Gjøre godt

Forfatter: Marstein, Trude
Tittel: Gjøre godt
År: Gyldendal, 2006

Idéen om 118 ulike episoder og minst 118 ulike personer som samhandler er veldig god. Man får et godt bilde av den lille byen der dette foregår. Jeg liker også veldig godt at av de 24 timene handlingen strekker seg over, kommer de 12 siste først. Det gjør at man får en del oppklaringer i annen del.

Men der slutter entusiasmen. Jeg synes de fleste historiene er banale. Jeg synes Marstein er sexfiksert. Jeg synes det er kjedelig at det bare er parforhold og familierelasjoner som beskrives - med unntak av to episoder som handler om kolleger - ingenting om vennskap, naboskap, bekjentskap eller ensomhet. Og historiene er ikke så fargerike som forsiden skulle tilsi.

Finnes det norske klassikere?

Aftenposten hadde en artikkel i går om de glemte norske klassikerne. Dette er et tema jeg har tenkt en del på i det siste, så det var perfekt at artikkelen kom akkurat nå. Det som har slått meg er hvordan Norge skiller seg ut fra andre land på dette feltet og det er da innen to felt jeg har lagt merke til dette nyutgivelser og blogger.

Penguin i Storbritannia lever stortsett av nyutgivelser av klassikere og de fokuserer stor på å gi bøkene vakre forsider og sette dem inn i en ny kontekst ved å lage nye serier; for eksempel Shakespeare eller Red Classics. Da jeg skulle lete etter bilde av den Jane Eyre utgaven jeg hadde lest måtte jeg lete lenge på nettet fordi boken hadde kommet i mange utgaver siden jeg fikk min bok for snart ti år siden. Det finnes også tilsvarende utgivelser i Tyskland og Frankrike og jeg skjønner at et større publikum gjør det lettere å ha bredde i utgivelsene. I Aftenpostens artikkel kommenteres det at det ble gjort et forsøk med klassikere i billig hard innbinding for en tid tilbake og at det er det siste forsøket på å relansere klassikere. Jeg tror løsningen må være å gjøre klassikerne tilgjengelig i billig, billig paperback. Hvis man kan selge svenske paperbacks i Norge til 60kr burde man klare det samme med norske. Og så må man være bevisst på forsideillustrasjon og markedsføring.

Det andre punktet var blogger. Jeg leser både norske og utenlandske bokblogger og gjennomgående har det slått meg at de norske bloggene skriver mest om nye bøker - da særlig snakkiser - mens de utenlandske bokbloggerene leser en større variasjon i gammelt og nytt, klassikere og eksprimenter, morsmål og utenlandsk. Nå kan det jo hende at jeg ikke har truffet et representativt utvalg av bokblogger, men dette er i alle fall noe som har slått meg i min lesning. Jeg føler noen ganger at jeg leser for lite norsk samtidslitteratur så jeg blir litt overveldet av de bloggerne som bare leser nytt og norsk, men så slår det meg at jeg trives mye bedre med å lese klassikere og oppdage ukjente godbiter. Og det var nettopp det å finne ukjente bøker som fikk meg til å begynne å lese bokblogger i 2001-2002. Jeg leste nemmelig et glødene innlegg om Russel Hobans' Amaryllis Day and Night og falt totalt for Hoban og hans forfatterskap. Siden har jeg stadig vært på jakt etter bokbloggere som leser spennende og interessante ting. Dessverre er det ikke mange av dem som er norske.

Dagbladet hadde en artikkel om "Cappelens upopulære" skriftserie (jeg klarer dessverre ikke å finne nettartikkelen). Der fremstilles den som et ganske unikt prosjekt i Norge fordi det å lese inteketuell litteratur ikke er en norsk greie. Vi skal vel alle være på grasrota. Kanskje dette er noe av det samme som at vi ikke leser klassikere, særlig ikke norske klassikere. Vi har ikke en stor nok borgerlig kulturell "elite" som leser klassikere som dannelse. Kanskje vi rett og slett er for moderne?

Jeg skal i alle fall prøve å få lest noen norske klassikere i år. De finnes i alle fall på bibliotek og loppemarked om de ikke kommer i nye opplag.

