Bokåret 2008

Det er en tid for oppsummering av mitt bokår 2008. Jeg har aldri før gjort noen oppsummering av hva jeg har lest og har nok heller ikke hatt et sterkt forhold til det jeg har lest. Jeg har vært mer opptatt av noe muligheter til hva jeg kan leste. Derfor er det litt vankelig å si om dette er et normalt eller unormalt bok år, men her kommer i alle fall en liste med ting som har preget mitt bok år:

• Den boken jeg har anbefalt flest i år er Skugga-Baldur av Sjón. Den ble lest i lesesirkelen i sommer. Det var jeg som fant frem til den etter at vi hadde snakket om å lese mer nordisk litteratur.
  
• Lesesirkelen er også ansvarlig for den boken jeg har likt best i år, nemmelig The Grass is singing av Doris Lessing. Boken ble lest før jeg begynte å blogge, så jeg har ingen omtale av den. Men det er en forferdelig fortelling som er meget godt skrevet. Den minner meg om det beste av Ian McEwan.
• Prosjektet Christie-kronologisk har fått meg til å se Agatha Christies forfatterskap i et annet lys. Før var bøkene en form for underholdende tidtrøyte. Nå er jeg fascinert av hvordan forfatterskapet hennes utvikler seg og hvor original hun klarer å være selv om historiene går nogenlunde over samme leste. Mord på orientekpressen, som er nest bok ut, har et plot som er så komplekst og vellykket at jeg ikke har sett maken. (Men hvorfor den er så vankelig å få tak i vet jeg ikke...)
• Det å følge Ainas vei inn i forfatterene rekker både på flimre og som vedheng på litteraturarrangement har gitt meg nye tanker om forfatterrollen. I tillegg har jeg fått en utvidet interesse for norsk samtidslitteratur.
• Oppdagelsen av Persephone Books først i en artikkel i Monocle om Lambs Conduit Street (video) og siden gjennom bøkene Miss Pettigrew lives for a day og Mariana. Det er så inspirerende med små forlag som gjør sin greie, som Flamme Forlag er i Oslo.
• Det å blogge har gitt meg et litt annet forhold til bøkene jeg leser. Jeg konsumerer nok ganske mange bøker. Jeg har ikke ført noen statistikk for i år, men regner med at det har blitt omtrent 70 bøker hvor av de fleste er beskrevet her i bloggen. Ved å i det minstre skrive et par linjer om hver bok får jeg dem mer i en sammenheng. Det er spennende å se hvilke ulike bøker jeg har vært gjennom i en vilkårlig måned. Kanskje jeg får et mer bevisst forhold til dette hvis jeg klarer å fortsette med bloggen i 2009.
• I oktober flyttet jeg og det førte til at jeg mistet to ganger 30 minutter daglig t-banetur til jobb. Dette har påvirket lesningen sterkt. Ikke bare det at jeg mister fem timer med lesning i uken, men at jeg ikke får samme flyt i lesningen. Jeg har ikke vært vant til å lese på senga, men skjønner at jeg kanskje må finne på noe for å få nye lesevaner.
• ...Og det overrasker meg at jeg ikke har lest Pride and Prejudice i år. Det er ikke for ingen ting at bloggen heter det den gjør.
  

Monica, Mary og Mariana

Forfatter: Dickens, Monica
Bok: Mariana
År: 1940

Under juletreet i år lå det fire bøker til meg. Alle passet perfekt; to kokebøker, en drakthistorie bok og Mariana av Monica Dickens.

Mariana og Monica Dickens var ukjente navn for meg. Men at boken var ny utgitt av Persephone Books i 2006 og at bokgiveren aldri har feilet i bokanbefalinger, så jeg fram til en koselig lesning. Persephone Books er forlaget som jeg først prøvde ut i da jeg leste Miss Pettigrew lives for a day og som spesialiserer seg på nyutgivelser av 1900tallets kvinnelige forfattere.

Monica Dickens er barnebarn av Charles Dickens og hadde ingen planer om å bli forfatter. Hun var en besteborgelig datter som lurte familien sin ved å ta jobb som kokke og tjenestepike isteden for å studere. Hennes unike erfaring fra arbeiderklassen gjorde at hun ble bedt om å skrive en bok om sine erfaringer. Mariana er hennes første roman. Selv beskrev hun den som den typiske andre bok - jeg ville heller si typisk første bok - ved at den for en stor del er selvbiografisk. Senere skrev hun flere bøker og ble populær blandt et kvinnelig publikum. I bokens forord skriver Harriet Lane at det særlig er skildringen av 1930-talls England vi bør glede oss over i dag. Raskt kan den nok se ut som dette bare er en oppvekstroman eller dameroman, men ettersom disse sjangrene ble tatt mer seriøst da boken kom ut, bærer også boken preg av gode litterære kvaliteter.

I boken møter vi Mary som i 1940 har rømt ut på landet for en helg for å slappe av. På radioen får hun høre at båten som mannen hennes tjenestegjør på har gått ned. Pga av været får hun ikke ringt til London for å høre om det er livstegn etter mannen før morgenen etter. Den natten tenker hun på et dikt av Lord Tennyson - Mariana - hvor hovedpersonen opplever at mannen hun elsker omkommer på sjøen og hun ønsker å ta sitt eget liv. Mary føler det som om hun også drukner og livet passerer i revy. Vi lesere følger henne fra tenårene til hun finner mannen hun gifter seg med, gjennom ungdommelige misforståelser og forelskelser til en litt mer moden kvinne som etter hver skjønner hva hun vil.

Jeg er enig med Harriet Lane i at dette er en fascinerede skildring av en ung kvinne på 1930-tallet. Skildringene er detaljerte og gode og hun legger merke til ting som vi i dag ikke opplever og som heller ikke hennes samtidige var opptatt av å beskrive. I en setning kommenterer hun at en av sine klassevenninner kunne ha trengt å legge undertøyet sitt i " the 12-minute Rinso soak". En detalj som sier mye både om tidens hygiene, men også om sosial klasse. En annen kommen tar om at noen må selv rydde av bordet ettet kveldsmaten - fordi de bare har daghjelp og ikke boende hushjelp er også med på å plassere personene. Dickens har også en flott - nesten filmatisk - beskrivelse av et jet-set liv i Paris som hun mer betrakter enn deltar i.

I tillegg synes jeg historien er bedre enn forventet. Den følger ikke alltid i malen til en typisk oppvektsroman og for å være en en romantisk dameroman ble i alle jeg overrasket. Persephone books har bare gitt ut denne ene boken av Dickens, men det hadde vært morsomt å prøve noen av hennes andre bøker også.

Dobble illusjoner

Forfatter: Auster, Paul
Tittel: The book of illusions
År: 2002

Dette er min første lesning av Paul Auster og førsteinntrykket er at Auster er en veldig amerikansk østkyst forfatter - en veldig amerikansk mannlig østkyst forfatter.

Boken handler om en litteratur professor som mister kone og to sønner i en flyulykke og dermed må på ny finne meningen med livet. Først i whisky flaskene og sinen i arbeidet med en analyse av stumfilmstjernen Hector Manns filmer.

Det finnes utgaver av boken som har en dansende hvit dress med en usynlig mann inni som forside bilde. Dette er et godt bilde fordi å jakte på Hector Mann - som helst opptrådde i hvit dress - er som å jakte på en usynlig eller ikke eksisterende mann.

Auster har et veldig beskrivende språk som gjør det lett å se for seg Hector Manns filmer når de blir beskrevet. Det er også lett å se for seg omgivelsene til litteratur professoren David Zimmer.

