement blir det neppe.

Selv om boken er skrevet av en amerikaner har den er russisk atmosfære. Det er mange store samtaler om livet, døden og litteratur over noen glass vodka. Jeg synes også boken klarer å få fram den redselen som må ha eksistert under Stalins utrenskninger. Alt man gjør vil være feil og alt er uforutsigbart. Jeg synes boken fungere bra, men savner kanskje litt sterkere fremdrift. For mye filosofering kan bli litt monotont.

Bokhandler

Når man liker bøker, liker man gjerne bokhandlere også. Her er en litt gammel artikkel fra The Guardian med en verdens ti-på-topp bokandler. Øverst troner Boekhandel Selexyz Dominicanen i Maastricht en flere etasjes bokhandel i en nedlagt kirke. Den ser flott ut. Tidligere har jeg hørt om El Ateneo i Buenos Aires som her kommer på annen plass. Den eneste bokhandelen på lista jeg har vært i er Borders i Glasgow. Den er enorm og jeg har alltid båret meg skakk på vei ut.

Det er selvfølgelig ingen norske bokhandler med på lista. Norli i Universitetsgaten i Oslo har lenge vært min favoritt, men Norli på Litteraturhuset stiger i aktelse. Det er ikke nok å være stor, man må også ha et godt, fristende utvalg. Bokhandelen på Litteraturhuset er veldig fristende fordi den ikke fronter bestselgere, men har skjønnlitteratur sortert etter land slik at man kan gå inn å tenke "Jeg tror jeg vil finne en islandsk forfatter i dag".

Apropos omslag, forsider og layout

Grafill har lagt ut listen med årets vinnere av "Årets vakreste bøker 2008". Jeg kunne glede meg over at Arne&Carlos boken jeg likte så godt fikk diplom i kategorien "Fakta og oppslag: Voksenlitteratur"

Har du sett omslaget før?

Så vidt jeg har sett har ikke disse bildene gått runden i de norske bokbloggene. Det viser seg at forlagene ikke er så originale når det gjelder forside bilder; historiske romaner og andre.