Jane Eyre

Forfatter: Charlotte, Brontë
Tittel: Jane Eyre
År: 1847

Jane Eyre har vært det store samtale emnet på jobb etter at den nye TV-serien gikk i vinter. Det har ført til at mange har serien om igjen, sett serien fra 1980-tallet om igjen, lest boken for første gang eller om igjen. Det har tatt meg litt tid å komme igjennom boken. Jeg hørte boken som lydbok en gang på 1990-tallet og den gjorde ikke så veldig stort inntrykk på meg den gang. Men jeg tror det må ha vært en forkortet utgave. Denne gangen gjorde boken et stor inntrykk.

Som bloggens navn tilsier er jeg en stor Jane Austen beundrer og det er mange som har bedt meg sammenligne Austen med Charlotte Brontë. Jeg synes ikke det blir helt riktig å sammenligne forfatterene. De er begge veldig gode, men de har totalt ulike fortellerstiler og fortellingene er ulike. Austen er en morsom forfatter, mens Brontë er en lidenskapelig forfatter. Austen beskriver sosiale relasjoner, Brontë beskriver personer som har alt for mye tid til å tenke over sin egen situasjon. Austens personer er preget av etikette og hva man kan gjøre - eller snarere ikke gjøre - Brontë søstrene skriver om personer isolert fra samfunnet slik at etikette ikke teller lenger og de kan leve ut sine lidenskaper.

Selv om Jane Eyre er en av de beste bøkene jeg har lest, vil nok fortsatt mene at Jane Austen er en mer elegant forfatter. Litteratur er for meg en forfatters kommentar til menneskelig samhandling. Jane Austen må ha vært en fantastisk betrakter av sin samtid og sine omgivelser for personene er veldig levende. Charlotte Brontës personer opplever så ekstreme ting og føler så veldig mye at de nesten ikke blir troverdige. Men Brontë har et originalt grep i å snakke til leseren - men det gjør jo også Jane Austen i Northanger Abbey - som gjør henne til også en elegant forfatter.

Ellers er jeg et stort fan av Jasper Ffordes The Eyre Affair og etter som Jane Eyre er en viktig person i denne satiren, var det fint å bli kjent med den originale Jane.

Arkivarens fortelling

Forfatter: Holland, Travis
Tittel: The Archivist's Story
År:2007

Ettersom jeg har vært så fascinert av omslag i det siste følte jeg for å sammenligne tre forsider jeg fant på nettet av denne boken. De gir litt forskjellige assosiasjoner før man begynner å lese. Selv leste jeg boken i midten. Jeg plukket den tilfeldig opp på biblioteket, så den må ha virket tiltalende på meg. Boken er satt til Moskva i 1939, under Stalins utrenskninger. Jeg synes dette kommer frem både i det andre og det tredje forside bilder. Illustrasjonen til den første forsiden får meg til å tenke på en komedie - tror "seriøse" bøker oftere har abstrakte forsider... Men det er nok mening at de flyvende bøkene skal illustrere at forfatternes tanker fortsatt er frie i et undertrykkende samfunn.

Hovedpersonen i boken er Pavel som jobber som "arkivar". Jobben hans går ut på å "sortere", dvs brenne, manuskripter etter forfattere regimet synes er mistenkelige. Pavel fikk denne jobben etter at han trakk seg fra stillingen som lærer i litteratur etter å ha blitt tvunget til å anmelde en annen lærer for dislojalitet ovenfor regimet. Pavel ønsker bare å leve et anonymt liv og kose seg med bøker. Han synes det er slitsom at alle rundt seg forsvinner med NKVD og han skjønner at når oppdraget hans er over vil nok han også "forsvinne", for avansement blir det neppe.

Selv om boken er skrevet av en amerikaner har den er russisk atmosfære. Det er mange store samtaler om livet, døden og litteratur over noen glass vodka. Jeg synes også boken klarer å få fram den redselen som må ha eksistert under Stalins utrenskninger. Alt man gjør vil være feil og alt er uforutsigbart. Jeg synes boken fungere bra, men savner kanskje litt sterkere fremdrift. For mye filosofering kan bli litt monotont.