Det var ting jeg likte ved boken og ting jeg er skeptisk til, men det skal jeg ta etter at lesesirkelen har diskutert boka.

Vindauga i matsalen vender inn i glassklokka

Forfatter: Karlsvik, Mette
Tittel: Vindauga i matsalen vender mot fjorden
År: 2005

Ettersom Karlsvik fikk Tarjei Vesaas debutantpris for denne boken i 2005, så hadde jeg store forventninger. Forventningene var noe moderert på grunn av temaet - spiseforstyrrelser - som jeg tenkte fort kunne bli for mye problem-litteratur.

Mitt første inntrykk etter å ha lest boken var at den minnet meg om Sylvia Plaths Glassklokken, som jeg nettopp har lest. Begge bøkene handler om unge kvinner på institusjon, begge bøkene er poetiske i språket. Dette fører også til at jeg har noe av den samme kritikken av Karlsvik som av Plath. Når bøkene handler om det såre indre livet til en på institusjon, så hadde jeg håpet at det kunne vært mer innlevelse; at leseren fikk oppleve det mer. I Plaths tilfelle var episoden selvopplevd, og selv om jeg ikke vet så mye om Karlsvik, antar jeg at i alle fall deler av boken er selvopplevd. Dette gjør det nok i begge tilfellene enklere å ty til lyrikken enn å beskrive realistisk. Det er kanskje slik forfatterene klarer å beskrive det de har opplevd. Samtidig tar det poetiske over for selve fortellingen, som for det meste er der hos Plath, men som er nesten totalt fraværende hos Karlsvik.

Dette var min skepsis til boken. Men allerede etter bare noen få sider av lesningen lot jeg meg fascinere av det flotte språket og de spennende bildene og metaforene. Karlsvik er et poetisk talent og jeg må bare bøye meg i støvet for det. Denne boken var månedens lesesirkelbok og gårsdagens diskusjon endte opp med at jeg fikk øynene opp for enda flere av de spennende formuleringene og flotte bildene.

Det er sjelden vi har diskutert månedens bok så lenge som vi gjorde i går. Tror forrige bok som vekket timesvis med diskusjon var Doris Lessings Det synger i gresset. Lessings bok var en bok som fascinerte og gledet hele lesesirkelen, Karlsviks bok var det mer diskusjon rundt for å prøve å forstå boken. Mitt inntrykk var at de fleste hadde respekt for håndverket i boken, men at uten en fortelling er den litt vanskelig å ta inn. Når det er lite, men sterkt komprimert tekst, kan hver eneste side og hver eneste linje diskuteres. Et hvert tekst stykke som noen ikke syntes passet helt inn ble diskutert, men i fellesskap fant vi stor sett en tolkningsmulighet til hvorfor den var med. Selv om det ikke er en perfekt roman er det en imponerende helhet av en debutant.

Jeg skal nå prøve meg videre med Karlsviks Flytårn.

Christie kronologisk XIII: Lord Edgware dies

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Lord Edgware dies
År: 1933

Jeg synes dette var en flott forside på en kriminalroman. Men bortsett fra at Lord Edgware dør av et stikk i nakken, passer bildet ikke til plotet. Hvem er mannen i stolen? Hvorfor er våpnet i såret (finnes ikke i boken)? Hvorfor ser det ut som at det er et viktig papir i offerets hånd (det er ikke noen spekulasjoner rundt et slikt bevis i boken)?

Dette er en Poirot og Kaptein Hastings bok. Fortellingen begynner med at Lady Edgware sier til Poirot at det hadde vært like greit om hun myrdet sin mann, for hun får aldri noen skilsmisse. Der etter dør Lord Edgware og fruen blir selvfølgelig mistenkt.

I wikipedia-artikkelen om boken står det at den fikk gode anmeldelser da den kom. Jeg synes historien manglet snert. Men den er spennende da morderen begynner å dekke over sine spor med to nye drap.

Gleder meg til nest Christie kronologisk som er en klassiker: Mord på orientekspressen.

Stjernetasten

Forfatter: Groult, Benoîte
Tittel: Stjernetasten (org. La touche étoile)
År:2006/2008

Etter å ha kost meg med Anna Gavalda har jeg vært klar for å lese noe mer fransk litteratur. Da jeg gikk langs hyllene i bokhandelen kom jeg på at jeg hadde hørt positiv omtale av denne boken på P2.

Boken blir beskrevet som en roman, men det er en slags samling av essays og noveller rundt en familie. Familiens matriark er en slags hovedperson og det er nok mulig at den 87 år gamle Groult skriver om seg selv. Det er veldig sterke kvinner i boken og mange feministiske uttalelser.

Noen av tekstene likte jeg veldig godt. Særlig de som er mer novelle preget. Selv om jeg synes de mer essay-aktige tekstene om alderdom var interessante - fordi det er et uvanlig perspektiv - synes jeg ikke de var så sjarmerende eller gripende.

Det jeg likte best med boken var språket. Så Kjell Olav Jensen må ha gjort en god oversetter jobb. Det var mange originale bilder og metaforer. Kanskje det rett og slett er at jeg har lest for mye skandinavisk og britisk og trenger et påfyll av bilder utenfra.

Miss Pettigrew

Forfatter: Watson, Winifred
Tittel: Miss Pettigrew lives for a day
År: 1938

Omtrent samtidig som filmen Forvandling fryder hadde premiere i Norge, fikk jeg en teksmelding fra en britisk lesende venninne som mente at jeg måtte lese Miss Pettigrew lives for a day. Jeg klarte etter noen timer å koble at dette var samme historie, dog med en litt kreativ norsk oversettelse. Jeg var klar for en hyggelig lesning og gikk til bokhandlen for å få tak i boken. Først gikk jeg litt langs hyllene, for jeg tenkte at det måtte ha kommet en film-tie-in versjon i paperback, men den kunne jeg ikke finne. Der etter måtte jeg søke hjelp hos betjeningen, som etter mye om og med måtte slå fast at de ikke hadde boken - den fantes ikke en gang i deres datasystem.

Nettbokhandler er derfor kjekt å ha. Jeg valgte ikke paperback versjonen (som faktisk ikke her bilder fra filmen), men en nydelig grå Persephone utgave. Jeg har lenge hatt lyst på en bok fra Persephone Books - helst kjøpt i butikken deres i London. Jeg liker deres promotering av glemte kvinnelige forfattere, det enkle og elegante omslaget og den festlige innsiden.

Lesningen av Miss Pettigrew gikk meget fort, men jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den igjen. Historien er en søt askepott-historie om en arbeidsløst 40 år gammel guvernante. Dette kunne ha blitt en sviske av en bok, men den har vidt og er flott konstruert rundt under ett døgn med kapitler som viser klokkeslettet. Boken kan absolutt anbefales.

Plaths halvåpne glassklokke

Forfatter: Plath, Sylvia
Tittel: The Bell Jar
År: 1963

Dette er en bok som lenge har vært på leselista. Jeg har vært fascinert av Plaths lyrikk, men også av hennes liv og forhold til Ted Hughs. Boken rasket jeg til meg på et loppemarked for omtrent to år siden. Jeg synes denne utgaven er lite passende til boka og liker første utgaven bedre. Min første side sier sensuell dramatikk, mens en glassklokke heller er noe innestengt skummelt.

Første inntrykk er viktig. Både visuelle som i format og omslag, men også fordommer eller forkunnskap. Av denne boken forventet jeg at den skulle være poetisk og dyster. Jeg tror bildet skapte seg etter å ha sett filmen Sylvia om Plaths liv. Dessuten hadde jeg en vrangforestilling om at dette var et ungdomsverk. I tillegg er det ikke lenge siden jeg diskuterte den norske tittelen Glassklokken. Glassklokke kan virke som en skjør liten bjelle til å henge på juletreet, men her skal det jo være mer en osteklokke som stenger luft ute. Både tanken om skjørhet og om innestengthet kan jo være passende for en bok om selvmordsforsøk, men her er det nok innestengthet som er i fokus.

Det var fakta og ikke leseropplevelsen som endret villfarelsen min om at det var et ungdomsverk. Boken preg av at hovedpersonen er omtrent tjue år gammel. Den første halvdelen av boken er lystig og forteller om ungdomsliv i New York. Min tro på at boken skulle være dyster slo dermed ikke til. Selv etter at innestengtheten kommer er ikke boka dyster, men heller stille, veldig stille.

Boken er poetisk, men ikke til den graden jeg hadde forventet. Plath er veldig god på metaforer, skildringer og bilder, men disse kommer bare stykkevis. Jeg tror det også er derfor jeg ikke får en dyster følelse. Det virker som hovedpersonen - og forfatteren - har en kjølig distanse til selve handlingen. Jeg har prøvd å tenke at den likegyldige distansen er en måte å beskrive livet inne i glassklokken, men jeg klarer ikke helt å få det til å stemme. Det er aldri nok beskrivelse til at jeg virkelig får en klaustrofobisk følelse. Det jeg sitter igjen med er at dette er en fortelling Plath gjerne ville meddele, men så tørr hun ikke gå hele veien sammen med leseren. For hvis tankene og følelsene hennes ikke er er mer kompliserte enn de som kommer frem i boken er det vanskelig å skjønne hvorfor selvmordsforsøket skjer. Det virker altså som om glassklokken ikke er helt tett.

På den andre siden likte jeg lettheten og distansen - det gjør kanskje boken til tidstypisk for tidlig 1960-tall. Men i så fall er det i kontrast til tittelen. Leseropplevelsen var blandet, men allikevel mest positiv.

Et annet Berlin

Tittel: Wallpaper* City Guide Berlin
År: 2007

Like etter årtusen skiftet mente jeg at alle de som var noe, de leve slike liv de gjorde i Wallpaper*. Det å være kosmopolit, være kjenner av skandinavisk design og å være intellektuelt overlegen, det var virkelig noe. Nå begynner det å bli noen år siden jeg har lest Wallpaper*. Det er vel lenge siden jeg sluttet å tro at magasinet framstilte reele menneskers liv. Lenge lot jeg meg underholde av Tyler Brûlés itellektuelle arroganse, men da han forsvant var det ikke noe gøy lenger. Brûlé har forøvrig fortsatt sitt snobberi i Monocle - noe som er morsom lesning hvis man holder det på en armlengdes avstand.

Denne helgen er jeg på vei til Berlin og jeg er overhode ikke forberedt. Dette nevnte jeg for en kollega og hun lot meg låne denne boken. Jeg tror jeg fortsatt kan si at jeg ikke er forberedt. Jeg har ikke råd til å prøve de esklusive hotellene, jeg har ingen planer om å prøve å komme på gjeste listen til de lukkede klubbene og jeg føler jeg må på noen av de klassiske stedene føre jeg kan prøve å lete etter eksprimentell arkitektur. City Guidene til Wallpaper* er sikkert morsomt for byer man allerede kjenner godt, men jeg tror ikke det er så mange som jeg kjenner som ville fulgt rådene til punkt og prikke,

Ikke akkurat Lord Peter

Forfatter: Crawford, Victor Allen alias Lord Breaulove Swells Whimsy
Tittel: The Affected Provincial’s Companion. Volume One
År: 2006

Denne bloggens navn avslører vel at jeg har et nært forhold til den fiktive personen Lord Peter Wimsey. Når jeg derfor kommer over en bok skrevet av en Lord Whimsy følte jeg selvfølgelig for å ta den i nærmere ettersyn, men akkurat som Pemberley av Emma Tennant ikke egentlig sier noe mer om Mr Darcy, så sier ikke denne boken noe om Lord Peter, Eller, sammenligningen er ikke helt riktig – Tennant prøver å si noe om Mr Darcy, men Crawford begynner boken med å ta avstand til sin navnebror.

Jeg håper boken er skrevet med ironi, men det er litt usikkert. På forfatterens hjemmeside, ser det ut som om han prøver å leve som en 1800-talls gentleman i nåtidens USA. Dette gjør an ved å kle seg eksentrisk, sykle på en veltepetter, samle på sommerfugler og planter og omgi seg med likesinnede. Slik kommer det frem både i boken og på hjemmesiden.

Boken er en samling med essays, dikt og illustrasjoner. Det hele er et forsøk på å spre det glade budskap om hans eksentriske livstil. Allikevel føles det ikke ekte, men meget konstruert. Å være en dandy er å være noe konstruert, så det er kanskje for mye å forvente noe ekte, Allikevel føles boken mer som en egotripp enn en estetisk innføring.

Det er noen morsomheter i boken, så det er ikke bortkastet å ta den i øyensyn, men om det kommer et ”Volume Two” tror jeg nok ikke at jeg kommer til å kaste meg over det.

Fransk Fosse?

Forfatter: Gavalda, Anna
Tittel: Je l'aimais /Eg elska ho
År: 2002

Saman er ein mindre aleine var en hyggelig, lett bok som jeg leste i april. Og det var med glede jeg leste Eg vil at nokon skal vente på meg i september. Men Eg elska ho overgår dem begge. Jeg synes til og med det var deler av teksten som fikk meg til å tenke på Jon Fosse. Fortellingen er stor sett i dialogform og det er tett samspill og mange pauser. Tidligere har jeg tenkt at det å skrive i dialogform er noe Gavalda gjør for å gjøre det lettere for seg selv, men hun mestrer det veldig bra og det fungere som et stille drama.

Historien er meget fortettet. Det handler om en kvinne som nettopp er blitt forlatt av sin mann og om svigerfaren hennes som kjører henne og døtrene til familiens sommer hus. Svigerfaren er en mann ingen liker, men i samtale finner de en dyp fortrolighet og forsoning. Nydelig.

Så da er det bare å håpe at Anna Gavalda skriver mer.

PS. Wikipedia kan fortelle meg at det har kommet en bok i år, men at den ikke er oversatt ennå. Skulle bare ønske fransken min var bedre.

Christie kronologisk XII: Peril at End House

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Peril at End House
År:1932

Dette er en Poirot og Captain Hastings fortelling. Allikevel er fortellingen preget av unge, sterke kvinner. Hovedpersonen er Miss Nick Buckley som bor i End House. Hun har vært utsatt for tre uhell som kan tolkes som mordforsøk og Poirot - som er på ferie i nærheten - blir selvfølgelig interessert. Det som får han til å tro at det dreier seg om mordforsøk er at første gang han møter Nick vifter hun bort en veps, som Poirot ser at var en kule. Denne episoden blir dessverre ikke forklart. (Eller jeg klarer ikke etter oppklaringen å skjønne hvordan det kunne finne sted).

Fortellingen preges av at Poirot sukker over at han ikke klarer å løse mysteriet. Jeg synes kanskje det ble litt kjedsommelig. På den andre siden likte jeg oppklaringen.