Bokhandler

Når man liker bøker, liker man gjerne bokhandlere også. Her er en litt gammel artikkel fra The Guardian med en verdens ti-på-topp bokandler. Øverst troner Boekhandel Selexyz Dominicanen i Maastricht en flere etasjes bokhandel i en nedlagt kirke. Den ser flott ut. Tidligere har jeg hørt om El Ateneo i Buenos Aires som her kommer på annen plass. Den eneste bokhandelen på lista jeg har vært i er Borders i Glasgow. Den er enorm og jeg har alltid båret meg skakk på vei ut.

Det er selvfølgelig ingen norske bokhandler med på lista. Norli i Universitetsgaten i Oslo har lenge vært min favoritt, men Norli på Litteraturhuset stiger i aktelse. Det er ikke nok å være stor, man må også ha et godt, fristende utvalg. Bokhandelen på Litteraturhuset er veldig fristende fordi den ikke fronter bestselgere, men har skjønnlitteratur sortert etter land slik at man kan gå inn å tenke "Jeg tror jeg vil finne en islandsk forfatter i dag".

Apropos omslag, forsider og layout

Grafill har lagt ut listen med årets vinnere av "Årets vakreste bøker 2008". Jeg kunne glede meg over at Arne&Carlos boken jeg likte så godt fikk diplom i kategorien "Fakta og oppslag: Voksenlitteratur"

Har du sett omslaget før?

Så vidt jeg har sett har ikke disse bildene gått runden i de norske bokbloggene. Det viser seg at forlagene ikke er så originale når det gjelder forside bilder; historiske romaner og andre.

Christie kronologisk VI: The Murder of Roger Ackroyd

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Murder of Roger Ackroyd (Norsk: "Doktoren mister en pasient")
År: 1926

Da jeg leste denne på norsk for ikke så lenge siden, hadde jeg ingen formening om at dette var en av de tidlige romanene til Agatha Christie. Det er ingen ting i boka som tidfester den. Jeg trodde imidlertid det var en av de senere romanene fordi det er et stort fokus på at Poirot har pensjonert seg og dyrker grønnsaker på landet og at Hastings nå, etter mange år, har forlatt ham og dratt til Argentina. Men når jeg tenker meg om handler jo alle bøkene om Poirot om tiden etter at han har pensjonert seg fra sitt yrke som belgisk detektiv. Noe annet som gjorde at jeg trodde at det var en av de senere bøkene var at fortellingen er ganske sofistikert og at det kanskje kom av trening.

Historien er her at Roger Ackroyd blir funnet drept i sitt bibliotek av sin gode venn legen Shepheard og sin butler. Ackroyds adoptivsønn blir mistenkt, men han er forsvunnet og når Poirot, som er legens nabo, blir involvert finner han at alle i herskapshuset skjuler ting. Den norske tittelen ødelegger fortellingen. Mer ønsker jeg ikke å si om historien.

Dette er en av de berømte Christie fortellingene og en bok som en hver krim-kjenner må ha lest. Den benytter seg av noen overraskende fortellertekniske grep som gjør boka ganske genial. Jeg tror Agatha Christie må ha tatt seg god tid til denne boka, for fortellerstemmen virker godt utviklet.

Gjenbruk av gjenbruk

Forfatter: Dehn, Karen Marie
Tittel: Genbrug på den fede måde (Norsk: "Redesign fra gammelt til nytt")
År: Tun Forlag 2007

Jeg er veldig glad for at jeg lånte denne boka på biblioteket, for det hadde vært kjedelig å ha brukt penger på den. Jeg elsker loppemarked (billige bøker, morsomme klær og gamle sjarmerende lenestoler - kan man ønsker mer) og liker derfor også ideen om at flere skal la seg inspirere til å bruke og sy om loppisfunn. Men selv om man liker å gjenbruke klær, trenger man ikke å gjenbruke idéer og så selge dem som sine egne. Det finnes ikke en eneste original idé denne boka og ingen gode mønstre, så det er en bortkastet bok.

For å forsvare at det går an å total slakte boka, kan jeg forklare hva jeg hadde forventet meg. Jeg forventer at det står forklart hvilke type klær og stoffer som egner seg til omsøm - altså litt fagkunnskap om stoff, at i det minste noen av modellene kan lages uten å kjøpe inn et drøss av nye ting - litt av greia med gjenbruk må vel være å ikke kjøpe nytt?, at modellene er originale - se til Marie Claire idées som klarer å være kreative på en ny måte i hver eneste nummer, at modellene faktisk er en forbedring av det tidligere plagget, at plaggene kan brukes, at mønstrene er detaljerte nok til å kunne brukes og at det er variasjon av modeller, bilder og farger.