Britiske design regler

Forfatter: Llewelyn-Bowen, Laurence
Tittel: Design Rules
År: 2003

Det har blitt lesning i rykk og napp i det siste fordi jeg er på flytte fot. Interiørblader er plutselig mer spennende enn gode romaner. For det virker ikke som det er mulig å få for mange ideer til hvordan man kan intrede et hjem.

Design Rules kjøpte brukt gjennom Amazon.co.uk for £0,01. Noe jeg mener var et meget godt kjøp. Jeg så TV serien på BBC da den gikk i 2003 og mente å huske noe om symetri i et rom. Boken vier et helt kapittel til "Balance & Harmony" så jeg husket rett, det er bare det at boken er beregnet på britiske hjem med en et ildsted midt på langsiden i rommet som et typisk blikk fang. Norske stuer har jo heller peisen i hjørnet. Ergo var ikke det kapittele jeg kjøpte boken for det mest relevantet, men det var interesant å lese om lyssetting og farger.

Gösta Berlings evige saga

Forfatter: Lagerlöf, Selma
Tittel: Gösta Berlings saga
År: 1891

Jeg ga opp. Det er den første lesesirkeboken jeg har gitt opp. Jeg har noen ganger måtte nilese på slutten - og jeg har ikke problemer med 200 sider bare de fenger. Sagalitteratur en nok ikke noe for meg. Jeg klarte ikke å bli fascinert av historiene om kavalerene i Värmland. Noe tror jeg skyldes den magiske realismen. Noe tror jeg skyldes det var så mye Lagerlöf ønsket å få med seg i debut romanen.

Selv om jeg måtte gi opp halvveis i denne boken har jeg fortsatt stor tro på Lagerlöfs forfatterskap. Den storheten som finnes i Gösta Berlings saga vitner om en belest dame med spennende ideer.

In Paris. In Love. In Trouble

Forfatter: Sanderson, Catherine
Titel: Petite Anglaise
År: 2008

Denne boken ble jeg bedt om å lese av en venninne som mente at jeg måtte lese den ettersom jeg leste blogger. Petite Anglaise begynte som en blogg og selve boken omhandler hennes første to år som blogger - altså en slags memoir. Sanderson er en engelsk kvinne som bor i Paris og skriver om kulturelle forskjeller; eller slikt begynte det. Så begynte hun å skrive om seg selv, sin franske samboer - Mr Frog - og deres datter -Tadpole. I online møter hun mange andre bloggere også Jim in Rennes, som hun ender med å innlede et forhold til og hun ender med å gå fra Mr Frog.

I britiske medier blir boken omtalt som "Bridget Jones in Paris". Petite drikker like mye som Bridget, er like godhjertet som Bridget og gjør like mange blundere som Bridget, men hun er mor og hun har mye sex. Sanderson er en god bloggskribent, for hun er god til å se humoren i øyeblikksepisoder, men boken blir for mye en utlevering. De postene hun skriver nå er koselige og uskyldige, men jeg skjønner at mange lot seg fascinere av hennes online sjekking. Det som overrasker meg mest er at hun er så utleverende tiltross for at hun er voksen. Det er mer overraskende at en 38-åring utleverer seg selv og skriver om seg selv flere ganger om dagen enn at en 17-åring gjør det.

Cathrine Sanderson er også bloggeren som fikk mye medieomtale i avisene i 2006 fordi hun ble sagt opp fordi hun hadde bloggen petite anglaise. Arbeidsgiveren hennes mente at hun omtalte dem for for mye og hun hadde jo også skrevet i bloggen sin hvordan hun hadde skulket unna jobben for å være med kjæresten sin. Sanderson hadde anonymisert alt i bloggen og skrev bloggen hjemme eller i død tid på jobben. Saken kom opp i fransk arbeidstribunal og hun vant og fikk økonomisk kompensasjon. Boken - eller memoiren - slutter like før hun blir sagt opp, så boka er bare en chick lit. Og romanen hun skriver på nå skal også være det. Men hadde det ikke vært mer interessant om hun skrev noe om ytringsfriheten ved å blogge?

Christie kronologisk XI: The Sittaford Mystery

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Sittaford Mystery
År: 1931

Etter litt googling leser jeg at denne boken har blitt filmatisert som en Miss Marple historie. Men dette er isteden en av Christie-bøkene som har en aktiv ung kvinne i hovedrollen. Inspektør Narracott lurer i bakgrunnen, men har som vanlig ikke så veldig mye med løsningen av mysteriet å gjøre.

Som forsiden på første utgaven viser, begynner historien med at man maner frem en ånd i et lett stuebord og denne ånden forteller at Trevelyan er død. Barnaby - Trevelyans venn - går ut i snøværet for å sjekke og finner Trevelyan død. En av Trevelyans arvinger blir arrestert for mordet og hans forlovede Emily Trefusis er den som gjør undersøkelser og løser mysteriet.

Jeg synes historien har for mange løse tråder som ikke får noen spennende oppklaringer. Løsningen er rett og slett den kjedeligste av alle mulighetene. Selv om Trefusis er en ganske underholdene ung dame, har jeg likt noen av de and unge, intelligente damene bedre.

Eg vil at nokon skal vente på meg

Forfatter: Gavalda, Anna
Tittel: Eg vil at nokon skal venta på meg
År: 1999 (norsk 2001)

Det som fascinerer meg med Gavalda er at hun er en god forfatter som skriver lett. Fordi språket er så lett skal det ikke mye til for å tro at dette er lett litteratur. Allikevel klarer hun å skrive tekster med mening.

Det som slår med etter å ha lest denne boken er at Gavalda er en god novelleforfatter. Hun klarer å få en god novelle oppbygning samtidig som hun klarer å holde seg til det hverdagslige. Det er altså spennende uten at det er sterk spenning og mye handling. Personene er også troverdige.

Jeg trives også med oversettelsen, men skulle ønske fransken min var sterk nok til å lese originalen. Jeg kan tenke meg at Gavalda har en humoristisk penn. Det virker i alle fall slik i oversettelse.

Denne boka kjøpte jeg på Samlaget et al.'s bakgårdsalg og ved samme anledning skaffet jeg meg også Gavaldas første roman Eg elska ho som jeg kjenner at jeg har lyst til å få lest snart.

Blondene gir seg ikkje

Forfatter: Kaldhol, Marit
Tittel: Blondene gir seg ikkje
År: 2006

Jeg har ikke lest noe av Marit Kaldhol før, men fikk med meg Honningtunger da den ble lest opp på Det åpne teater. Det jeg satt igjen med etter den forestillingen var at hun brukte en del original bilder, men jeg fikk ikke helt bestemt meg om jeg likte dem eller ikke.

Med Blondene gir seg ikke er det også det språklige jeg sitter igjen med. Kaldhol har en fint poetisk språk. Dessverre må jeg innrømme et jeg ikke skjønte fortellingen, så dermed hjalp det ikke at språket er vakkert. Den incestiøse fortellingen i Sommarfuglhonning hadde en bedre drivkraft enn denne fortellingen som jeg også tror skal være om incest.

Satser på å lese noe mer av Kaldhol hvor hun prøver seg på en annen tematikk. Når språket er spennende, går jeg ut i fra at noen fortellingen kan bli virkelig gode.

Isabel Dalhousie 4: følelser, familie og forfalskning

Forfatter: McCall Smith, Alexander
Tittel: The Careful Use of Compliments
År:2008

For de fleste nordmenn er Alexander McCall Smith mest kjent for sine bøker om No.1 Ladies' Detective Agency og Mma Ramotswe i Botswana. Jeg, derimot, har ikke lest noen av bøkene om Ramotswe, men jeg elsker seriene McCall Smith har satt i Edinburgh; 44 Scotland Street og The Sunday Philosophy Club. The Careful Use of Compliments er den fjerde boken om Isabel Dalhousie og The Sunday Philosophy Club. Jeg kom i snakk med bokandleren da jeg kjøpte boken og hun sa "Det er den som ikke er om Ramotswe". Jeg svarte at jeg foretrakk bøkene om Edinburgh fordi jeg har tilbrakt mye tid der og kjenner byen. Da fortalte hun at hun hadde en en kunde som hadde bodd i Botswana og derfor likte bøkene der i fra.

Ettersom McCall Smith ofte klarer å komme med fire bøker i året, regnes han vel for en lettlest underholdnings forfatter. Jeg synes det er greit for han klarer allikevel å lage nye plot. Men når det gjelder bøkene om Edinburgh, så er nok bøkene om Isabel Dalhouise noe bedre oppbygd ettersom 44 Scotland Street blir skrevet som en føljetong i The Scotsman. Felles har de likevel at de klarer å gjenskape atmosfæren til Edinburgh. Litt på samme måte som Iain Rankin. Men McCall Smith holder seg til New Town, Edinburghs svar på Frogner, så det er selvfølgelig bare behagelige omgivelser man omgir seg med.

Denne boken er som de andre sentrert rund et personlig problem og et filosofisk/moralsk mysterium. Det personlige i denne boken er oppdragelsen av hennes fire måneder gamle sønn; blander husholdersken Grace seg for mye inn? skal et barn har mest tilknytning til sin mor? hva med far og andre omsorgspersoner? Mysteriet denne gangen er at Isabel kommer over noen malerier av den avdøde maleren McInnes som hun mistenker for å være falske. Hun må derfor både finne ut mer om maleren og maleriene og kjenne med seg selv om det er moralsk å gå ut med sin kunnskap eller holde den for seg selv.

Boken kan absolutt anbefales, men selv om de filosofisk/moralske problemene/mysteriene står for seg, så er Isabels personlige problemer sterkt styrt av kronologien, så jeg vil anbefale å begynne med The Sunday Philosophy Club.

Tre ting på en gang. Det er ikke mulig

Forfatter: Anonym
Tittel: Kindereggeffekten
År:2007

Etter å ha lest Kongepudler og moret meg, tenkte jeg at jeg kunne fortsette med Kindereggeffekten. Men det å være morsom, aktuell og samfunnskritisk på en gang viste seg å ikke være like lett andre gangen. Kanskje det også var lettere å være morsom med Trond Giske og Ari Behn enn Petter Stordalen og Kronprinsparet.

Jeg kan ikke si at jeg vent like mye på tredje boken etter å ha lest denne som da jeg leste Kongepudler.

Kongepudler

Forfatter: Anonym
Tittel: Kongepudler
År: 2006

Det var tid for sommerlesning og jeg ble anbefalt denne boken av en venninne som mente "Anonym" måtte være en gruppe skribenter fordi boken inneholder nisjekunnskap fra så mange felt av norsk offentlighet. Og hun la til; "De må ha hatt det veldig gøy mens de skrev".

Det har vært skrevet mye om boken, så jeg tror ikke jeg har så mye å tilføye. Jeg synes den var veldig underholdene og tok mange på kornet. Når det gjelder debatten om hvem som har skrevet boken, så tror jeg nok at det er mulig for en person å skrive den, men at det nok er morsommere å være flere. Dessuten er jeg sikker på at forfatteren(e) er "Pernille Øhrn" som skrev Mette-Marit blir prinsesse.

Elegant som alltid

Forfatter; Dariaux, Genevieve
Tittel: A guide to elegance
År: 1958/2003

Dette er en bok jeg leser igjen og igjen. Jeg oppdaget den Kathleen Tessaro kom ut med en - ikke så veldig god - chick lit som het Elegance. Selv om jeg ikke likte Tessaros bok er jeg veldig takknemlig for at jeg gjennom henne fikk høre om Madame D'Ariaux.

Madame D'Ariaux jobbet med haute couture assessoirer da det virkelig var en luksus bransje på 1950-tallet. Hun jobbet blandt annet for Nina Ricci. I Paris nøt hun å se kvinner som levde for å kle seg vakre. Men så flyttet hun til USA - og forenklet etternavnet - og ble så skrekkslagen over amerikanske kvinners totalt fraværende evne til eleganse at hun skrev denne ABCen.

Boken er bygget opp som et oppslagsverk med små kapitler som tar for seg alt fra detaljer som hansker, vesker og mønstre til generelle råd om den ideelle garderobe og kjolefasonger for ulike kropper. Allikevel har de fleste jeg kjenner om har lest den gått gjennom den fra perm til perm, for selv om den kan gi noen råd og vink i dag, leses den best som en 1950-talls kuriosa.

For de som har lest denne og forelsket seg i den vil jeg anbefale Christian Diors The little dictionary of fashion som V&A fikk trykket opp igjen i forbindelse med utstillingen "The golden age of couture" i fjor.

En forsmak på Sigrid Undset

Forfatter: Bliksrud, Liv
Tittel: Sigrid Undset
År: 1997

Ettersom jeg har tenkt å lese bøker av Sigrid Undset fremover, tenkte jeg at det var greit med en liten introduksjon til hennes liv. Jeg hadde veldig lyst til å lese Sigrun Slapgards biografi da den kom ut, men økonomi og venteliste på biblioteket gjorde at det ikke ble aktuelt da. Det er muligens kortere venteliste nå, så jeg får se om jeg får tak i den.

I mellomtiden har jeg da lest Liv Bliksruds korte introduksjon på 150 sider. Boken er veldig enkel og nærmest leksikalsk. Det er vanskelig for meg å finne noen forsøk på tolkning av Undsets forfatterskap. Det er ikke gjort noe forsøk på å forklare hvorfor hun foretrakk historiske romaner, hvorfor hun ble katolikk, hvorfor hun dro til Lillehammer, hvilket forhold hun hadde til sin mann, hvordan forfatterskapet utviklet seg eller hvordan hennes politiske engasjementet påvirket skrivingen eller snarere mangel på skriving. Allikevel er det er grei innføringsbok og jeg er glad jeg har lest den.

Nå skal jeg til kilden selv og har begynt å lese Elleve år.

The end of Mr Y

Forfatter: Thomas, Scarlett
Tittel: The End of Mr Y
År: 2006

Denne boken kjøpte jeg på et sommer-påfyll fra Amazon. Jeg visste ingen ting om boken, men den ble anbefalt meg fordi jeg tidligere hadde vist interesse for Phillip Pullman og Harry Potter. Boken kostet bare litt over £3 og jeg tenkte den var perfekt lett sommerlesning.

Da boken kom synes jeg det var noe rart og ubehagelig med den og snart gikk det opp for meg at det var fordi snittflaten på boken var sort malt - på samme måte som praktbøker noen ganger har gull på snittflaten. Dette gjør at det er en tynn sort kant rundt alle sidene. Meningen er kanskje at dette skal symbolisere at det er en mørk bok, eller kanskje til og med en Sorte Bok.

Boken handler om en engelsk PhD student som skriver om tankeeksperiment i 1800-talls litteratur. Hun kommer over boken "The End og Mr Y" i en brukthandel og dette er en bok hun har lest om i forskningen sin som en forbannet bok. Så langt, spennende. Jeg har selv arbeidet med vitenskapelige tekster på 1800-tallet og tenkte at det var en interessant begynnelse.