Déja vu

Det tok med to sider i The murder of Robert Ackroyd å skjønne at det er boken som heter Doktoren mister en pasient på norsk. Navnet Robert Ackroyd hadde ikke sagt meg noen ting, men forholdet mellom Dr Shepheard og hans søster var veldig kjent. Hva sier det om meg at jeg har bedre hukommelse for menneskelige relasjoner enn navn?

Jeg er blitt litt usikker på om jeg skal lese boka ferdig. Det er ikke så lenge siden jeg leste boka på norsk, men jeg vil jo ikke hoppe over en bok i "Christie kronologisk"

Tiller i VIP-klubben

Litt forsinket kommer her mine kommentarer til bokklubbmøtet om Carl Frode Tillers Skråninga på torsdag.

Det var tydelig at fortellingen hadde grepet alle som kom på møtet. Så det ble ikke så stor debatt om det var en god eller dårlig bok. Det var imidlertid uenighet om språket. Noen hadde lat seg irritere av manglende språkvask, som meg, mens andre ikke hadde lagt merke til det i det hele tatt. Det kom til og med forslag om at det var med vilje at språket var inkonsistens for å vise hovedpersonens forvirring. Jeg kjøpte ikke den idéen, og synes heller synd på Tiller som fortjener bedre språkhjelp fra forlaget sitt.

Det vi brukte tid på å diskutere var rett og slett hva som hadde skjedd i boka. Til sammen klarte vi å nøste sammen en historie som vi ble nesten fornøyd med. Det er ganske mange løse tråder. Jeg lurer fortsatt på hva det var med den hvite elgen som går opp i røyk.

Hvis du er interessert kan du leste Ainas kommentarer til møtet.

Lykke

Forfatter: Klein, Stefan
Tittel: Die Glückformel oder Wie die guten Gefühle entstehen (Norsk: "Lykkeformelen. Hvordan gode følelser oppstår")
År: 2002

Jeg er av natur skeptisk til selvhjelpsbøker, derfor var dette ikke bokomslaget for meg. Boken er en populærvitenskapelig bok i psykologi og fokuserer på nyere og eldre hjerneforskning. Men en gul gla' bok med marihøne kan jo gi de assosiasjonene. Når jeg leser de tyske anmeldesene av boka som priser den for sin virkning på selverkjennelsen, synes jeg kanskje de tar litt av på selvhjelpsfronten.

Boken er skrevet av en journalist og den bærer preg av at forfatteren har blitt ytterst fascinert av de mange vitenskapelig rapportene han har lest, men hans kapasitet til kildekritikk kan jeg vanskelig bedømme. Jeg har likt å lese boken, men den er kunne kanskje vært redigert litt kortere. Det frister imidlertid ikke å lese så mye mer av denne forfatteren. Tror nok han populariserer litt for mye for meg.

Så smidig

Forfatter: Scwaber, Ken
Tittel: Agile project management with scrum
År: Microsoft, 2003

Dette er første gang jeg har lest en bok utgitt av Microsoft - sikkert av den grunn at de ikke inngår i humanistiske studier. Men nå er det altså slik at jobben har sendt meg på kurs i morgen og denne boken skulle være lest på forhånd. Kurset er i scrum-metodikk som er en underkategori av Agile-metodikk som gjerne kalles smidig metode på norsk.

Jeg har ikke tenkt å kommentere innholdet i boken, for de som er interessert har sikkert lest boken og ellers er den meget uinteressant. Isteden ønsker jeg å kommentere bokens oppbygning, for det var så tydelig at boken ikke var skrevet for meg. Jeg kommenterte nylig at Arne&Carlos var den perfekte sakprosa bok. Denne boken var alt fra perfekt.

Boken er ment som en introduksjonsbok til emnet og da forventer jeg en slags nøytralitet. Isteden forventer boken at leseren har mislyktes som prosjektleder før og det pga bruk av "vannfallsmetoden". Boken er derfor meget polemisk mot vannfallsmetodikk. Dette interesserer meg lite, fordi jeg er ny prosjektleder og det ble foreslått at vi/jeg skulle begynne med smidig metodikk før vonde vaner fikk satt seg. Derfor vil jeg si at jeg er i smørøyet for en introduksjonsbok. Jeg er veldig interessert i å lære dette. Dog er jeg ikke like interessert i å høre alle eksempelhistoriene om de mislykkede prosjektene og deres ledere som kommer forut for solskinnshistoriene. Jeg har skjønt at det er vanlig innen programutviklingslitteratur å komme med mange eksempler. Dette forklarer nok at prosjektledere med utviklerbakgrunn nok er med i tanken som den ideelle leseren enn jeg.

Nå skal jeg prøve meg på "Scrum Methology. Incremental, Iterative Software Developement from Agile Processes". Høres ikke det festlig ut? Får håpe jeg liker den bedre.

Arne & Carlos

Forfatter: Skårdal Tobiasson/Nerjordet/Zachrison
Tittel: Arne&Carlos. Masker og snitt fra Tonsåsen
År: Norges Husflidslag, 2007

Dette er en fantastisk flott bok om Arne Nerjordet og Carlos Zachrison som tilsammen blir designer duoen Arne&Carlos. Boken lykkes i å formidle tankene bak kolleksjonene og generell glede over håndarbeid og kreativitet. Dette skyldes i stor grad den estetiske opplevelsen det er å lese boka. Det estetiske kommer ikke bare frem i de vakre bildene, men også i det poetiske språket. Slik blir boken en vellykket integrasjon av opplysning og nytelse. Jeg føler nemlig at jeg har lært veldig mye om designerne gjennom layouten av boken. Dette er sakprosa til etterfølgelse.

I tillegg blir lar jeg meg more av deres interesse for de rareste ting alt fra insekter til Tasha Tudor. Tasha Tudor er en barnebokillustratør jeg ikke hadde hør om før, men jeg er sikker på at jeg har sett bildene før. De er sukkersøte og nostalgiske. At to voksne men kan grave seg ned i en slik kunstner fascinerer. Men når jeg tenker igjennom det har de ofte et nostalgisk blikk i det de designer, så Tudor passer kanskje helt greit inn.

Jeg hadde tidligere fått med meg deres inspirasjon fra Dolly Parton og 50-talls pinups. Det er vel også noe ganske nostalgisk i det også. På den måten har de vel også funnet en trend i tiden. På Grünerløkka finner man både garderober inspirert av shabby chic med tweed og gummistøvler og 50-talls pinuper med puffermer, smal midje og vidde i skjørtet. Arne&Carlos gjør det allikevel mer på sin måte enn å repetere historien.

Christie kronologisk V: The secret of Chimneys

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The secret of Chimneys (Norsk: Brevet som drepte)
År: 1925

Det jeg synes Agatha Christie er best på er å beskrive mysterier i en avgrenset sfære; få personer, kort tid og på et avgrenset sted. Etter som denne boka - som orginaltittelen hentyder - dreier som rundt herskapshuset Chimneys så virker det som om denne fortellingen skal fylle kriteriet. Isteden har den en lang innledning om den politiske situasjonen i det fiktive landet Herzoslovakia. I tillegg er dette også en fortelling hvor det er mange som gir seg ut for å være andre enn de egentlig er, sannsynligvis for mange. Altså ikke den beste boken så langt.

Hvordan kvinner undertrykker menn, eller var det så?

Forfatter: Møller, Preben Z.
Tittel: Pen søker trygg. Hvordan kvinner undertrykker menn.
År: Kagge, 2007

Møller har vært flink til å gjøre boken sin kjent i media. Allerede før boka var ferdig uttalte han seg om den i avisene i fjor sommer. Det hadde vel noe å gjøre med agurktid... Jeg har i sin tid jobbet med kjønnshistorie og ble fascinert av en sosiolog, som ønsket å komme menn til unnsetning for kvinnekampen. Allerede første gang jeg hørte om boka tenkte jeg at jeg måtte få lest denne boken, for jeg ville gjerne vite hva mer enn "Alle kvinner, selv feminister ønsker en rik, trygg mann" boka handler om. Ettersom jeg ikke kjente meg igjen i påstanden tenkte jeg at det må komme noen flere synspunkter.