Men så kommer Harry Potter effekten inn. Det viser seg at det er en formel i boken som gjør at man kan komme inn i andres tanker og en reise i tankenes verden begynner. Og det går litt over stokk og stein drevet av begjær og besettelse. Boken er spennende nok, så jeg hadde ikke problemer med å lese den ferdig, men jeg føler ikke at det var en givende lesning. Jeg tror forklaringen ligger i at Scarlett Thomas er lærer i "creative writing", så forteller mekanismene er på plass, men originaliteten og de gode språklige formuleringer mangler. Behovet er derfor stort for norsk kvalitets litteratur og det passer godt med Sigrid Undset.

Bjerkebæk

Foto: www.maihaugen.no

Det er sommer og jeg har hatt tid til å dra på en liten utflukt til Lillehammer i helgen. Øverst på ønskelisten over ting å se var et besøk på Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk.

Bjerkebæk ble åpnet for publikum i fjor og ettersom hagen er stor (ti mål) er det blitt plass til et besøkssenter med kafé også. Jeg har ikke valfartet til forfatterhjem tidligere - jeg har vel egentlig bare vært i Shakespeares hus i Stratford-upon-Avon - men Sigrid Undset er en forfatter som har fascinert meg i mange år og da jeg leste at Bjerkebæk skulle åpnes, fant jeg ut at dette nok var noe for meg.

Besøket stod absolutt til forventningene. Besøkssenteret er en flott bygning tegnet av Carl-Viggo Hølmebakk. Den moderne bygningen passer flott inn i naturhagen. Selve Bjerkebæk kan bare sees ved å være med på omvisning og det er omvisninger hver halv time. Omviseren vi fikk var både kunnskapsrik og en god forteller og det var et spennende hus å besøke. Etter omvisningen besøkte vi kaféen som dessverre var ganske tom for andre gjester. Vi hadde ettermiddags te med alt som hører til en meget snill pris. Jeg var også innom museumsbutikken og fikk med meg noen bøker. Det skal bli deilig å kose meg med Undsets bøker igjen.

Jeg hadde det så hyggelig at jeg er sikker på at jeg kommer til å dra igjen. Det var en fullkommen museumsopplevelse med hyggelige mennesker, god informasjon, flott omvisning, hyggelige lokaler og godt tilrettelagt for publikum med kafé og museumsbutikk. Så hvorfor Lillehammer kommune ikke har satt opp skilter til Bjerkebæk er uforsåelig for meg. Dette er noe å være stolt av.

En uvanlig bok om en vanlig leser: The Uncommon Reader

Forfatter: Bennett, Alan
Tittel: The Uncommon Reader
År: 2006

Dette er en søt liten novellette som tenker seg hva som ville hent hvis den britiske dronningen plutselig ble så opptatt av å bøkenes verden at lite annet teller.

Fortellingen begynner med at Dronningen er på kveldstur med corgiene sine og møter på bokbussen. Av høffelighet snakker hun med bibliotekaren og låner en bok. Slik starter hennes reisen inn i bøkenes verden. Hun merker at selv om hun er en kunnskapsrik dame som har reist mye, er det fortsatt ting hun ikke kjenner til. Bøkene åpner en ny verden. Hun merker også at hun blir et nytt og mer reflektert menneske og denne gleden ønsker hun å spre til andre, med mer eller mindre hell.

Boken er morsom, filosofisk og en funn for andre som befinner seg inne i bøkenes verden.

The Big Sleep

Forfatter: Chandler, Raymond
Tittel: The Big Sleep
År: 1939

Etter som jeg har lest meget av krimdronningene, tenkte jeg det var på tide å lese noen maskuline klassikere også. Den første tanken var å bli kjent med helten Phillip Marlow og The Big Sleep er boken hvor han først opptrår.

Det første som slår meg er hvor forskjellig dette er fra de klassiske krimdronningene. Det neste som slår meg er at jeg skjønner hvor Varg Veum kommer fra. Phillip Marlowe er ingen helt på samme måte som Lord Peter Wimsey, Hercule Poirot eller Miss Maple. Han er en whiskey drikkende privat detektiv uten familie eller venner. Det er imidlertid ikke "helten" som skiller seg ut, det er miljøet. Krimdronningene beskriver stor sett vellykkede mennesker og miljøer og mordene er ofte meget sofistikert utført. Chandler beskriver Hollywoods skygge side. Sternwood som hyrer inn Phillip Marlowe er riktig nok en rik mann, men døtrene hans omgir seg med kriminelle - fra spritsmuglere og pornografer til casinoeiere og leiemordere.

Selv om jeg nok fortsatt er mest fascinert over mysteriene og de intrikate plottene til Sayers og Christie, må jeg uttrykke min dypeste beundring for Chandlers skrive stil. Jeg er ekstremt imponert over hvordan det går an å uttrykke seg så knapt og kynisk og allikevel så sjarmerende. Derfor er må jeg komme med noen sitat:

Neither of the two people in the room paid any attention to the way I came in, although only one of them was dead.

Og et til...

I stood up and took the smoking cigarette from between her fingers and killed it in an ashtray. Then I took Carmen's little Gun out of my pocket and laid it carefully, with exaggereted care, on her white satin knee. I balanced it there, and stepped back with my head on one side like a window-dresser gettin the effect of a new twist of a scarf around a dummy's neck.

Og enda ett...

The smart thing for me to do was to take another drink and forget the whole mess.
That being the obviously smart thing to do, I called Eddie Mars and him I was coming down to Las Olindas that evening to talk to him. That was how smart I was.

Christie kronologisk X: The Murder at the Vicarage

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: Murder at the Vicarage (Norsk: "Mord på prestegården")
År: 1930

Ettersom jeg nå leser faksimile utgavene når jeg får tak i dem, kunne jeg i denne boken lese:

By the Same Author:
THE MURDER OF ROGER ACKROYD, THE BIG FOUR
THE MYSTERY OF THE BLUE TRAIN, PARTNERS IN CRIME, THE SEVEN DIALS MYSTERY, THE MYSTERIOUS MR. QUIN

Partners in crime! The mysterious Mr. Quin! De har jo ikke vært oppe i Christie-kronologisk. Er ikke dette en kopi av første utgaven? Har jeg gjort en feil? Jeg måtte derfor undersøke litt og den listen jeg har gått ut fra baserer seg på alle Christies romaner. Det viser seg at Partners in crime og The mysterious Mr. Quin er novellesamlinger. Jeg skal lese disse samlingene også, men jeg tror jeg fortsatt lar strategien være å les romanene kronologisk.

Etter å ha lest om Miss Silver er Miss Marple et friskt pust. I tv-serien jeg så for mange årsiden, virket Miss Marple som en sympatisk gammel dame. Her i boken er hun en person alle frykter for hennes allvitenhet. Selv om hun ikke er sympatisk har jeg allikevel større forståelse for hvordan hun får folk til å snakke enn den arrogante M. Poirot. I landsbyen skjønner jo alle at de må komme med litt sladder for å få sladder tilbake, men hvordan unge piker får lyst til å åpne seg til Poirot er meg et stort mysterium.

Plottet i denne fortellingen er intrikat. Jeg liker hvordan presten - som er fortellerstemmen - får nøstet opp trådene etter at hans nabo Protheroe blir funnet drept i prestens arbeidsværelse. Det viser seg å være mange mulige mordere og det er er den tekniske gjennomføringen av mordet som blir det fellende. Dette er krimdronningen på sitt ypperste.