Etter å ha lest boka kan jeg si at boka ikke handler om noe særlig mer bortsett fra Møller selv. All empiri stammer fra Møllers bekjentskapskrets - dette burde ikke overraske meg, for det kom ganske klart frem i debatten i fjor sommer. Det vil si at "alle kvinner" og "alle menn" befinner seg i Oslo og har besteborgerlige verdier. At den ideelle mann skal være sivilingeniør og at den ideelle kvinne skal være pen. Denne generaliseringen gjør at boken egentlig ikke kommer noen vei, fordi det neppe er særlig overraskende at de besteborgerlige idealene inneholder penger, kjønnsdeling og vellykkethet både i karriere og hjem.

Det som skuffer er at Møller mener han gjør noe revolusjonerende;

Dette er en bok som utfordrer og bekrefter dine fordommer. Du kommer til å bli provosert.

står det i baksideteksten. Provosert blir man ikke av innholdet, men måten det er lagt frem på. Møller skriver for å provosere. Det passer jo også med det inntrykket han har gitt av seg selv ved å være aktiv i debattinnlegg i fjor sommer, i høst da boka kom ut og nå nylig da han vekket debatten opp igjen.

Boken er skrevet i en kåserende, veldig personlig stil. Det gjør at Møller viker som en person som desperat ønsker sine "15 minutes of fame". En personlig stil kan gjøre en bok mer allmenngyldig, men resultatet her er at boken blir mindre troverdig. Det vitenskapelig kommer helt i skyggen for hans ego. Det er synd, for vi trenger en kjønnsdebatt fra menns perspektiv. Jeg føler meg litt ond ved at jeg har skutt forfatteren og ikke boka, men når forfatteren inkluderer seg selv så mye, blir det vanskelig å se bort i fra forfatteren. Når jeg leser anmeldelser av boken, ser jeg at anmelderene har det samme problemet selv om de satser på en objektiv linje og prøver å holde seg til bokas innhold.

VIP-klubbens April bok: Skråninga

Forfatter: Tiller, Carl Frode
Tittel: Skråninga
År: 2001

Jeg er med i en bokklubb/lesesirkel som kalles VIP-klubben eller Venner av Ian Pears ettersom de første bøkene vi leste og diskuterte var av Ian Pears. Vi prøver å lese en bok i måneden, men det har hittil ikke blitt 12 bøker i året, for det tar litt tid å finne en møte dato. Denne månedens bok, som skal diskuteres neste uke, er Skråninga av Carl Frode Tiller og jeg har nettopp lest den ut. Jeg prøver å lese bøkene i god tid før møtet så jeg rekker å tenke litt gjennom dem og eventuelt lese hele eller deler av boka omigjen.

Ettersom boken fikk Tarjei Vesaas debutantpris hadde jeg store forvetninger til boka. Og hvis det å bli grepet av boka er kriteriet for om det er en god bok, så ble dette en innertier. Boka er skrevet som en terapeutisk tekst fra en psykiatrisk pasient og tiden jeg har lest boka har jeg stadig tatt meg i å være fornøyd med livet mitt; at jeg er velfungerende og ikke har de uendelig antallet vrangforestillingene som hovedpersonen. Ofte kan man vel si at det å identifisere seg med hovedpersonen i en bok er spennende. I dette tilfellet vil jeg si at å ikke identifisere seg med hovedpersonen er det sunneste. Det betyr ikke at man ikke får sympati med ham, men at han har opplevd så mye vondt og vanskelig som man ikke unner noen.

Selv om det er en roman har den ingen tradisjonell oppbygging. Boka har to deler. En kort første del som viser seg å være en tekst den navnløse hovedpersonen har skrevet fra sin fars synsvinkel. Det er denne teksten som får psykiateren hans til å foreslå at han kan skrive. Del to er teksten han skriver i terapi og kan best beskrives som en tankestrøm. Det kan være lange setninger og avsnitt. Man kan hoppe fra den ene handlinga til den andre mitt i et avsnitt og det finnes ikke tradisjonelle kapitler, men en linjes opphold der fortelleren har måtte legge ned pennen i forbindelse med måltider eller at noen banker på døra. Den flyktige fortellerstemmen stemmer bra med den forvirrede hovedpersonen. Det føles meget troverdig.