En liten tilleggs bemerkning. Det er morsomt å lese om disse 1930-talls personene. Presten må være midt i førti-årene, men han oppfører seg for oss veldig som en gammel mann. Og hvis man ser på forsidebildet kan man også se at presten har en distingvert, gammelmodig fremtoning. Personene kunne bare ikke eksistert i dag.

Skugga-Baldur ut av skyggen

Forfatter: Sjón
Tittel: Skugga-Baldur. Et folkeeventyr
År: 2005

Det var i jakt på spennende nordiske forfattere jeg kom over Sjón og ble fascinert av det jeg leste om Skugga-Baldur. Derfor var jeg rask til å foreslå boken til lesesirkelen og den ble enstemmig vedtatatt som juli-boken - både fordi den hørtes spennende ut og fordi 125 sider virket forlokkende lett. Da jeg fikk tak i boken og fikk se den minimalistiske forside illustrasjonen ble jeg litt skuffet, for det var ikke slik jeg forventet å se en historisk roman om en naturvitenskapsmann. Men etter å ha lest boken virker illustrasjonen meget passende.

Selv om jeg hadde høye forventninger til boken var jeg ikke sikker på hvilke forventninger jeg hadde. Boken er veldig original og derfor spiller det ingen rolle hvilke forventninger man har. Man kommer til å bli overrasket og fascinert. Og jeg er fortsatt fascinert, nå et par uker etter at jeg leste boken. Boken er liten og lett å ha i lommen, men tung og tankevekende i den litterære verden. Den fortjente absolutt Nordisk Råds Litteraturpris.

Boken er poetisk og består for det meste av skildringer. Allikevel har den en sterk fremdrift og denne kombinasjonen er veldig interessant og meget imponerende. Handlingen strekker seg over noen få dager i 1883 og er delt inn i fire deler som gjør at man hopper frem og tilbake i handlingen. Det er å personer, men de har stor invirkning på hverandres liv; naturvitenskapsmannen Fridrik B. Fridjónson, den avdøde kvinnen Abba med Downs syndrom, gårdsgutten Hálfdán, presten Baldur Skuggason "Skugga-Baldur" og en listig rev. I Nordisk råds litteraturpris' begrunnelse står det;

Skugga-Baldur balanserer fint på grensen mellom poesi og prosa. Romanen vever motiver sammen fra islandske folkesagn, romantisk fortellerkunst og en fascinerende historie, hvor nåtidens etiske spørsmål trer frem.

Dette er en meget presis beskrivelse av boken. Det poetiske gjør at boken er meget fortettet og det gjør det hele til en intens lesesopplevelse. Parallet med det poetiske er Abbas mysterium ernoe som blir drevet frem av kriminallitteraturens få personer, kort tid og dårlig vær. Og midt i dette kommer personene meget godt og presist frem. Deres dilemma er er relevante også uten for Island på slutten av 1800-tallet.

Denne boken må bare anbefales på det sterkeste.

Sommerlesing

For meg er betyr sommer at jeg arbeider mer, så i motsetning til de som setter opp sommer-lese-lister, prøver jeg å sette ned leseambisjonene. De siste ukene har jeg lest, men har prioritert å sitte ute i solen eller tilbringe tid sammen med ferierende venner isteden for å blogge.

Lesingen blir også preget av tilgjengelighet - både fysisk og mentalt. Christie kronologisk - som jeg tenkte var et flott sommerprosjekt - har stoppet opp ettersom Deichmanske bibliotek har rotet bort sitt eksemplar av The Sittaford Mystery, så boka kommer nå snart i posten. The Mill on the Floss der i mot er fysisk tilstede, men jeg vet ikke helt om jeg klarer å engasjere meg i historien. Jeg tror det er miljøet som ikke fenger, men det tror jeg forandrer seg, så jeg har ikke tenkt å legge boken bort.

Christie kronologisk IX: The Seven Dials Mystery

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The seven dials mystery (Norsk: "Ugler i mosen" (sic!))
År:1929

Det er vanskelig å gjengi historien uten å avsløre den. Men The seven dials refererer til en hemmelig klubb, syv urskiver, syv vekkerklokker, en nattklubb og stedet Seven Dials i London. (Dette forklarer hvorfor den norske tittelen har blitt noe anderledes...).

Historien begynner på Chimneys der hvor den femte Agatha Christe boken - The secret of Chimneys - finner sted. Igjen lar jeg meg fascinere av de sterke unge kvinnene i historien. Selv om det i omtaler av boken blir beskrevet som en Inspector Battle-bok, så er det Lady Eileen "Bundle" Caterham som er hovedpersonen vi følger. Hun er meget modig og smart, men også en ganske fri og frimodig kvinne. Det er altså en kvinneskikkelse som skiller seg svært fra hva jeg møtte hos Patricia Wentworth. Kanskje jeg gjennom min kronologiske reise av Christies bøker også går gjennom en kvinnehistorisk utvikling. Det blir spennende.

Jeg gleder meg til neste Christe-bok Mord på prestegården, som er Christes første bok om Miss Marple.

Det andre hvite slottet

Jeg rakk aldri å få lest Det hvite slottet for annen gang før boken skulle opp i lesesirkelen, men jeg rakk å lese begynnelsen om igjen og det ga meg i alle fall noe. Det oppklarte dog ikke hva boken handlet om. Derfor var jeg i stort håp om at noen i lesesirkelen hadde vært mer årvåkne enn meg.

Mitt inntrykk var at alle hadde sittet igjen med en idé om at dette var en bok å lese om igjen, men ingen hadde gjort det. Alle hadde allikevel idéer om hvordan ting kunne henge sammen, selv om vi ikke kom til noen konklusjon. Jeg klarer ikke å få meg til å synes det var en dårlig bok, men noe skurrer når syv beleste mennesker ikke klarer å skjønne hva den handler om. Kanskje jeg kan komme til å lese den igjen senere - kanskje.

Fingeravtrykket som ikke satt spor

Forfatter: Wentworth, Patricia
Tittel: The Fingerprint
År: 1959

Patricia Wentworth klarer ikke å overbevise meg om at hun er en gullalder krimdronning. Plotet er ikke intrikat nok og det er for mange og distraherende kjærlighetshistorier. The Fingerprint kommer nok til å bli fort glemt.

Men for å forsvare Wentworth, jeg tror ikke at boken kom ut for første gang i 1959 taler til hennes fordel. Gullalderen for kriminaler var over og hollywoodfilmene hadde nok gjort skap forventinger om spenning basert på vulgære menn og romantiske kvinner. Jeg tror dette er den første boken jeg har lest hvor "det svake kjønn" brukes uten verken kritikk eller ironi. Ettersom jeg fortsatt er på 1920-tallet i Christie kronologisk, er kvinnene sterke, intelligente og frigjorte. De er en nytelse å lese i forhold.

Tidlig krøkes

Forfatter: Bruna, Dick
Tittel: Miffy leker
År:?

Jeg var i en ett-års dag på søndag og hadde med meg en bok som bursdagspresang. Det er ikke så ofte jeg er i barnebursdager, men jeg tenkte at bøker er alltid en god presang. Antall ord i boken var nok kan nok sammenlignes med antall ord på forsiden av Dagbladet en vanlig dag, men ettersom bursdagbarnet heller ikke bruker ord, går nok det bra. Jeg var den eneste som kom med bok og foreldrene var veldig glad for å flere bøker. Ellers gikk det mest i sandkasseleker, med et dukke koppestell, en bamse og to kjoler.

Jeg synes det var vanskelig å velge bok fordi jeg ikke er vant med å kjøpe bøker til barn som ikke kan lese selv. Og selv om jeg pleier å lese anmeldelser av barnebøker, hjalp det meg ikke for i kategorien barnebøker 0-2 år. Det var utrolig mange grelle bøker. Det er forståelig at dyr skal appellere til barn, men de trenger vel ikke sløyfer på kattene og tåkefilter eller fargeforsterkete husdyr. Jeg endte opp med miffy fordi jeg liker den naivistiske streken, men det er ikke sikkert det er det ett-åringen ville ha foretrukket...

Christie kronologisk VIII: The Mystery of the Blue Train

Forfatter: Christie, Agatha
Tittel: The Mystery of the Blue Train
År:1928

Det er sommer og sol og jeg har ikke konsentrasjon for å lese noe tungt. Litt lett, klassisk krim på balkongen er derfor ikke å forakte. Denne Agatha Christie romanen er en Hercule Poirot fortelling uten forteller; dvs. det er ingen personlig forfatter stemme slik som Hastings. Jeg synes fortellingen var fortreffelig, men det kan ha vært solens positive innstilling. Men det kan ikke bare være det. Jeg synes Agatha Christie er på sitt beste når hun har sterke, gesjeftige, kvinnelige hovedroller slik som Katherine Grey i denne fortellingen. Hun arver penger og kommer plutselig opp i sosieteten, men blir ikke en påfugl av den grunn, men er årvåken som om hun fortsatt hadde vært den selskapsdamen hun var. Kanskje Agatha Christie beskriver noe av seg selv - eller den hun ønsker å være i disse rollene.

I tillegg er dette er "lukket rom"-mysterium ettersom mordet foregår på et tog. Jeg synes nok at det fungerer bedre i denne fortellingen enn i Mord på Orientekspressen (som det er en stund siden jeg har lest), fordi den er litt for fantastisk.

Så over til leseropplevelsen som Aina allerede har kommentert. Det å lese en faksimile utgave er noe nytt for meg. Stort sett leser jeg brukte bøker, bibliotekbøker eller pocketbøker. Jeg liker nok brukte bøker og bibliotekbøker best fordi de har en historie. Pocketbøker kan være litt upersonlige, men det er vel innholdet som teller. Kanskje fordi jeg satt med en kanne Big Ben te (Palais des Thés blanding av Assam og kinesisk te for bruk til melk) mens jeg leste store deler av boken, følte jeg meg litt som en ung dame som nettopp hadde kjøpt boken i Storbritannia i 1928. Boken har blå stive permer og et tegnet smussomslag. På ryggen er et portrett av Poirot som hverken ligner David Suchet eller Peter Ustinov. På forsiden står det "by the author of The murder of Roger Ackroyd" - altså var ikke Agatha Christie er allemannseie navn enda, men hun hadde hatt en bestselger. På innbrettene er det reklame for andre nye kriminaler. Ettersom jeg er svak for gullalderkrim, skal jeg prøve å få tak i noen av dem. Altså ga denne utgaven meg mye atmosfære og en ekstra god leseopplevelse. Det eneste jeg savnet i forhold til en original førsteutgave er lukten av gammelt.

Det som er sikkert er at jeg skal skaffe meg faksimile utgaven av Murder on the Nile og lese den i Bibliotekbaren/Palmehaven på Bristol som minner meg om Old Cataract Hotel i Aswan hvor Christie skrev boken.

Med en klype "posh"

Forfattere: Llewelyn-Bowen, Laurence and Jackie
Tittel: A Pinch of Posh. A Beginner's Guide to Being Civilised
År: 2006

Dette er nok en bok som jeg kjøpte fordi den hadde fint omslag. Etter som boken har "A beginner's guide..." i tittelen antok jeg at det var en form for selvhjelps-/skikk og brukbok. Derfor ble jeg ikke særlig begeistret da jeg beynte å lese boken. Den kommer nemmelig nesten bare med tulletips. Men ettersom jeg fortsatte å lese boken begynte jeg å like humoren i den. Hvis man i tillegg kjenner til Laurence Llewelyn-Bowen (interiørdesigner på BBC med flagrende manke), blir det ekstra underholdene.

Det jeg likte med boka er den definisjonen som utvikler seg rundt begrepet "posh". Jeg antok at det skulle oversettes med snob, men i dette tilfellet definerer Llewelyn-Bowen det som å kjenne seg selv, være fortreffelig og behandle alle andre fortreffelig. Det krysser klasseskiller og økonomiske rammer og er mer en form for harmoni, dog med et estetisk tilsnitt.

Fascsimile

For å få tak i neste bok ut i "Christie kronologisk", måtte jeg en tur i en nettbokhandel. Ettersom de hadde flere utgaver av The Mystery on the Blue Train, tok jeg den jeg synes så penest ut. Når boken kom i posten viste det seg å være en innbundet facsimile utgave. Perfekt for meg. Det gir en ekstra spiss på det å lese Christies bøker kronologisk.

Det viser seg at HarperCollins har gitt ut/planlegger å gi ut mange Poirot-bøker i Facsimile utgaver (jeg klarer ikke å finne noe om dette på deres hjemmeside - noe jeg synes er skuffende). Jeg antar at dette kommer til å bli dyrt for meg...

Emily

Forfatter: Montogomery, Lucy Maud
Tittel: Emily of New Moon (Norsk: "Emily og Månegården")
År: 1923

Det var alltid Anne fra Bjørkely bøkene som var mine favoritter da jeg vokste opp. Bestevenninnen min likte Emily-bøkene best. Lenge trodde jeg det hadde med rivaleri å gjøre. Jeg hadde Anne tre-i-en boken og hun hadde Emily tre-i-en boken, og det ville være et nederlag å innrømme at den andre hadde den beste boken. (Sånn er det å være bestevenninner på barneskolen). Etter hvert fant jeg vel ut at det nok heller var slik at vi identifiserte oss med hver vår heltinne. Hun ville bli forfatter, jeg skulle bli professor. Hun likte Emily som skrev, jeg likte Anne som slet med ambisjonene.

Frem til jeg var 20 leste jeg Anne og/eller Emily bøkene hvert år, men etter det har jeg knapt hatt en titt på dem. Jeg prøvde meg på Anne of Ingleside i fjor, men klarte ikke helt å bli revet med. Den regnes vel ikke som den beste av Montgomerys bøker, så det er vel greit. Jeg ble ikke helt revet med av Emily of New Moon heller, men det var et gledelig gjensyn. Og ettersom jeg ikke har lest Emily-bøkene like mye som Anne bøkene, føltes det ikke så utslitt.

Grunnen til at jeg tok frem Emily var at en venninne kommenterte Emilys venn Teddy - det er morsomt å ha venner med samme referanseramme som en selv. Jeg kunne da ikke helt se for meg Teddys personlighet og måtte derfor friske den opp. Det blir nok mer av ham i de to neste bøkene, så det blir trolig gjensyn med dem over sommeren.

Det jeg liker best med Emily bøkene er beskrivelsen av samhandlingen mellom barn og voksne. Særlig hvordan uttalelser voksne kommer med påvirker. Det er tydelig at Montgomery har en ide om den ideelle voksen som en som kan motiver og stimulere et barn til å finne geniet i seg. Derfor er det gjerne fremtredene lærer-skikkelser i bøkene hennes. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Montgomerys selvbiografi The Alpine Path. Men jeg vet at hennes liv ikke var noen dans på roser og jeg vil kanskje miste litt av idyllen jeg har om henne.