Det er dermed trist at det virker som det er gjort en dårlig språk jobb med boka. Nynorsk er kanskje ikke Aschehougs hovedmål, men de burde klare å finne en nynorsk språkvasker. At det byttes mellom 'ungen' og 'barnet' i samme setning er ikke tilgivelig selv om det hovedpersonen er forvirret. Jeg har lest en biblioteksbok fordi boka er utsolgt for tiden og på ti sider midt i boka har en tidligere leser drevet korrektur. Sidene er temmelig overstrøkne. Det er funnet "feil" på ca hver tredje linje. Språket hadde allerede irritert meg innen jeg kom dit, men når jeg oppdaget at det var andre en meg som også var opptatt av dette ble det en irritasjon som fulgte meg ut boka. Så synd, så synd at en god historie mangler den tekniske oppussingen.

Saman er ein mindre aleine

Forfatter: Gavalda, Anna
Tittel: Ensemble, c'est tout (Norsk: "Saman er ein mindre aleine")
År: 2004

Da jeg første gang hørte om boka - det må være neste to år siden - syntes jeg det hørtes ganske intellektuell ut; fransk, Paris, eksistensialisme, kunster, mat etc.(og at den var gitt ut på Samlaget), men det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at det heller var en bok av det litt lettere slaget. Av en eller annen grunn ble det ikke til at jeg leste boka før en venninne som nettopp hadde lest den, ba meg lese sitt eksemplar.

Handlingen er rundt fire personer som sliter litt alene har i verden og havner i et slags bokollektiv i Paris; Camille (anorektisk kunstner), Phillibert (høflig adelsmann med lav selvtillit), Franck (aggressiv kokk med utagerende livsstil) og Paulette (den tussete bestemoren til Franck). Beskrivelsene av de ulike karakterene er ganske fornøyelig, men veldig karikert. Leiligheten de bor i - 300 kvadratmeter ved Eiffeltårnet - frister veldig og er godt beskrevet gjennom kunstnerinnens øyne. Jeg vil si det er et greit grep å velge en kunstner som unnskyldning for å komme med skildringer. Sammen med Francks matskildringer blir det en ganske estetisk bok.

Tiltross for de drøye 600 sidene, så går boka veldig fort. Selv om det ikke skal så mye fantasi til for å gjette seg til hva som skjer til slutt, er det grei fremdrift slik at det er behagelig å lese videre. Selv om personene sliter med seg selv er det en feelgood bok. Selv om det er en lett bok føler jeg vel at jeg har lært bittelitt om fransk kultur av i dag. Litt som å se den libanesiske chick-flick filmen Karamell som går på kino nå; det føles litt bedre med populærkultur når det ikke er amerikansk...

Det er en fortellende forfatterstemme, men selve synsvinkelen skifter mellom de ulike personene. Forfatterstemmen blir mer fremtredene mot slutten av boka. Vi trenger nok ikke å bli fortalt hva som skjer - det skjønner vi veldig godt selv - men det gir en litt naivistisk, Amélie, atmosfære. Jeg blir ikke helt enig med meg selv om det fungerer eller ikke. Sannsynligvis går det bra nettopp fordi vi godtar at fortellingen er enkel og naiv og da kan fortellerstemmen også være litt enkel og naiv.

Jeg har tenkt en del på den norske oversettelsen gjort av Tove Bakke. Det er et veldig muntlig språk med dialekt/sosiolekt og banning. Jeg synes ikke det fungerte å sette doble vokaler for å vise at Mamadou ikke snakker godt fransk. Jeg prøvde å lese det høyt for meg selv og fikk det verken til å høres afrikansk-fransk eller noen som helt norsk dialekt. Banneordene er sikkert greie nok; hvilke ord som er naturlige variere jo med hvilken del av befolkningen man vanligvis hører og jeg synes ikke alt var naturlig. Nå kjenner ikke jeg fransk kultur særlig godt, men jeg oppdaget to "feil" som jeg selv ville ha valgt å oversatt. Det henger en plakat av Scoubidou på Camilles rom og ettersom Scooby Doo er amerikansk og ikke fransk ser jeg ingen grunn til å ikke bruke det navnet vi bruker i Norge. Og anorektiske Camilles BH størrelse blir estimert til 85A, noe jeg ville tro er den franske størrelsen vi kjenner som 70A. Det er slike små ting jeg forventer at oversetteren ser.